Den som seirerSeiersbegrepet er sentralt i Bibelen. Selve ordet henter sin mening fra konflikten mellom opponerende interesser eller krefter, og kommuniserer ideen av å være en vinner i stedet for en taper i denne konfrontasjonen. Videre informerer Guds Ord oss om at det bare (kun, ene og alene) er den seirende som til slutt: (1) Får spise av livets tre. (2) Blir frelst og får et nytt navn. (3) Blir kledd i hvite klær. (4) Får sitt navn innskrevet i livets bok. (5) Får Guds og Jesu navn skrevet på seg. (6) Får oppholde seg i Guds himmelske tempel. (7) Får sitte med Jesus på hans trone. (8) Skal arve alle ting. (Joh. Åp. 2:7,17. 3:5, 12, 21. 21:2.) Disse bibelske påstandene indikerer at det å seire ikke er en uvesentlig erfaring for en kristen. Ifølge Skriften begynte motsetningene som skulle skape vinnere og tapere da ”det ble strid i himmelen”. Guds Sønn og englene som forble lojale mot Guds styresett, lov og vilje, nedkjempet og kastet til jorden Lucifer og englene som valgte å følge ham i opprøret mot Gud, Åp. 12:7. Gud seiret og Lucifer tapte. På denne kloden har striden fortsatt fra da av. I Edens hage var det Lucifer/djevelen som seiret, og våre første foreldre led nederlag, 1. Mos. 3:1-6. Guds motstander vant da han fristet Adam og Eva til å være ulydige mot sin Skaper og de på sin side ga etter for denne fristelsen og gjorde det han foreslo. Hvis de, etter å ha hørt og registrert meningen i djevelens anbefaling, som jo var selve innholdet i fristelsen, hadde forlatt ”slangen”, avvist forslaget og kommunisert en beslutning om ikke å være ulydige mot sin Gud, ville de ikke ha falt i synd. Fristelsen ville med andre ord ikke ledet til synd. Det er svært vesentlig at vi ser forskjellen mellom fristelse til å begå synd og fenomenet synd. Det er like viktig å ha en ryddig forståelse av hva som påfører et menneske personlig syndeskyld.
Noen sentrale spørsmål ber om å bli besvart når disse teologiske temaene behandles. Til å begynne med kan vi forholde oss til to av dem. (1) Er det vår nedarvede falne natur som gjør oss personlig skyldige overfor Gud eller er det prosessen å gi etter for denne falne naturens krav og fristelser? (2) Må vi være hjelpeløse slaver av dette syndige ”kjødet” (sarx på gresk og fallen natur på norsk, når motsetningene mellom ånd og kjød er temaet ), eller har himmelen noe å tilby dem som ønsker å settes fri fra dette slaveriet? Vær ellers oppmerksom på at Guds tilbud om tilgivelse når synd angres og bekjennes, selvfølgelig er tilgjengelig for alle til enhver tid, og påvirker ikke debatten denne artikkelen berører. Bibelen hevder at han som kalles Guds Sønn, som bibelen hevder ”Gud hadde i eie ved begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i fordums tid og som fra evighet var innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til”, Ord, 8:22-23, Han ble inkarnert som menneske, ble et naturlig fokus for djevelens angrep. Hvis Guds egen Sønn kunne overvinnes, ledes til å ta valg som gikk imot Guds plan og vilje eller på annen måte forføres, slik Adam og Eva ble det, ville djevelen oppnådd den endelige seier. Det eksisterer imidlertid to teologiske retninger innen kristenheten hva angår forståelsen av Guds Sønns situasjon som menneske. Tradisjonens teologi.I Joh. 3:16 blir det erklært: ”Så høyt har Gud elsket verden at han ga...” Når de katolske kirkefedrene skulle forklare Guds kjærlighet og Jesu frivillige offer, kom de opp med læren som hevdet at den inkarnerte Guds Sønn, var selv den evige og allmektige Gud Sebaot og ikke Sønn av den allmektige Gud. De hevdet at en gang i evigheten, bestemte Gud Jesus, Gud Ånden og Gud Fader, at Gud Jesus skulle spille en rolle som Gud Faders Sønn. Han skulle i dette rollespillet ta på seg menneskets fysiske form, og utholde å være et menneske noen få år. Han skulle videre underkaste seg menneskets fysiske og emosjonelle begrensninger, og få oppleve det samme som omtrent hver eneste person på kloden må oppleve, slik at han kunne føle tretthet, sult, smerte, sorg og ensomhet. Videre skulle Gud Fader tillate at djevelen plaget Gud Jesus, men siden Jesus var Gud selv, kunne han naturlig nok ikke fristes til ulydighet/synd og han kunne like selvfølgelig ikke virkelig dø. Årsaken til det er at ”Gud blir ikke fristet”, Jak. 1:13, og Gud ”alene har udødelighet”, 1. Tim. 6:16.
Bibelens teologi.I kontrast til de katolske kirkefedrenes lære, mener vi at Bibelen presenterer et annet scenario. Her fortelles vi at Gud Fader tillot sin Sønn å bli et menneske med den falne naturen og den degenerasjon menneskeheten hadde da han ble inkarnert. På den måten kunne han bli oss lik i absolutt ”alle ting”. Det liv Guds Sønn var villig til å gi, var det livet Faderen hadde gitt sin Sønn ”å ha i seg selv”, Joh. 5:26. ”Så høyt har Gud elsket..” Joh. 3:16. Han var villig til å bli et sant menneske og ved det demonstrere for universet, djevelen og menneskeheten at et menneske med en fallen natur, som er helt og fullt overgitt til Guds veiledning, ikke behøver å måtte slave under synden og gi etter for fristelser. Jesu offer var ikke risikofritt! Guds og Guds Sønns kjærlighet til oss mennesker var så ubeskrivelig kollosal og enorm at Jesus var villig til å ofre det livet Faderen ga ham å ha i seg selv! Som sant menneske kunne Guds Sønn hatt mulighet til å fraviks Guds plan, for han ble fristet som vi blir det! Men han motsto enhver fristelse. Hvis dette er dybden og dimensjonene i Jesu offer og hvis det er så vanvittig høyt Gud elsket verden, framstår denne kjærligheten og dette offeret utrolig mye større enn om de katolske kirkefedrenes teori var den rette beskrivelsen. Hvis Jesus kunne bli fristet og kunne ha feilet, framstår Guds kjærlighet så enorm, at det nesten er umulig ikke å la en slik godhet ”drive oss til omvendelse”, Rom. 2:14. Kan du da fatte og begripe at mange kristne hevder at Bibelens rette framstilling av Jesu offer, nemlig at han tok menneskelig kjød (sarx, natur), begrenser hans offer, nedvurderer Guds kjærlighet og reduserer Jesu storhet? For mange av oss er denne forklarlingen fullstendig uforståelig. Samtidig hevder de at pavemaktens ubibelsk dogme om hans risikoløse offer gjør frelseren stor! "HVA ER HEMMELIGHETEN TIL SEIER?..." I inkarnasjonen var det faktisk ”den eneste sanne Gud”, Joh. 17:3, som ga sin Sønn, Jesus Kristus til å bli sant menneske. Guds Sønn var fra evighet av like guddommelig som sin Far, på samme måte som Norges kronprins Håkon er like kongelig som sin far Harald, Norges konge. Noen mener at hvis vi aksepterer at Jesus var/er guddommelig, er det likestilt med å hevde at han må være den eneste sanne og allmektige Gud selv. Denne tenkemåten holder ikke mål. Da skulle i så fall kronprins Håkon være Norges konge på grunn av at han var kongelig. Ordet kongelig står i samme forhold til kongen selv, som ordet guddommelig står i forhold til Gud selv. Norges kronprins kan representere kongen i alt. Det kan også Guds Sønn i forhold til ”den eneste sanne Gud”. Videre mener vi at Bibelen gjør det helt klart at Guds Sønn både kunne prøves og fristes. Ordene prøvelse og fristelse kommer fra samme rot i grunnteksten, men det er ofte tydelig fra sammenhengen når det er fristelser som omtales. I ødemarken, like etter sin dåp, ble Jesus fristet til å gå sin egen vei og være ulydig mot sin oppgave og kall. Alle bibeloversettelser kaller da også denne erfaringen for ”Jesu fristelse”,for det er i beretningens sammenheng lett å se betydningen. I sin omtale av disse fristelsene, kaller Matteus djevelen for ”fristeren”, Matt. 4:3, (gresk: to peirâdsôn.) Satan er ikke ”prøveren” men ”fristeren”, og hans ønske er å lokke oss til å gå imot Herrens vilje. Prøvelser styrker og dyktiggjør den troende til ”tålmodighet” og ”fullkommen gjerning”, Jak. 1:3.4. Det er vanskelig å tro at djevelen ville samarbeide med Gud i en slik prosess vedrørende sin Sønn. I Hebreerbrevet gjør også Paulus det klart at Guds Sønn ”i ett og alt” eller ”i alle ting” måtte bli ”sine brødre” av ”Abrahams ætt” helt lik, Heb. 2:17. Den ufalne Adam var ikke av Abrahams ætt, og kunne heller ikke tilhøre kategorien ”Jesu brødre”. Jesus måtte bli lik Abrahams etterkommere eller slekt, vers 17. Det var ikke en eneste person fra denne slekten som unnslapp å ha en fallen natur. Ja, Paulus lager til og med en kontrast mellom den falne slekten til Abraham, som Guds Sønn måtte bli lik for å kunne være menneskets forsoner, og de fullkomne englene som ikke har en fallen natur, Heb 2:16. Det var ikke dem, de ufalne englene, han skulle ta seg av (frelse), vers 16, men den falne slekten til Abraham. Bibelen argumenterer videre med at fordi Jesus ”i alle ting ble fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet”, vers 18. Når vi leser at han ble fristet i alt som oss,”men uten synd”, Heb. 4:15, blir det meningsløst å forstå dette bibelske utsagnet, hvis han simpelt hen ikke kunne fristes til synd. Påstanden: Han kunne ikke synde, men uten synd, blir meningsløs. Bisetningen ”men uten synd” bekrefter at han ble oss helt lik og den samme bisetningen dokumenterer at han aldri ga etter for det falne kjødets fristelser. Forholdet mellom fristelse og synd. Vår mulighet til seier. Kristus i oss. Tre løfter fra Gud. ”Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk”, Fil. 4:13. Kraften fra den iboende Jesus uttrykker og viser seg i våre liv, når vi fristes. ”Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst”, Gal. 6:16. Innholdet i dette fantastiske løftet er at når Kristus ved sin Ånd får være i oss, vil ikke den falne naturens lyst og fristelser lede oss til å synde. Av Guds store nåde og kjærlighet og ved hans kraft blir vi seiervinnere! |
Gud Jesus ga med andre ord litt over 30 år av sin evighet til denne oppgaven, samtidig som prosjektet var garantert fullstendig ”safe” og uten noen form for risiko, siden han verken kunne fristes eller dø. Han måtte tåle smerte, som titusener av andre mennesker måtte da de også ble pint og korsfestet, men han slapp å lide i mange dager som de fleste andre måtte, og gjennom denne erfaringen kunne han altså vite at det hele var uten personlig risiko for framtiden. Når Joh. 3:16 erklærer: ”Så høyt har Gud elsket verden...”, må denne erklæringen nødvendigvis forståes i lys av hva som sto på spill. Hvor høyt elsket Gud?
|
|
| Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006 | http://www.mensviventer.no |