Skapelse eller evolusjon ? Hvor lang tid er nødvendig for at det skal oppstå en helt ny øy, med et rikt plante- og dyreliv? De to forklaringene på jordens tilblivelse kan ikke forenes. Det er “enten - eller.” Naturfenomenene vi ser omkring oss i dag, er enten resultatet av en svært lang og langsom utvikling, eller de har funnet sted relativt hurtig. Den 14. november 1963 ble noen fiskere vitne til et interessant fenomen et stykke utenfor sørkysten av Island. Gass, damp, aske og pimpstein sprutet opp av Atlanterhavet i en over 1000 meter høy røyksøyle. Det var et undersjøisk vulkanutbrudd. Natten etter kunne stivnet lava ses som en smal rygg over havflaten, og allerede etter to dager var vulkanøya blitt over 40 m høy og ca 600 m lang. Den første perioden med utbrudd varte til mai 1965. En ny periode fulgte fra august 1966 til juni 1967. Da utbruddet var ferdig, var øya på omkring 2,8 kvadrat kilometer, med største høyde 170 m.o.h. Øya som på denne måten ble bygd opp på en 130 m dyp havbunn, fikk navnet Surtsey, og var den første vulkanøya som har oppstått med menneskelige øyenvitner. Øya har derfor vært gjenstand for mye forskning, blant annet innen geologi, botanikk og økologi. Utviklingen på vulkanøya de påfølgende tiårene har fascinert mange forskere. Øya har i dag et eget økosystem. Men allerede i dens tidligste “leveår” skapte den forundring. Følgende sitat er fra boken Surtsey, den nye vulkanøya på Island, av S. Thorarinsson, Universitetsforlaget, 1997 (hentet fra www.vulkaner.no/v/volcan/surtsey): “På Surtsey har noen få måneder vært tilstrekkelig til å skape et landskap så variert og utvokst at det er nesten utrolig. I løpet av sommeren 1964 fikk vi ikke bare et lavaskjold med glødende lavasjø i et toppkrater med rødglødende lavastrømmer som løp nedover skråningen og forandret formen på øya fra den ene dagen til den andre, men vi kunne også se brede sandstrender og stupbratte klipper. Det er sandbanker og laguner, imponerende klipper, gråhvite av salt som siver ut og får dem til å likne de hvite klippene ved den engelske kanal. Det var søkk, raviner og bløtt, bølgende landskap. Det var sprekker og bratte forkastninger, kanaler og steinurer. Ofte var det rasende kuling med sandstormer som reduserte sikten totalt. Du kunne komme til en strand dekket med flytende lava på vei til sjøen og se hvite baller av røyk stige til værs. Tre uker senere kunne du komme tilbake til samme sted, og du ville bli forvirret av det synet som møtte deg. Nå var det stupbratte lavaklipper, og under den kunne du se rullesteiner båret av brenningen, noen nesten runde, på en avskåret plattform kuttet inn i klippene, og lenger ute var det ei sandstrand hvor du kunne spasere ved lavvann uten å bli våt...” I årene etter vulkanutbruddet har forskning avdekket følgende på Surtsey:
Gode bilder finnes bl.a. på Internet: Kilder: Cappelens leksikon (1985), b. 8; Geografisk leksikon (1982), b. 6; Asch. & Gyld. store norske leksikon (1981), b. 11; Verden og vi: Jordklodens historie, Cappelen, 1979; Gyldendals illustrerte faktikon (1995); http://www.vulkaner.no/v/volcan/surtsey.html |
|
|
| Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006 | http://www.mensviventer.no |