Arkeologinytt 

På sporet av tempelskatter fra Roms ødeleggelse av Jerusalem i år 70 Hva skjedde med 50 tonn gull, sølv og hellige gjenstander tatt fra Herodes tempel etter de romerske soldatenes ødeleggelse av Jerusalem i Tisha Be’av i år 70 e.Kr.? Titus triumfbue i Rom ble reist like etter at Titus døde. Han var keiser fra år 79 til 81.Illustrasjonen på triumfbuen viser klart romerske soldater som bærer på sine skuldre den syvarmede lysestaken, sølvtrompeter og skuebrødsbordet, som keiser Vespasian og hans sønn Titus brakte tilbake til Rom som krigstrofèer. Mellom år 75 e.Kr. og tidlig i det 5 århundre, sto disse gjenstandene til offentlig beskuelse i fredstempelet i Roms forum. Mange jøder mener, nesten som en trosartikkel, at tempelgjenstandene ble værende i Rom, hemmelig lagret i grotter under Vatikanet. Men i en nylig utgitt bok, basert på hittil upubliserte historiske tekster og nye arkeologiske kilder, hevder den britiske historikeren Sean Kingsley at skattene ble fjernet fra Rom etter den vandalske invasjon i år 455. Kingsleys bok, som bærer navnet: God’s Gold. The Quest for the Lost Temple Treasure of Jerusalem. (Guds gull: Søken etter de tapte tempelskattene), ble utgitt 5 oktober av John Murray og sier at de stjålne tempelgjenstandene først ble fraktet til Kartago i Tunis, deretter til Hippo Regius i Algeri og så videre til Konstantinopel, kjent i dag som Istanbul i Tyrkia. Deretter, hevder han, ble de til slutt ført tilbake til det hellige land i midten av det 6 århundre, hvor de til slutt ble gjemt i den judeiske ørkenen under det avsidesliggende St. Theodosius klosteret, ca. 12 km. øst for Bethlehem. Mange troende jøder forventer nå at dersom disse gjenstander bli funnet, kan det lede til et nytt driv for å gjenoppbygge tempelet og de mener da at Messias vil komme. Kingsley’s kilder inkluderer Josephus Flavius, den jødiske historieskriveren fra det første århundre. Kingsley fant også beviser, blant annet i bøkene til Procopius*, historieskriveren fra hoffet til den bysantiske Justinian, som døde i 562, og fra Theophanes Confessor (c. 760-817), en kristen munk fra Konstantinopel.(* han reiste sammen med Justinians hærfører Belisarius da han invaderte nord-Afrika. Red MVV) Vandalene er altså de som blir beskyldt for å ha tatt skattene med seg fra Rom da de invaderte byen under folkevandringstiden. De tok dem med seg til sitt hovedsete i NordAfrika. I korstoget år 533, for å gjenopprette de tapte romerske provinsene i nord-Afrika, kunne den bysantiske general Flavius Belisarius erobre skattene fra et vandalsk skip som prøvde å seile fra havnen i Hippo Regius, i dag kjent som Annaba eller Bne i Algerie. Deretter ble den fraktet til Konstantinopel, hovedstaden i det bysantiske riket. Som en anerkjennelse av Belisarius’s store seier, æret keiser Justinian ham med en romersk triumf (den siste som noen gang ble gitt) da han returnerte til Konstantinopel. I paraden ble tingene fra templet i Jerusalem båret i en gedigen prosesjon, som Belisarius triumf, han som hadde  gjenfunnet dem. I det syvende århundre overfalt perserne Jerusalem, og drepte tusenvis av kristne og tok biskop Zacharias til Persia. Kingsley tror at hans erstatter som biskop i Jerusalem, Modestus, tok tempelskattene til sitt endelige skjulested i den judeiske ørkenen i år 614. St. Theodosius klosteret, hvor Kingsley tror skattene befinner seg i dag, ble grunnlagt i år 476. Ifølge Kingsley er tempelskattene en het politisk sak, hvor blant annet pavekirken er blitt beskyldt for å gjemme skattene pgs konfliktene mellom Israel og araberne om nettopp tempelhøyden hvor templet engang sto og hvor islams helligdom klippedomen i dag står.. «En ting er helt sikkert, de finnes ikke gjemt dypt under Vatikanet. Jeg er den første person som kan bevise at tempelskattene ikke lenger befinner seg i Rom.” sier Kingsley, som er ekspert på Middelhavsområdets økonomi i senantikken. (Kilde: Fra “Buried treasure” av Gil Zohar The Jerusalem Post.) Forskere lager forsteinet tre på 5 dager. På under èn uke har et team forskere ved Pacific Northwest National Laboratory, laget forsteinet tre av nøyaktig samme kaliber som det forsteinede treet evolusjonister hevder tar mange millioner år å produsere. Resultetet av disse eksperimentene ble nylig publisert i tidsskriftet Advanced Materials. Forskeren Yongsoon Shin og hans team benyttet vanlig tre fra planker de kjøpte i en trevarehandel. Etter å ha sagd materialet i mindre biter, ble treet lagt i hydroklorid (HCL) i 2 dager. Deretter ble treverket plassert i en silisium oppløsning i to dager til. Til slutt ble treet tørket og varmet opp i et kammer sammen med argongass i to timer. Resultatet var at den opprinnelige veden ble erstattet av silisiumdioksid, noe som er nøyaktig det som har skjedd med forsteinet tre som man kan finne i naturen. Det er også årsaken til at forsteinet tre ofte kalles silifisert tre. Andre mineralkombinasjoner enn bare silisiumdioksid kan også erstatte cellene i treverket. Dannelse av forsteinet tre krever først og fremst at treet må isoleres for å hindre at det brytes ned ved forråtnelse. I naturen skjer det vanligvis ved at treet blir begravd i en meget hurtig sedimentær avleiring, eller ved at vulkansk aske eventuelt et skred av leire og sand dekker objektet. Dernest må treet bli utsatt for ulike og hittil ukjente kombinasjoner av for eksempel silisiuminnholdende oppløsninger (vanligvis fra grunnvann), trykk og temperatur, som tilsammen løser opp det organiske stoffet og forårsaker at silisium blander seg med  karbon i treverkets cellulose slik at utfelling av silisiumdioksid finner sted. Når forskerne eksponerte treet til nøyaktig denne prosessen på under èn uke, satt de igjen med 100% forsteinet tre, hvor den opprinnelige trestrukturen var bevart. Temperaturer og trykk er med til å bestemme om silisiumsdioksidet formes som kvarts, kalsedon, jaspis eller opal. Selv om forskerne ved Pacific Northwest National Laboratory aldeles ikke hadde som hensikt å motbevise evolusjonistenes påstand om at silifisering av stein må ta millioner av år, har de likevel dokumentert at de betingelsene evolusjonistene alltid har ment måtte være til stede for denne prosessen, kunne ha funnet sted på meget kort tid i et miljø hvor katastrofer (vulkaner, jord/leire skred, gass, temperatur og trykk) produserte det man hittil trodde var knyttet til lange tidsperioder. (Kilde: LiveScience News Bulletin v/ Brandon Miller. Special rapport to LiveScience om nevnte eksperiment og Hjemmets Store Leksikon, bind 25, side 69 om trinnene i forsteiningsprosessen.) Bibelbekreftende funn fra tempelplassen og Davidsbyen i Jerusalem Et stort utgravingsprosjekt fra et område kalt Salomos staller ble i 1999 beordret av det islamske styre på tempelhøyden (Waqf). Arbeidet ble gjort i forbindelse med byggingen av en underjordisk moskè. Det utgravde materialet ble ikke undersøkt av arkeologer, men bare dumpet som fyllmasse i Kedrondalen. Senere har tusener av frivillige finkjemmet massen ved foten av Mount Scopus. Dette er et bemerkelsesverdig prosjekt, for det er første gang absolutt all masse fra en meget stor utgravning er finsiktet på en så grundig måte at ingen ting av verdi kan unngå å bli oppdaget. Funnene inkluderer en rekke mynter, mange smykker, små statuer, menneskelagde gjenstander av stein og metall, pilspisser, glassmosaikk osv. Det mest oppsiktsvekkende funnet er en ”bulla” (et segl) fra den første tempeltiden. Gjenstanden har gammelhebraisk skrift og kan ha tilhørt en kjent prestefamilie som er nevnt i Jeremias bok i Bibelen. Navnet på seglet er Gedalyahu Ben Immer Ha-Cohen, et navn fra Jer. 20:1. (Ben betyr sønn og Ha-Cohen betyr prest.) Teksten i Jeremiah omtaler ”presten Pashur, Immers sønn, som var øverste tilsynsmann i Herrens hus..” Dette indikerer at seglet kan ha tilhørt bror til Pashur Ben Immer. Funnet er av betydning siden det er med til å bekrefte at selv små detaljer i Det gamle testamenets beskrivelser av personer, steder og navn, blir verifisert.    Denne lille inskripsjonen hører med til andre segl som er funnet i andre arkeologiske utgravninger. Disse er datert til sjette århundre før Kristus, og igjen ser vi navn som er forbundet med personer nevnt i Jeremias bok. En av dem er; Gemaryahu ben Shaphan (Gemariah ben Shafan), funnet i  “House of Bullae” Davidsbyen. Denne mannen er nevnt i in Jeremia 36:10-12. Jer 36,11 {Bokrullen, Guds ord, oppleses på slottet}: Da Mikaja*, sønn av Gemarja, sønn av Sjafan, hørte alle Herrens ord fra boken, gikk han ned til kongens hus, inn i rommet til statsskriveren. Der satt alle lederne, statsskriveren Elisjama, Delaja, Sjemajas sønn, Elnatan, Akbors sønn, Gemarja, Sjafans sønn...................... En annen av seglene som er funnet tilhørte Yehukal ben (sønn av) Shelamyahu ben (sønn av) Shobi som nylig er funnet av Eilat Mazar i utgravningene i Davidsbyen i Jerusalem. Denne mannen tilhørte også lederskiktet rundt kongen på Jeremias tid og er nevnt i  Jeremiah 37:3 og med en litt annen skriveform i  38:1. Jer 37,3  Kong Sidkia sendte Jehukal, Sjelemjas sønn, og presten Sefanja, Ma’asejas sønn, til profeten Jeremia, og de sa: «Gå nå i forbønn til Herren vår Gud for oss!» Jer 38,1 {Jeremia er nå fange i brønnen} Sjefatja, Mattans sønn, Gedalja, Pasjkurs sønn, Jukal, Sjelemjas sønn, og Pasjkur, Malkias sønn, hørte de ordene som Jeremia hadde talt til hele folket... Bibelen blir stadig bekreftet! Ord for ord, navn etter navn. 2000 år gammel ”datamaskin” Et utrolig avansert instrument som forskerne er villige til å kalle en primitiv datamaskin, ble i 1902 funnet i vraket av et romersk skip som sank for ca. 2000 år siden. I alt 81 nye biter av instrumentet er senere funnet i det samme vraket, men ingen hadde på det tidspunkt kunnskap som gjorde at de kunne forstå hvordan instrumentet var satt sammen og fungerte. Et forskerteam har nå i lengre tid analysert og disektert funnet og kommet til overraskende konklusjoner. I tidsskriftet ”Nature” har forskerne rapportert sine nye forbløffende funn. Professor John Seiradakis fra “The Aristotle University of Thessaloniki” skriver at dette er mer avansert enn noe man har funnet fra de neste 1000 årene, og han kaller gjenstanden et teknisk mesterverk som hurtig kunne gitt brukerne en rekke nøyaktige atronomiske kalkulasjoner. I alt 72 tannhjul og gir griper i hverandre og gir tilsammen et batteri av informasjon. Ulike stjerners posisjoner til forskjellige årstider, planetenes baner, samt sol og måneformørkelser er noe av det som er bakt inn i de meget avanserte tannhjul og gir-mekanismene. Forskerne hevder at det ville kreve mye eksperimentering og ganske avanserte dataprogrammer

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no