  Av Bjørn Berglund
Bakgrunn.
Aksel og Sara Berglund kom til Norge fra Sverige i 1900. De bosatte seg på Strømmen i et lite hus i Skolegata 10. Da de kom hadde de en sønn som het Knut. Senere fikk de fire barn til. Den yngste ble født i 1908. De fikk tilsamen 4 gutter og en jente. De var kristne og tilhørte metodistene, og var trofaste i sin menighet helt til de fikk høre en predikant som forkynte om
sabbaten, lovens plass og at det ikke var et evig brennende helvete. Dette var et budskap som de forsto var mer i harmoni med Bibelen enn det de tidligere hadde hørt. Etter en stund ble de døpt og ble syvende dags adventister.
Lønn for troskap.
Aksel Berglund arbeidet på Strømmen trevarefabrikk, på folkemunne kalt ”Trevaren”. Etter å ha vært der noen år, fikk han et problem med arbeidsplassen, fordi han valgte å følge Guds lov. Han ga beskjed om at han ikke lenger kunne arbeide på lørdagen og begrunnet dette med at han var blitt syvende dags adventist. Sjefen sa at han måtte arbeide hver sabbat, ellers ville han miste jobben. I de tider var det viktig å ha et arbeide. Det var ikke noe sosialvesen som stilte opp når en ikke hadde penger.
Aksel så på dette som vanskelig da han hadde kone og 5 barn å ta seg av. På tross av den vanskelige situasjonen, valgte han å være trofast mot Gud. Han pakket sammen sakene sine og sa takk for seg til lederen, og gikk. Men da han var kommet 50 – 60 meter ned i veien, ropte sjefen etter han og ba han komme tilbake for å drøfte problemet. Da Aksel var kommet inn på kontoret, sa sjefen at han var glad for at Aksel viste så stor troskap til sin religion, og fortsatte med å si at det var slike trofaste mennesker de trengte og sjefen sa at han fikk ta seg fri på lørdagen, men at han som kompensasjon måtte jobbe en time lenger hver dag. Aksel var tro mot Gud og fikk sin belønning i å ha et arbeide og samtidig fikk vitnet for sin tro.
Aksels død.
Etter en tid fikk Aksel tuberkulose. Han ble fort veldig syk. Kort tid etter at Sara hadde født det siste barnet, som ble en gutt, døde han. Det var i begynnelsen av 1909, og Sara var blitt enke med 5 barn å forsørge. Dette var en vaskelig situasjon å komme i. Livet virket helt umulig, men hun hadde en sterk tro på Gud, og ba om hjelp og styrke, og fikk det.
Alex var den yngste av barna og var bare 7 uker da faren døde, men gutten var blitt smittet av sin far og hadde selv fått tuberkulose. Den satte seg i ankelen hans med store sår og mye smerte og Alex trengte mye omsorg og hjelp.
For å vise hvor stor omsorg Gud ga Sara og hva en sterk tro kan utrette, vil jeg fortelle noen av mange hendelsene hvor Sara Berglund opplevde Guds spesielle ledelse. Hun var en kvinne med stor tillit til Gud. Da hun ble enke, satte hun seg fore å oppdra barna i sann gudstro. Hun viste i alt hun gjorde troskap og lydighet mot Gud og hans bud. Noen av disse erfaringene har jeg fra henne selv og fra Alex, min far. Denne troskapen ga hennes barn styrke til å kjempe videre i Guds sak. Mange av hennes barnebarn har også fått en start på et liv med Gud og holdt fast ved sin tro.
Styrke fra Herren.
Noen måneder etter at hun ble enke, kom to menn inn til henne. De hadde hørt at hun var en kvinne som bodde alene med noen småunger. De ville tiltvinge seg sex og mat. De forlangte at hun skulle koke kaffe som de skulle blande med brennevin før de skulle ta det de var kommet for. Sara nektet å være med på dette og ba dem komme seg ut. Men da den en av de to nærmet seg vugga som Alex lå i, for å true henne, tok hun uten varsel tak i den første av mennene, og kastet han fysisk på hode ut gjennom døra. Før den andre fikk sukk for seg var også han kastet ut. Sara var en sterk kvinne. Etter dette gikk det rykte om at hun var farlig å komme ut for. Til tross for denne hendelsen sov hun uten å låse dørene, i tro på Guds beskyttelse.
Bønnesvar.
Sønnen Alex var veldig syk. Hun gikk i mange måneder til lege på Lillestrøm sykehus, som ikke kunne gjøre noe for gutten. Hun var også ofte på sykehuset hvor de til slutt måtte opererte ankelen. De skrapte vekk store deler av vev og bein fra innersiden av ankelen. På tross av dette, ville ikke sårene gro. Når Alex var blitt nesten to og et halvt år gammel, ble hele situasjonen kritisk. Sårene ville fortsatt ikke gro, og smertene var store. Gutten gråt mye både natt og dag, og Sara hadde det også vondt.
Hun bad mye og lenge til Gud om hjelp, men ingen ting skjedde. Så en natt hun lå våken og tenkte på hvor godt det ville være å komme til himmelen, hørte hun en stemme som sa at bladene på livets tre har helbredende effekt. Stemmen fortsatte med å fortelle henne at hun skulle gå ut i hagen og plukke noen store blader og legge dem på såret. Sara trodde stemmen var fra Gud og gikk ut midt på natten, sanket store blader og gjorde det som var fortalt henne. Deretter la hun seg til å sove, for gutten roet seg og sovnet.
Da morgenen kom virket Alex blidere og roligere. Sara takket Gud for at dette hjalp mot smertene til Alex. Men større ble hennes forundring da hun skulle skifte på den betente foten. Da hun fjernet bladene, ble hun forundret for såret hadde grodd. Igjen falt hun ned på kne og takket Gud for hans omsorg. Deretter tok hun gutten med til sykehuset for å vise underet til overlegen. Da han fikk se resultatet ble han stum av forundring. Større ble forundringen da Sara fortalte om hvordan Gud hadde svart på hennes bønn. Legen ristet på hodet og sa at det er mer mellom himmel og jord enn vi vet.
Etter dette var Alex frisk på tross av at ankelkulen på innsiden av beinet var operert bort, slik at det var et stort hull der. Dette merke måtte Alex leve med resten av livet Selv om såret var grodd og smertene var borte, kunne han ikke gå på beinet. Det var blitt helt stivt i ankelen.
Alex blir helbredet.
Da Alex var blitt tre og et halvt år, var det en fin sommerdag og de andre barna var ute og lekte. Alex satt der og så på, med et sørgmodig ansikt. Sara følte sorg over at gutten ikke kunne leke som de andre barna, på grunn av sitt handikap. Igjen falt hun ned på kne og bad til Gud. Hun sa at dersom han ikke lot gutten gå, forsto hun ikke hvorfor han ikke lot ham dø. Hun tryglet Gud og ba ham fullføre den helbredelsen han hadde påbegynt, eller la gutten dø. Hun ba om at gutten måtte slippe å lide resten av livet. Hun var ikke ferdig med sin samtale med Gud, før Alex hoppet ned fra stolen han satt på, og løp ut til de andre barna og lekte med dem. Alex har etter dette vært en sterk og frisk person helt til sin død, uten noen problemer med beinet, og uten å ha vært syk mer enn to ganger i hele sitt liv. Han ble 86 år gammel.
Sara var tro mot Gud i alt hun gjorde. Nå var hun alene om å oppdra og fø opp barna sine. Hennes troskap gjorde at hun fikk kjenne Guds kjærlighet og omsorg hele livet. Hun underviste barna om hva som var rett og galt, og dette førte til at de alle ble personer i tjeneste for Gud.
Eksemplets makt.
Den eldste var Knut som ble leder for distribusjonen av bøker på adventistenes trykkeri. Den neste var Enok som reiste til Sierra Leone som misjonær. Han ble syk på misjonsmarken, kom senere tilbake til Norge og utdannet seg til fysioterapeut på Skodsborg i Danmark. Han bosatte seg på Strømmen hvor han arbeidet som fysioterapeut og vitnet om sin tro til sine pasienter. Han var også med på å starte Strømmen syvende dags adventistmenighet. Det tredje barnet var ei jente som het Ester. Også ble også fysioterapeut og reiste rundt til mange kjente personer og ga behandling og vitnet om sin tro. Den nest yngste het Olav, (John er sønn av Olav) Også han ble fysioterapeut og fikk gjennom sitt arbeid vitnet om sin tro. Den yngste gutten var Alex som også ble fysioterapeut. Takket være hans vitnesbyrd ble flere av hans pasienter tillagt menigheten.
Alex hadde fått helbredelsens nådegave. Han var helt bevisst på at Gud hadde gitt han som oppgave å hjelpe mennesker. Han fikk de fleste av sine pasienter friske. Blant annet hadde han en pasient som like etter krigen fikk poliomyelitt og var lam i begge beina og derfor ikke kunne gå. Alex ga seg ikke før denne pasienten kom seg på beina og kunne gå igjen. Samtidig snakket de mye om den bibelske læren han hadde fått gjennom sin mor. Dette resulterte i at vedkommende ble døpt og senereble pastor for Syvende dags adventistene.
Sara hadde skaffet seg en strikkemaskin som hun brukte til å strikke alle former for klær som hun solgte for sitt livsopphold. Gjennom sin kontakt med sine kunder vitnet hun om sin tro og sin frelser. Hun ble også berømt for de fine klærne hun strikket.
Et mirakel.
Det var en kald vinter med lang periode med kulde under -20*C. Et par dager før jul var det slutt på veden. Ikke en vedpinne var å finne, slik at ovnen sluknet. Sara hadde småbarn å ta vare på. Hun hadde bare en mulighet igjen og gikk som hun pleide ned på kne og la saken fram for Gud. Hun sa at nå var det opp til Gud om de ikke skulle fryse i hjel. Hun sa at nå gikk de til sengs og la sine liv i Guds hender. Dette var dagen før lille juleaften. Da hun våknet neste morgen fikk hun se at i porten hennes var det en kjempestor haug med ved. Hun takket Gud for han omsorg, men lurte resten av livet på hvordan veden var kommet dit.
I 1980 kom jeg i samtale med en eldre dame på Skjetten, som fortalte at hun var fra Bråthe gård på Strømmen. Etter en del snakk fram og tilbake, fortalte hun om et mysterium hun aldri fikk ut av hodet. Hun sa at det var en dag like før jul mens hun var barn, at det hendte noe merkelig. Faren hennes dro ut til Rælingen, hvor de eide en stor skog, for hente hjem juleveden. Men da han kom hjem utpå natta, var han helt fortumlet. Han kunne ikke huske noen ting fra da han dro fra skogen til han kjørte inn på gårdstunet, og da oppdaget han at all veden var borte. Han trålte hele Strømmen rundt for å se om han kunne finne veden, men fant ikke noe. Deretter måtte han ut i skogen på nytt for å få ved til jul. Da jeg fortalte om min bestemor og hennes bønn om hjelp, ble denne damen helt overveldet av det kraftige vitnesbyrdet om Guds omsorg for sine. Så selv etter sin død vitnet Sara.
Mat fra ”himmelen”.
Da det ikke var like lett å skaffe penger til mat, var det flere ganger at det så ganske mørkt ut og ved en anledning var det riktig kritisk. Utpå formiddagen ble den siste maten spist opp. Det var ikke noe i skapene som kunne spise. Sara sa til barna at nå fikk de klare seg uten mat en stund framover. Dagen gikk og de la seg sultne. Sara falt som vanlig ned på kne og ba til Gud. Hun sa at nå la hun sine barn og seg selv i Guds hender. Hun ba om at nå måtte Gud skaffe mat, hvis de ikke skulle sulte. Neste morgen våknet familien og var sultne. Deler av dagen gikk og de følte sulten gnage. Men så plutselig banket det på døra. Der sto naboen med masse middagsmat. Nabokona sa at de hadde ventet besøk, men gjestene hadde meldt avbud. Hun hadde jo laget middag for mange personer, og det var vanskelig å oppbevare all denne maten. Siden Sara hadde mange barn, tenkte hun at de kunne hjelpe naboen med å spise opp den maten hun hadde laget, ellers måtte hun kaste noe av det. Sara takket og tok i mot. Hun fortalte nabokona at dette var et svar på bønn til Gud. Nabokona ble glad for at hun kunne være til hjelp, og Sara fikk en ny anledning til å vitne for sin Gud. Familien hadde nå mat i et par dager, inntil Sara fikk solgt noe strikketøy.
Gud kjenner framtiden.
Penger til mer enn det aller nødvendigste var det sjelden. Sara skyldte penger til et lån på huset de bodde i. En av personene i kommunen hadde kjennskap til at Sara var i pengeknipe. En dag kom han til henne og sa at han hadde god råd, og kunne hjelpe henne med noen kroner hver måned. Han ga henne 100 kroner og fortalte at han ville gi henne samme sum i noen måneder framover. Sara ble glad, og mente at dette ville gi henne mulighet til å gjøre det bedre for barna sine. Før hun fikk brukt pengene til å betale på huslånet, hørte hun en stemme som sa at hun ikke skulle bruke pengene og at hun skulle gjemme dem, men ikke bruke noe av dem. Sara ble litt forundret, men hun gjorde som stemmen hadde fortalt henne. Dette pågikk i over et år. Plutselig en dag kom mannen og sa at han trengte pengene han hadde gitt, og sa at siden hun hadde et hus kunne hun jo bare skrive et gjeldsbrev. Da forsto hun at mannens hensikt var å få tak i huset hennes. Hun ba han vente litt, og hentet pengene som hun hadde lagt til side etter anvisning av Gud. ”Vær så god”, sa hun til mannen og fortalte han hva hun hadde gjort på grunn av Guds veiledning. Et nytt vitnesbyrd om Guds omsorg.
I 1915 måtte hun reise tilbake til Sverige for å stelle for sin syke mor og ble der i to til tre år. Hun hadde med seg sine to yngste barn, Olav og Alex. Etter dette oppholdet kom hun tilbake til Norge og fortsatte å tjene til sitt livsopphold ved å strikke klær til folk. Sara hadde fremdeles et par av barna sine hjemme som gikk på skolen. Da den yngste, Alex, var 14 år og hadde sluttet på skolen måtte han i arbeid for å tjene til livets opphold.
Sara hadde en hage med tre epletrær, mange bærbusker og bringebærplanter. Denne hagen var velsignet av Gud. Uansett hvor dårlig det var i andre hager, var det alltid fult av frukt og bær i denne hagen, og naboene var forundret. Sara fortalte dem at dette var Guds omsorg.
Når Gud velsigner.
Hver dag gjennom hele livet la Sara sine barn og barnebarn fram for Gud. Hun ba om hans hjelp og velsignelse. Sara var aktiv i menigheten til hun ble syk og døde. Hun hadde gjort seg kjent i Strømmen med sine mange vitnesbyrd og sin troskap mot Gud. Menigheten har helt siden den ble stiftet, og i lang tid etter krigen, blitt kalt den Berglundske sekta. Den yngste sønnen Alex, giftet seg med Esther Martinsen, den nest eldste av barna til Henrik Martinsen på Skedsmokorset.
Mange av barnebarna til Sara fikk gleden av selv å oppleve og dele med andre Guds kjærlighet. Gjennom denne troskvinnen har mange mennesker funnet Kristus og sett det store offer Gud har gitt for at vi skal bli frelst. Sara var opptatt av å fortelle om hva hun trodde på. Det var særlig budskapet om Guds offer av sin sønn og at det bare er èn sann Gud og hans sønn, vår Frelser Jesus Kristus og som opptok Saras samtaler med sine barn og barnebarn.
Det er takket være mine besteforeldre og mine foreldre at jeg har funnet gleden over å være et Guds barn.
|
