Ketmanisme 

 

Ketmanisme beskriver visse subkulturers praktisering av beskyttende løgn, fordi risiko for å utsette seg for andres represalier betraktes som mer alvorlig enn å fravike sannheten.

Innledning.
Forfatteren Arthur de Gobineau skrev i 1866 boken; ”Religions et philosophies dans l’Asis Centrale”. I dette verket beskriver han hvordan innbyggerne i noen despotiske muslimske regimer praktiserte en form for overlevelses-løgn, som de kalte ”Ketman”. Ketmanutøvere mente at sannheten aldri sto over risikoen for å møte andres mishag. Verdien av sannhet ble med andre ord neglisjert til fordel for en usannhet som bevarte enhet og harmoni. Løgn (bevisst avvik fra kjent virkelighet), ble i disse miljøene sett på som en patriotisk plikt, dels for å beskytte systemets posisjon, dels for å opprettholde myten om lederes autoritet og antatte ufeilbarlighet. Alt som ble sagt og gjort av ledere i slike subkulturer, ble automatisk, og uten noen form for vurdering eller etterprøving, ansett å være rett og sant, uten at man behøvde å konsultere objektive kriterier for evaluering. Stalins og Maos regimer, samt dagens ledelse i Nord Korea, er eksempler på relativt avansert sosial/politisk ketmanisme.

Kommunistisk ketmanisme.
En illustrasjon er hvordan formann Mao kunne proklamere fullstendig meningsløse og idiotiske ideer, men alle hyllet hans visdom og sang hans pris. Et eksempel er da han forlangte at folket måtte fange og drepe alle småfugler, siden de spiste opp kornet mennesker skulle ha som mat og derfor var hovedårsak til reduserte avlinger. Alle bønnene visste godt at både forklaringen og oppskriften var absurd. Årsakene til at landet produserte for lite mat lå helt andre steder, blant annet i et vanvittig tungrodd og fullstendig selvsaboterende byråkrati, hvor tilfeldige og ofte kav dumme beslutninger ble tatt av dem som ikke hadde peiling på grasrotas virkelighet. Men grunnet frykt, ledertilbedelse og delegering av eget ansvar, løp alle rundt med nett og feller for å oppfylle lederens befaling, og de drepte småfuglene ble vist fram i digre hauger i alle provinser, mens folket klappet til Maos ære. I private hjems trygghet ble det hvisket om hva som kom til å skje når det ikke lenger var fugler som kunne holde insektene i sjakk, men ketmanisme gjorde det umulig åpent å stå for sannheten. Selv når skadeinnsekter etterpå, som forventet, ødela avlingene og det ble hungersnød, fortsatte folket å hylle Maos genialitet. Andre lands kommunisme kan selvfølgelig også gi oss en rekke eksempler på ketmanisme.   

Muslimsk ketmanisme.
Når ledere i visse muslimske regimer for eksempel i dag hevder at landet Israel og Jerusalem aldri har vært bebodd av jøder eller at holocaust ikke fant sted, så aksepterer folket det, selv om mange av dem er godt utdannet, kjenner historien og vet at påstandene er usanne. Ketmanutøvere føler ikke noe behov for å justere samvittigheten etter sannheten. Ketmanisme gir trygge allianser, samhold, enighet, tilhørighet, styrke og tillatelse til å nedkjempe dem som terper på objektiv sannhet og etterlyser realitetsorientering. Denne holdningen gir utøverne en opplevelse av overlegenhet og en illusjon av å være smarte i forhold til de naive som er dumme nok til å stå for det reelle. Denne tilpassede og samtidig falske adapsjonsmetoden gir trygghet og kan etter hvert utvikles til en avansert teatralsk kunstform.

Czeslaw Miloszs mesterverk, ”Det trellbundne syn,” beskriver det samme fenomenet med helt andre ord. Han prøvde å finne svar på hva som motiverte oppegående, intellektuelle og tenkende mennesker som ukomplisert og frivillig bøyde seg for det totalitære regimets usannhet og historieforfalskning og derfor ga avkall på sannhet, frihet, integritet, god samvittighet og et brukbart selvbilde. Han kalte det en hypnotisk selvsensurerende prosess, og konkluderte med at årsakene var (1) En viss porsjon frykt for represalier (utelukkelse, stigmatisering, svartelisting, baktalelse og fratagelse av posisjon og privilegier.) (2) Det menneskelige behovet for tilhørighet og felleskap. (3) Behovet for å ha en felles fiende man kan gi skylden for tilbakegang og alt ondt.

Bibelens alternativ.
Sannhetsbegrepet er selvfølgelig et sentralt nøkkelord i den kristne ideologien. Gud identifiserer seg selv med sannhetsholdningen og Guds Ånd kalles Sannhetens Ånd. Når Guds folk sviktet Herren, møtte Han dem med en usminket og nøktern evaluering av deres tilstand. Det var ingen pyntelig sensur å forvente når Gud gjennom sine profeter synliggjorde folkets frafall og svik. De gangene hyrdene sviktet, fikk også de sitt pass påskrevet i rene ordelag samtidig som nødvendig endring ble etterlyst. Gud konfronterte alltid sitt folk med virkeligheten. I Herrens system er det aldri plass for sannhetens motpol, det usanne. Løgn og falskhet er motbydelig for Herren og må ikke aksepteres eller normaliseres slik at disse holdningene finner grobudd i hans menighet. Når David kalles ”en mann etter Guds hjerte”, kom ikke denne beskrivelsen fordi Davids løgner og store synd var uvesentlig for Gud, men ble motivert av Davids omvendelse og vilje til å forholde seg til bunnløs sannhet, dyptgripende oppgjør og dramatisk endring.

Katolsk ketmanisme.
Det er godt kjent at Ketmanisme til alle tider ble praktisert i det katolske kirkesystemet. Katolsk moralteologi har alltid hevdet at omtrent alt tenkelig er akseptabelt, bare det er til gavn for pavemakten. Mord og løgn kunne vurderes å være hensiktsmessige aktiviteter så lenge det ga kirken fordeler. Et nærliggende eksempel er rettssaken den katolske kirke reiste mot den norske statskirketeologen Martha Steinsvik, etter at hun skrev avhandlingen/boken ”Peters Himmelnøkler”. Alle påstandene som dokumenterte katolisismens råtne moralteologi, var ene og alene hentet fra kirkens egne offisielle dokumenter, erklæringer og vedtatte praksis. Da boken ble trykket, måtte en rekke sitater fra de katolske kildene sladdes, siden beskrivelsene av det tillatte var så grusomme at det ikke var egnet på trykk. Likevel ble hun saksøkt for å ha svertet kirkens rykte og spredt løgn. Norsk rettsvesen frikjente selvfølgelig Martha Steinsvik, siden alle påstandene pavekirken protesterte mot, kun var sitater fra deres egne dokumenter.

Som for å bekrefte sannheten i Martha Steinsviks avhandling, hevder den katolske kirke i ettertid at det var de som vant og at Marta Steinsvik tapte. Samtidig er alle aviskopier i alle landets arkiver, som omtaler Steinsvik’s seier, fjernet. Det gjelder også kopiene i selve nasjonalarkivet. Følgelig kan ingen i neste generasjon vite hva som ble resultatet av rettssaken, og kirkens løgn om at de vant kan gli inn som sannhet. De som hadde motiv, innflytelse og makt til å fjerne alle bevisene, glemte tydeligvis at det er mange, inkludert Martha Steinsviks familie, som ennå har gjemt kopier av avisreportasjene som dokumenterte at Steinsvik vant saken.     

Ketmanisme på Jesu tid.
Mange av fariseerne og prestene på Jesu tid praktiserte også avansert ketmanisme. Til slutt kunne de lyve, spre falske rykter og anklager, hate og planlegge mord, mens de hele tiden trodde at de fulgte prinsippene i Guds lov. De visste alle sammen at det de gjorde var i konflikt med Guds lov, men ketmanismelammelsen fratar individet evne til objektiv selvinnsikt og flytter lojaliteten fra sannhet til det som forventes. Mange av dem visste til slutt at Jesus måtte være jødenes og alles Messias, men den mentale tilstanden de hadde brakt seg selv inn i, gjorde det umulig for dem å gjøre noe med det der og da. Senere leser vi at en stor mengde av prestene kom til troen. Det er ikke sikkert at de da hadde mer dokumentasjon å forholde seg til, men de hadde klart å løsrive seg fra behovet for å praktisere ketmanismens gruppebeskyttelse, slik at fakta igjen kunne påvirke deres holdninger.

Protestantisk ketmanisme.
Men det er ikke bare i katolsk moralteologi og i prestemiljøet på Jesu tid at ketmanisme var og er synlig. Også visse retninger innen protestantismen har i en gradvis prosess begynt å praktisere denne mentaliteten. Ofte blir ting framholdt som om det er slik det burde være, selv om alle kan se og vite at dette ikke er tilfelle. Men behovet for å forestille eller innbille seg at noe er slik det burde være, er så sterkt at selvbedraget blir fullkomment. Ingen tør, kan, vil eller har mandat myndighet eller rett til å korrigere bedraget. Czeslaw Miloszs alt omtalte beskrivelse forklarer sannsynligvis årsaken.

Praktisert gruppebeskyttelse og fiktiv enhet vil også hindre at noen ”taper ansikt” etter å sagt eller skrevet noe som er objektivt feilaktig. Slike prosesser fjerner lett evnen til sann ydmykhet, anger, innrømmelse og bekjennesle. Alt oppleves greit selv om det ikke er tilfelle. En troende som er født på ny kan selvfølgelig aldri tape ansikt, for et nederlag vil automatisk lede til oppgjør og endring. Det er trist å komme inn i kristne miljøer hvor man hele tiden skryter av at man har et godt menighetsmiljø, når det er åpenbart alle går på tærne og holder pusten av frykt. Det samme gjelder når medlemmene stadig må erklære hvor enige man er i alt, når alle vet at motforestillinger vil produsere mobbing, baktalelse og svartelisting.

Autoritære miljøer er naturlig nok mest sårbare for ketmanisme. Ikke sjelden vil systemets ledere da foreta alle prioriteringer, ta initiativ og produsere det som skal brukes med hensyn til hva menigheten skal holde på med når og hvor. Hvis lokale interesser og krefter ønsker å arbeide på en annen måte, vil lederprioriteringen som regel møte ketmanismens stille og passive aksept. Ingen vil åpent protestere eller foreslå sunnere eller mer effektive alternative tiltak, men initiativ, pågangsmot, driv og tæl vil som regel uteblir.

Vår kontakt med flere kristne miljøer har til fulle demonstrert ketmanismens forbannelse. Når selveste Åge Åleskjær, som er leder og hovedpastor for Oslo kristne senter, hevder at ikke mer en èn promille (1 tusendedel) av profetiene som utbasuneres i de kristne miljøene han ferdes i, er ekte og fra Gud, er jo det en utrolig påstand. Hans evaluering kommer av at det som profeteres så godt som aldri finner sted, og derfor er falske profetier. Likevel fortsetter både han selv og alle andre i disse miljøene å gi inntrykk av at hver gang noen sier: ”Herren viste meg eller fortalte meg”, så er dette ekte saker. Dette representerer meget avansert ketmanisme. De fleste eller nær alle vet av erfaring at det er en bløff, men det er omtrent umulig å følge opp denne erkjennelsen og fortsatt forbli i miljøet. Les hele Jeremia kapittel 23 og finn ut hva Herren mener om ketmanisme blant ”hyrdene”.

Når mange bibelstuderende medlemmer av baptistkirken fortviler over at barnedåp av denne kirken nå er likestilt med troende voksen dåp, men likevel holder munn i offentlig sammenheng og tilpasser seg det ubibelske, møter vi igjen ketmanismen. Å fravike Bibelens sannheter og normalisere hedenske skikker, vil alltid over tid lede en menighet vekk fra Guds budskap og vilje. Bibelhistorien er full av eksempler på nettopp det.

En appell.
Det er farlig å holde sannheten nede i urettferdighet, Rom. 1:18. Det samme må sies om viljen til å bytte bort sannhet med løgn, Rom. 1:25. I Guds Ord blir de feige (som jo ketmutøvere er), likestilt med de vantro, mordere, trollmenn og avgudsdyrkere. I Åp. 21:8 fortelles vi at de feige kommer til å gå fortapt, og må lide den annen og endelige død. Det er meget, meget farlig å praktisere ideologisk feighet. Men Herren både kan og vil gi alle oppriktige troende mot, vilje og styrke til å være ekte og sanne. Fortidens svik og løgn kan tilgis og Guds kraft kan gjennomtrenge mentalitet, holdninger og oppførsel, slik at sannhet og kjærlighet forenes og kommer til uttrykk i en karakter og væremåte som alltid demonstrerer Guds prinsipper og alltid tør, med mildhet, kjærlighet, klarhet og styrke, tale hans sak.    


Tilbake:
opp
topp
 
Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006
Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no