"I Sibir er det så kalt at selv følelsene fryser til is." Hjemlengsel  av Reidar Huseby - foto Rebecca Samsing Jeg møtte Sergeij og Ljudmilla første gang i februar. Fra den russiske vinterkulda som skremte termometeret ned til -25, og opp trappene til en leilighet som oste av hjertevarme og hadde alt det lyset som var borte i natten. Med nybakt brød og salt, sto Sergeij og Ljudmilla i døra og ønsket oss velkommen etter beste tradisjon. Leiligheten er nettop satt i stand, etter at den ble rammet av en nyttårsrakett som ble skutt inn gjennom vinduet. De takker for at ingen var hjemme og ble skadet - selv om leiligheten måtte totalrenoveres. Noe som ble gjort med støtte fra SI-Reisers venneforening. De er begge to engasjert i arbeidet med å støtte opp om de svakeste i samfunnet. De vet selv hvordan det er å lide nød - både fysisk og åndelig. Det er det denne historien handler om. Sergeijs vei fra en generasjons- båret fornedrelse og nasjonal kollektiv trakkasering og mobbing av jøder; til omvendelse og frihet i den nåden som står over menneskelig makt og myndighet. Til et liv i takknemlighet og kjærlighet. Et eksempel til håp. Vi reiste videre fra Sergeij og Ljudmilla til St. Petersburg neste dag; fast bestemt på at vi ville møte dem igjen ved neste høve. Og i september fikk vi anledningen igjen. Det ble en lang kveld da vi fikk anledning til å høre Sergeij fortelle sin historie - men den var for intet å regne, sammenlignet med den indre stemmen som sa: “Dette må fortelles til dem som ikke vet - dette må fortelles til dem som vil glemme!” Sergeij setter seg rolig ned i stolen, ber en stille bønn - og starter beretningen om sitt liv. Han forteller med en enkel stemme. Rolig, nøkternet - og allikevel sterkt og tindrende klart. Med en styrke som ligger i  budskapet, og ikke i stemmen: Sergeij forteller sin historie. foto: Reidar Huseby   I 1930 ble min farfar deportert til fangeleiren i Magadan i Sibir. Han ble ærklart som statsfiende. Han var jøde. Min bestemor holdt seg lojalt til ham, og nektet å avvise ham - som myndighetene ønsket. Det kostet henne friheten. Hun fikk 15 år i Sibir - tre av dem med sin mann; som ble drept i 1934. Det var vanlig på den tiden, at jøder ble fengslet for bagateller. De ble trakkasert og fikk dårlig behandling. Bestemoren fødte min far, men fikk ikke selv lov til å ta hånd om ham. Han ble sendt på barnehjem, hvor han ble værende til han var nitten år. Et av lyspunktene han hadde i denne tiden, var da han som 16-åring møtte hun som siden skulle bli Sergeijs mor. Hun ble fengslet i 1946. I 1949 ble min far beordret inn i millitæret, men opplevde atter at samfunnet ikke hadde plass til “en som ham”. Som sønn av en nasjonalfiende, var veien kort til fengsel - 15 års dom. Jeg ble født i 1958, og familien som da levde under svært vanskelige kår, opplevde det vonde at min lillebror som var født i 1962, døde - han frøs i hjel i eget hjem. Denne sorgen fulgte familien, og min mor og far ble senere skilt; og far flyttet til Damansk ved den kinesiske grensen. Far fikk lungekreft, og siden også tuberkulose. i 2 år pleiet jeg ham til han en dag døde i armene mine. En konflikt mellom Kina og Russland var var under oppseiling, og krigsrisikoen preget samfunnet. Mange ble transportert bort, men jeg nektet; og gikk i skjul til jeg et halvt år senere kunne flytte til min mor i Magadan. Der fikk jeg anledning til å fullføre skolen. Min mor advarte meg mot å fortelle noen at jeg var jøde. Det ville bare gi meg trøbbel. Noe jeg fikk erfare da jeg etter mobbing og utskjelling stadig havnet i slåsskamper. Som fjortenåring fikk jeg jobb på et bryggeri, og kunne hjelpe min mor økonomisk. Jeg begynte på en utdannelse som kokk, og havnet på ny i vanskeligheter siden jeg var jøde. Jeg ble dårlig behandlet, men nektet å godta at det skulle være slik. Etterhvert besvarte jeg mobbingen med vold. Resultatet var at jeg ble dømt til 3 år i fengsel for ungdomsforbrytere. Jeg fikk allikevel fullføre kokkeskolen, og ble gift, og senere skilt. Så flyttet jeg tilbake til mor. Etter dette, begynte jeg å studere på instituttet, men fikk problemer med fortsette studiene når jeg nektet å bli medlem av partiet. Jeg kunne ikke godta å underlegge meg en slik autoritet. Et sterkt hat bygde seg opp i mitt hjerte, og etter et par års studier havnet jeg i nye slåsskamper; med 5 års fengsel i Magadan som resultat Her truet vaktene meg med at jeg ville komme til å sitte resten av livet, siden jeg var jøde, min far var jøde og det samme med hans far - det kunne ikke komme noe godt fra en jøde. Dette var den rådende mentaliteten. Her i fengselet ble jeg nødt til å gjøre meg opp et slags liv, og ble derfor en del av det harde gjengmiljøet. Jeg ble en av dem som satte meg over de andre, og var med på å straffe dem som ikke fulgte de “indre reglene” som gjaldt i fengselet. Jeg fikk en høy posisjon i fangehierarkiet, med en betydelig makt. Fengselet jeg satt i, var det det samme hvor Solsjenitsyn satt, og *Chukow var i. Da jeg endelig kom ut av fengselet, begynte jeg å tenke over det livet jeg til nå hadde levd - og fremdeles levde. Hvorfor greide jeg ikke å få kontrolle over det, og få styr på livet mitt? Det var jo så greit og enkelt for andre? På den tiden var det ikke noen som pratet om Gud, og det var heller ikke i mine tanker. Jeg havnet i dårlig selskap, og atter en gang kom jeg i en situasjon som endte med nye 3,5 år i fengsel. I fengselet var det vanlig å tatovere seg. Og selv om de andre tatoverte seg, så husket jeg at far fortalte at tatoveringer var mot Guds vilje; så jeg lot være. Det var da jeg begynte å tenke på at det kunne være en kraft som var større enn mennesket. En dag jeg sto og arbeidet, falt jeg om. Blodet sto ut av munnen, og vennene ba om førstehjelp. Men det var ganske alvorlig, jeg hadde fått en alvorlig magesykdom. Og legene gav meg beskjed om at jeg nok kom til å dø. Så jeg ble flyttet til avdelingen for døende pasienter. En tid senere kom meldingen til min mor, om at jeg var død. Min mor som ville se meg, merket at det var tegn til liv; og sa i fra om at; “Døde mennesker kan ikke bevege seg.” - og ba om at jeg måtte bli flyttet over på en annen avdeling. Endelig tok legene seg av meg, og jeg gjennomgikk tre operasjoner.” Sergeij stopper og ber om litt vann. Tar seg en pause, og vi som er tilstede kan kjenne den sterke opplevelsen det er å høre beretningen om et liv, som for andre ikke hadde verdi. En del tanker farer rundt i hodet; om hvor vanskelig må det ikke være å ha tro på seg selv, når ingen andre har det. Hvor vanskelig må det ikke være å verdsette seg selv, når budskapet gjennom generasjoner har vært at “du er ikke verdt noe”? Jeg ser at Yulia som tolker for oss, har et preget ansikt. Hun er selv ganske ung, og møtet med Sergeij er tydelig sterkt. Sergeij er mye eldre enn sine år. Et ansikt som er preget av livet. Han har ikke lenger egne tenner. Flere brudd har han hatt. Diabetes og dårlig syn. Allikevel sitter han her. Fjellstøtt, tydelig og klar. Med en holdning og et budskap som formidler styrke, og samtidig ydmykhet. Det er øyne som har sett, ører som har hørt - og et hjerte som banker for andre. Han setter glasset fra seg, og forteller: “Etter 1987 fikk jeg skikket meg på et vis. Fikk leilighet og hadde tre jobber. Det var en tung tid, for jeg fikk høre at min mor var syk. Etter et par år døde hun. Jeg flyttet deretter fra Magadan. Men det var vanskelig for meg å få en jobb og en inntekt, så jeg kom tilbake til Magadan, og solgte leiligheten og verkstedet mitt der. På ny havnet jeg i fengsel. Og her ble jeg kjent med en medfange som het Tolic. Han var en kristen, og hadde en bibel som han leste fra. Jeg spurte ham; “Hva leser du?”. Resultatet ble at jeg 5. desember 1996 selv begynte å lese i bibelen. Opp til denne tid hadde jeg trodd at det kun var prester som kunne lese og forstå skriften. Men det som Tolic viste meg, var at bibelen var for slike som meg. Vi begynte å lese sammen. Og Tolic lærte meg også å be. Jeg satt igjen med en enorm skyldfølelse, og kjente angeren. Jeg så tilbake på livet mitt - og på alt det jeg hadde gjort. På de liv jeg hadde ødelagt, og alt det onde jeg hadde vært med på i fengslene. På denne tiden hadde jeg kone og datter i Vyborg. En natt brast det for meg. Jeg greide ikke å sove, men gråt hele natten i anger over alle de feilgrepene jeg hadde stått for. Jeg vekket Tolic, og ba ham inntrengende om å være med og be for meg; om Gud kunne tilgi meg. Den morgenen kunne jeg endelig kjenne fred med Gud. Jeg bestemte meg for å bryte med det kriminelle miljøet i fengslene, for jeg var nå blitt en kristen. Jeg gikk til “bossen”, og sa: “Du har nå min myndighet. Jeg trenger den ikke lenger.” Jeg ba dem om å omvende seg, for å få del i det samme som jeg hadde fått - istedet gjorde de narr av meg og trodde jeg var blitt gal. Men jeg hadde fred. En dag sier jeg til Tolic; “La oss be om at jeg får slippe ut herfra - at jeg blir løslatt.” Og svaret kom raskt. I februar blir jeg kalt inn til fengselssjefen, og får vite at jeg skal settes fri. Enda jeg har 1 år og 8 nåneder igjen av dommen. Jeg blir benådet. Når jeg fikk fortalt det til Tolic, minnet han meg om at bønnene ikke var forgjeves. Det var Gud som hadde grepet inn og hjulpet meg. Den natten kom fengselsdirektøren til meg, og sa; “Jeg kunne egentlig ha skutt deg - siden du har vært i fengsel fire ganger, og attpåtil har prøvd å rømme.” Det var da jeg forsto hvor takknemlig jeg hadde grunn til å være. Når etter løslatelsen kom av toget, sto Ljudmilla og ventet på meg på togstasjonen. Hun lurte på hvorfor jeg var så tindrende glad - og mitt gode humør. Jeg svarte med å fortelle om det jeg hadde opplevd, og den tro jeg nå hadde. Men dette hadde hun lite til overs for. Allikevel tok hun til å lese bibelen, og etterhvert kom hun til å tro på det hun leste, og kom til tro. Vi begynte å gå i kirken i Vyborg, men etter en tid fant jeg meg til rette i en messiansk-jødisk menighet. Da jeg kom ut av fengselet, sto jeg der uten penger. Men siden den gang, har jeg erfart at Gud har tatt vare på meg, og hjulpet meg videre gjennom livet.” Mens Yulia tolker, så forstår jeg mer av kontrasten til den leiligheten de hadde før de kom hit. Det var mildest talt kummerlig der, med en standard som er uforståelig for oss som er nordmenn. Gjennom SI-Reiser og arbeidet til Judy og Richard Grout, så har Sergeij og Ljudmilla fått både leilighet og meningsfylt arbeid. Dette står i stor kontrast til den leiligheten de bodde i før. Der var det mildest talt kummerlig, Nå er de selv med og hjelper andre som var i deres situasjon, og kan forstå - fordi de selv har opplevd det. Sergeij fortsetter: “Jeg har ett ønske i livet, for meg selv. Og det er å få se Israel. Da kan jeg dø lykkelig. Jeg ønsker inderlig å kunne besøke Israel sammen med Ljudmilla, om enn bare for en tid. Det er min drøm.” Mens Sergeij holder blikket festet på noe som ikke er synlig for oss andre i rommet, tenker jeg tilbake til februar - hvor jeg gav Sergeij tre små glass. Ett med sand fra Jerusalem, ett med olje fra Israels oliventrær og ett med vann fra Jordan. Det var en opplevelse som ikke lar seg beskrive med ord. En setning som sitter igjen etter den gang - er Sergeij som på løfter hendene og sier “En hebreer priser sin Gud.” Vel vitende om at dette bare er souvenirer med affekasjonsverdi for turister; kan jeg formelig kjenne den begeistringen som Sergeij formidler - omtrent som når jeg ser i en reisebrosjyre eller et fotoalbum - bare mye mye mye - mye sterkere. Det er flere tanker som jeg sitter igjen med etter møtet med Sergeij. Hvordan han på en tid hvor kristendommen har vært forsøkt nedkjempet, hvor jødehatet har rådet - så er det èn mann som leser en bibel. Og dette leder til èn mann til som leser den samme bibelen. Som igjen leder til at èn kvinne leser - og alle er i dag troende.   Jes. 58:11 nærmest lyser mot meg i det jeg ser den røde tråden som går gjennom budskapet. Sergerij avslutter med å takke. Han sier: “Nå har vi alt - vi har Gud.”

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no