Lovens rolle i frelseserfaringen I både katolsk og protestantisk teologi har det over tid utviklet seg en religiøs tradisjon som sier at Guds morallov ikke lenger er så viktig som den var i gammeltestamentlig tid. For å finne ut om denne teologiske oppfatningen er bibelsk rett, må vi finne solide svar på fire viktige spørsmål. (1) På hvilken måte er den troende fri fra loven? (2) Hva betyr det å være under loven? (3) Tilbakekaller Guds nåde den tidligere nødvendigheten av å lyde Guds lov? (4) Er en gjenfødt kristen fri til å ignorere eller bryte et eneste av Guds bud? Syndens lønn. Tenk deg at du har begått en forbrytelse som i følge landets lover er knyttet opp mot en gitt straff. Du er skyldig og blir dømt til 2 års fengsel. Din forsvarer anker dommen og den kjøres etter hvert gjennom rettssystemet helt til høyesterett. Der blir den tidligere utmålte straffen stadfestet og du har ingen flere ankemuligheter. Du må sone. Når du slipper ut fra fengslet, er du fri. Loven er tilfredsstilt ved at du sonet straffen og den har ikke noe mer å kreve. Tiden du satt inne, altså handlingen å gå i fengsel eller gjerningen å være innesperret for å sone, kan sammenlignes med uttrykket lovgjerning i Bibelen. En handling, gjerning eller atferd som du måtte være engasjert i, gjorde at lovens krav ble møtt. Loven krevde altså en gjerning (handling) for at den skulle bli tilfredsstilt ved at straffen eller den juridiske konsekvensen av lovbruddet ble realisert. Men la oss videre tenke oss at du bor i et land som har dødsstraff for visse forbrytelser. Det du ble dømt for kommer inn under denne kategorien, og du mottar dommen. Når alle ankemuligheter er uttømt, venter galgen, giftsprøyten eller den elektriske stol. Loven blir i dette tilfelle kun tilfredsstilt ved at du dør. Det er ingen sonemuligheter, handling eller lovgjerning du kan være engasjert i, som kan redde deg fra dødsstraffen. Ingen gjerning kan med andre ord hjelpe deg ut av situasjonen du befinner deg i. Bibelen lærer at ”syndens lønn (straff, konsekvens) er døden”, Rom. 6:23. Videre får vi vite at absolutt ”alle har syndet”, Rom. 3:23. I stedet for ordet alle, kan vi godt sette inn våre egne navn. Så dårlig står det i utgangspunkt til med oss. Dødsdommen er stadfestet og gyldig i følge loven. Det er ingen fluktmulighet. Guds Ord er svært bastant, og erklærer: ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger”, Rom. 3:20. Hva betyr det? Jo, at det ikke er noen mulighet for oss syndere til å gjøre opp, handle eller på annen måte sone slik at loven er fornøyd. Ingen lovgjerning gjelder. Vår død er den eneste måten hvorpå loven kan tilfredsstilles. Hvis straffen er 2, 9 eller 21 års fengsel, kan vi tilfredsstille loven ved vår lovgjerning (handlingen eller gjerningen å sone tiden som er spesifisert.) Men en dødsstraff gir ingen slik mulighet til (lov)gjerning, for døden avslutter vårt liv. Bibelen gir en forklaring på hvorfor synd må forårsake dødsstraff. Det står: ”Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt”, Heb. 9:22. Det er derfor lovgjerning (gjerninger, handlinger som tilfredsstiller loven) aldri kan redde synderen. Synd er ikke gradert slik at noen synder gir 3 år og andre 21 års fengsel. All synd møter en dødsdom. Å utgyte blod er i Skriften et symbolsk uttrykk på det å dø. I denne sammenheng møter vi en spennende utfordring. Hvis lovgjerning (det å sone straffen ved gjerningen eller handlingen å gå i fengsel), ikke er mulig, fordi straffen er døden, kansellerer dette faktum nødvendigheten av å lyde loven? Med andre ord, når lovgjerning ikke kan redde synderen, betyr det at det er fritt fram å bryte loven som ga dødsstaffen? Når altså Bibelen lærer at ingen blir frelst fra den evige død ved lovgjerning, menes det da at årsaken er at loven ikke gjelder lenger? Hvis mord i en amerikansk delstat gir dødsstraff, er da mord ustraffelig og tillatt, fordi den dødsdømte ikke kan tilfredsstille loven ved noen form for lovgjerning (handling eller gjerning)? Du kan dessverre høre forkynnelse i dag, som i overført betydning hevder nettopp det. Paulus er imidlertid ikke enig i et slikt resonnement, for han skriver: ”Skal vi bli ved i synden (altså fortsette å bryte loven) for at nåden kan bli dess større”? Rom. 6:1. Apostelen svarer selv på sitt spørsmål i neste vers; ”Langt derifra”! (vers 2.) Hva betyr det? Jo, at nåden Gud møter oss med, når Jesus tar vår plass, selvfølgelig ikke gir oss frihet til å ignorere den loven vi brøt og som ga oss dødsstaff. Tanken er absurd! Er dette en sann kristens bønn? ”Takk Jesus for at du sonet min synd ved å dø for meg da jeg brøt din hellige lov som ga meg dødsstraff. Se hvor høyt jeg elsker deg og er takknemlig for ditt offer i mitt sted, ved at jeg kaller din lov ugyldig og avskaffet, slik at jeg av hjertens lyst igjen kan bryte enkelte av dine bud, for konsekvensene rammer jo bare deg og heldigvis ikke meg”. Jesus selv har noe å si i sakens anledning. Han er vel det største autoritet og hans budskap er langt mer logisk enn overstående forslag. ”Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet,” Joh. 15:10. Apostelen Johannes er tydeligvis enig med Herren, siden han skriver: ”Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud, 1. Joh. 2:3. Og han fortsetter i samme brev:”For dette er kjærligheten til Gud, at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge,” 1.Joh.5:3. Loven som et speil. Det burde være ganske klart at loven har en svært viktig rolle i frelseserfaringen. Den viser oss hva synd er! ”Synd er lovbrudd”, 1. Joh. 3:4. Noen vil si seg uenig med Bibelens definisjon, og heve at synd er mye mer enn det. Men alt det andre vi da kan tenke på, som f.eks. et brutt forhold til Gud og en ødelagt natur som elsker å stå Gud imot, er jo nettopp resultatet av å bryte Guds lov. Synd ble til da det første menneskepar var ulydige. Alt det som kom etterpå, var konsekvensen av å være ulydig ved å opponere mot Guds ord, bud, lov. Bibelen sammenligner loven med et speil, Jak. 1:23-25. Speilet (loven) viser deg at du er skitten, men ved nåden (vannet i springen) kan du bli ren. Hvis vi sier at vi ikke trenger speilet, mister vi muligheten til å kjenne vår egen tilstand. Da kan vi tro oss rene når vi faktisk er skitne. ”For ved loven kommer erkjennelse av synd,” Rom 3:20. Loven og nåden, eller speilet og vannet, er ikke motpoler, men samarbeider til fullkommenhet for den troende. Loven peker ut synden og nåden frelser oss fra den. Verken loven eller nåden kan fjernes hvis vi ønsker å leve rett for Gud. Er det to frelsesveier? En myte har fått grobunn i noen kretser, nemlig ideen at i det gamle testamentet ble frelse gitt ved lovgjerning, (det å lyde Guds lov, altså gjøre det han sier), men i nytestamentlig tid er frelsesveien ved nåde, som fritar fra å lyde Gud. På det nye jord vil det altså være to grupper frelste. Noen kom dit ved å lyde Gud og en annen gruppe slapp inn uten lydighet men kun av nåde. Denne læren er vel en av djevelens største forførelser. Bibelen framstiller kun èn frelsesvei, nemlig av tro ved nåde. Ingen vil bli borgere i Guds himmel eller på den nye jord, uten at de ble frelst ved tro av nåde. I det gamle testamentets tid, var det troen på og tilliten til en framtidig frelser fra synd, symbolisert ved offerdyret, som ga tilgivelse. Ved å lyde Gud og utføre de pålagte offerritene, viste de sin tro og tillit til Guds frelsesplan. I nytestamentlig tid må vi i tro se tilbake på det samme og sanne offerlammet, og av nåde motta tilgivelse for vår synd. Ga Jesus en ny lov? Men, indikerer ikke Jesus at kun to bud inneholder hele loven og at denne nye åndelige loven i den nye pakt kommer i stedet for det gamle testamentets ti bud? La oss lese hva han sier. ”Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn, og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” og ”Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene”, Mark. 12:29-31 ogMatt. 22:37-39. Hvis denne erklæringen er i stedet for systemet som rådde grunn i det gamle testamentet, er det litt underlig at det Jesus sier, nettopp er direkte sitater fra det gamle testamentet, fra 5. Mos.6:5 og 3. Mos. 19:18. I så fall er det ikke noe nytt han proklamerer, men han stadfester, verifiserer og gjentar det gamle systemet også for den nye pakts tid. Det var og er med andre ord slik både vi og israelittene kunne finne frelse. Ved tro, nåde og lydighet. Jesus hevder det samme som Paulus skriver, at ”Kjærligheten er lovens oppfyllelse”, Rom. 13:10. Kjærlighet til Gud, enten den uttrykker seg i dag eller for 4000 år siden i Midt-Østen, gjør at en troende lyder de første 4 bud og en gudgitt kjærlighet til andre leder til lydighet mot de neste 6 budene. Kjærlighet vil alltid forårsake lydighet, som alt sitert; ”Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud”, Joh. 5:3. Under loven Er det sant at tilstanden å være under loven betyr å måtte være den underlagt ved at vi dessverre må lyde den, og at det å ikke være under loven, betyr at vi ikke behøver å forholde oss til Guds morallov? Igjen kan Paulus hjelpe oss å forstå hva disse uttrykkene betyr. ”For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!”, Rom. 6:14.15. Er ikke denne beskrivelsen klar nok? Er det teknisk mulig å misforstå budskapet? Paulus sier at synden hersker og dominerer ikke i livet hos mennesker som er under nåden, noe som samtidig betyr at de ikke er under loven! Uttrykket ”hva så”? betyr ganske enkelt ”Hva betyr så det”? Ja, Paulus, hva betyr det å ikke være under loven men under nåden? Når synd er lovbrudd, 1. Joh. 3:4, og en troende som ikke er under loven men under nåden, ikke behøver å fortsette å leve i synd, må det jo bety at når vi ikke er under loven men under nåden, mottar vi en nådekraft fra Gud slik at vi kan være lydige mot Guds lov og derfor er fri fra den fordømmelse eller straff som rammer lovbryteren. Tilgivelse er alltid tilgjengelig når synd angres, men i tillegg tilbyr Gud nådens seierskraft når Jesus får bli Herre i livet. Synden hersker ikke i livet til en kristen som er under nåden, for nåden gir kraft til seier i fristelse. ”Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud”, Rom. 3:20. Her knytter nettopp Paulus det å være under loven med det å være skyldig for Gud. De som er under loven er skyldige i å bryte den. En kristen som er under lovens (straff eller fordømmelse) er i denne tilstanden nettopp fordi han bryter loven og derfor må møte konsekvensene. Konklusjonen Paulus kommer med er at det å ikke være under loven, er det samme som å lyde den, for da er vi ikke under dens fordømmelse, og at å være under loven, er synonymt med å bryte loven, for da er vi jo under lovens fordømmelse. Ikke noe skriftsted i Guds Ord har et budskap som kolliderer med denne konklusjonen. Kjærlighet og lydighet. Det finnes bare en måte hvorpå vi kan bevise at vi elsker Gud. Det er lydighet. Lydigheten er ikke for å oppnå frelse, men fordi vi elsker Jesus. Det er derfor vi leser: ”Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud”, 2. Joh. 1:6. Vi kan bekjenne, synge, vitne, preke og erklære vår kjærlighet til Gud, men alt er teori og ord til holdningen oversettes i lydighet mot Guds bud. Men det er da nok å tro, sier noen. Tradisjonen sier nok det, ikke Guds Ord. ”Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig”, Jak. 2:20. Det lar seg ikke gjøre å slippe unna det bibelske prinsippet som heter troens lydighet. Det er umulig å virkelig kjenne Gud og samtidig ikke være lydig mot hans lov. ”Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner og sannheten er ikke i ham”, 1. Joh. 2:4. Det finnes ingen lære eller dogmer forkynt i noe kirkesamfunn som kan kansellere et så klart budskap i Guds Ord. Lydighet og den nye fødsel Vi kan til tider både lese og høre at bare Kristus kunne lyde Guds lov, fordi han hadde en guddommelig natur som ikke under noen omstendighet kunne bryte loven. Fristelsene i ørkenen var bare et risikoløst rollespill, som djevelen aksepterte å være med på. Jesu offer var også helt uten risiko. Bibelens sannhet er imidlertid at Kristus kom i menneskelig kjød (natur), nettopp for å demonstrere at et inderlig nært gudsforhold kan gi oss mennesker, som har en slik natur, seier i fristelse. Seier over fristelse i en fristelsesløs guddommelig natur kunne ikke møte behovet du og jeg har, med en fallen natur som lett lar seg friste. Derfor ”måtte” (det var helt nødvendig for frelsesplanen) Kristus ”i alle ting”, bli oss lik, Heb. 2:17. Han måtte bli fristet slik vi blir det, for å kunne komme oss til hjelp når vi fristes i vår falne natur, vers 18. Når Kristus, i den nye fødsel, får lov til å bo i oss ved sin Ånd, vil han gjenta seieren over fristelser i oss. Da vil lovens rettferdighet (lovlydighet) også oppfylles i oss, fordi vi da ikke vandrer etter kjødet (må lyde og gi etter for den falne naturen krav og tendenser), men vandrer etter Ånden, Rom. 8:3.4. En ugjenfødt person derimot, ”kan ikke være lydig mot Guds lov, Rom. 8:7. Ikke et milligram av denne seieren tilhører mennesket, men uttrykkes likevel i den troende. Sammendrag. På hvilken måte er den troende fri fra loven? Bibelens svar: Ved å lyde den og derfor være fri fra straffen som rammer lovbryteren. Hva betyr det å være under loven? Bibelens svar: Det betyr å bryte den slik at vi er under lovens fordømmelse. Tilbakekaller Guds nåde den tidligere nødvendigheten av å følge de ti bud? Bibelens svar: Nåden gir kraft til å lyde de ti bud. Er en gjenfødt kristen fri til å ignorere eller bryte et eneste av Guds bud? Bibelens svar: Gjenfødelsen gjør den troende i stand til å leve i samsvar med budene.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no