Infiltrasjon

Pavemakten hevder at den ved hjelp av infiltrasjon og påvirkning via ledere i protestantiske trossamfunn, skal føre protestanter til aksept av den katolske kirkes autoritet. HVOR? En av de mest synlige temaprioriteringene innen kristen kommunikasjon de siste årene, har vært det tverrkirkelige kallet for enhet. Et slikt fokus må da være aldeles glimrende, tenker sikkert noen, for anmodet ikke Paulus de troende om å “bevare Åndens enhet”? Ef. 4:3, og ba ikke Jesus om at hans barn må “være ett”?, Joh.17:11. Hva slags enhet? Problemet seriøse kristne burde være seg bevisst når dette emnet debatteres, er selvfølgelig at anstrengelsene for å oppnå en økumenisk samstemthet, hvor alle kristne kirkesamfunn kan holde hverandre i hendene og enes, aldeles ikke framstår som en samling eller enighet på bibelsk grunn. Absolutt ingen av initiativtakerne og framdriverne av denne prosessen, gir til kjenne at Skriften primært er identifisert som enhetens fundament. Det hevdes i stedet, i full åpenhet, at Skriften nok omtaler  menings- og trosområder som den økumeniske enheten kan samles om, og som kan bli trosrammen for gjensidig aksept, samarbeid og kirkepolitiske samspill. En rekke meget viktige bibelske sannheter ute-lukkes imidlertid fra denne enhetsdefinisjonen. Det innebærer også at enheten som tilstrebes, hovedsakelig forholder seg til likestilthet, toleranse og respekt og gjør ikke noe alvorlig forsøk på å relatere til helheten i Guds åpenbaring. En enhet hvor alle er enige om ikke å snakke om, studere og belyse det man ikke er enig om, har naturlig nok lite å gjøre med ekte enhet. For å illustrere en slik minimalistisk enhetsidè, er det enkelt å identifisere tallet 3 som minste fellesnevner for tallene 15, 33 og 51, men en rekke tallverdier må legges i støvet og ignoreres, hvis vi alle bare skulle benytte oss av tallet 3 i tallrekken fra 1-51. Da ville mange regnestykker bli feilaktige og mange riktige svar vanskelige å oppdage. Den symbolske overføringen av denne tenkemåten til Bibelens sann-heter, gir skremmende perspektiver. Troende mennesker som faktisk har valgt å holde seg til Sola Scriptura (Skriften alene) hva tro og lære angår, har lite å hente i den økumeniske prosessen. Når særtrekk (selv om disse har Guds Ord som kilde) skal nedprioriteres og kun det man kan enes om skal vektlegges, blir det såpass lite ekthet i enheten at formålet forsvinner. Den økumeniske enhetens begynnelse Siden appellene Jesus og apostlene kommer med vedrørende enhet, har en helt annen hensikt enn nåtidens kristne enhetstanke, kan den bibelske enhets-ideen helt legges til side hva angår denne artikkelen. I nyere tid ble initiativet til den økumeniske enhetsprosessen på-begynt under den katolske kirkes annet vatikankonsil. Det ble aldri lagt skjul på at hensikten var å bringe kirkens atskilte brødre (protestantene) tilbake til aksept av pavekirkens myndighet. Protestantiske kirkeledere og pastorer som tror at ideen er å bryte ned ideologiske skillelinjer mellom kirkesamfun-nene, inkludert mellom ulike protestantiske samfunn, har ikke forstått mye av det som finner sted. En bibeltroende kristen kan selvfølgelig være god venn med både ikke-troende og med mennesker som  tilhører andre kirkesamfunn enn sitt eget. Det har ikke noe med økumenikk å gjøre. Den økumeniske prosessen har et helt annet formål. Enhet om veien til frelse Da den norske Lutherske kirke og den katolske kirke i oktober 1999, i Trefoldighetskirken i Oslo, (MVV var tilstede), sammen feiret at reformasjonen endelig var avblåst, og at begge kirkesamfunn nå har samme forståelse av hvordan et menneske blir frelst, (noe som vel må betraktes som århundrenes største bløff, hvis man vet det minste om hvordan den katolske teologis syv hellige sakramenter frelser katolikker på grunn av medlemskap og deltakelse og at det selv i dag er annonser for salg av avlat i en rekke katolske blader), talte den katolske biskopen over temaet: “Den bortkomne sønn vender hjem”. De fleste visste meget godt hva han mente og følte tydeligvis at parallellen var både grei og berettiget. Prosessen hadde selvfølgelig før dette pågått i mange år, og beredskapsplanen fra annet vatikankonsil ble fulgt og hadde utført det den var tiltenkt. Pavekirkens handlingsplan I 1983 utkom boka “Unity of Churches, an Actual Possibility” (kirkesamfunnenes enhet, en reell mulighet.) Forfatterne var forrige århundrets mest innflytelsesrike jesuitt, Rahner, og den katolske økumeniske teologen Henrich Fries. Boka tilbyr rett og slett en detaljert, målrettet og trinnvis handlingsplan, som vatikanets strateger ønsket å følge for å omgjøre reformasjonen. Rahner og Fries videreførte planen i boka: “Promoting Unity” (Å Framskynde Enhet), hvor de fokuserte på de hierarkiske, juridiske og institusjonelle sidene av den planlagte enheten i et nytt katolsk/teologisk verdenssystem. Det presiseres at meningen i denne planen ikke er at alle protestanter skal bli fullblods katolikker, for en slik standard sliter selv pavekirken med å få til blant sine egne medlemmer. Ideen er at alle skal akseptere at paven i Rom er kristenhetens religiøse overhode og at ingen protestantisk forkynnelse skal ha i seg en ideologisk brodd mot pavekirkens status, myndighet eller gudgitte autoritet. Det som kalles uvesentlig trosfleksibilitet er uten betydning, bare de alt nevnte presiseringene blir godtatt. Det er nå bare millimeter igjen før dette katolske kravet er unisont akseptert av protestantismen. Infiltrasjon fra toppen Hovedplanen var at gjennom infiltrasjon og målrettet på-virkning, skal protestantiske kirkesamfunn bearbeides i forhold til sin nærhet eller avstand til katolsk teologi. De med størst ideologisk avstand skal både infiltreres og bearbeides mer aktivt enn kirkesamfunn som bare har små justeringer å foreta før de er på plass. Planene innebar at bevegelsen tilbake til Rom, må begynne på topplan, med kirkesamfunnenes ledere. Deretter skal endringene filtrere nedover i systemet til medlemsmassen. Rahner og Fries argumenterer med at protestanter generelt sett er like passive som katolikker når det gjelder å ha et personlig trosfundament. De observerer at de fleste overlater til sine ledere å bestemme innhold i tro, lære og praksis. Denne tendensen vil selvfølgelig også forårsake at doktrinære endringer innenfor ulike protestantiske samfunn, med den hensikt å koordinere lære, forkynnelse, metodikk, holdninger og prioriteringer, slik at den økumeniske enheten ikke trues, heller ikke vil møte mye medlemsmotstand. Rahner og Fries konkluderte med og beroliget samtidig vatikanet med at det er liten risiko for aktiv motstand nedenfra. De har trolig meget rett i det. De mener bestemt at det store flertall nok vil følge sine ledere tilbake til funksjonell enhet med og aksept av “moderkirken”. Denne vurderingen fra Rahner og Fries viser seg å holde stikk for samtlige protestantiske kirkesamfunn, og det er nøyaktig denne trinnvise prosessen vi kan registrere også i vårt land. Påvirkning gjennom ledere Boken forklarer hvordan protestantiske ledere kan oppmuntres til å vise nok autoritet, ved bruk av den hierarkiske myndigheten som ligger i embetets kirkelige prestisje og makt. Ledere, prester, pastorer og forstandere kan benytte seg av den påvirkningsmakt som tradisjonelt ligger i disse funksjonene, og være målrettede i sine anstrengelser for anbefalte doktrinære justeringer. Det gis også praktiske råd om hvordan ledere skal takle hva de kaller “eventuelle lommer av levende protestantisme,” som motsetter seg den nye utviklingen. I protestantiske kirkesamfunn som vi har kontakt med, ser vi at disse “praktiske rådene” etterfølges med bra nøyaktighet av ledere når det dukker opp medlemmer som synliggjør at de skjønner det som skjer og påpeker det bibelske alternativet. Videre presiseres betydningen av at ideologiske prosesser har forberedt endringen, slik at medlemmer finner det både naturlig og riktig å overgi egne vurderinger til sine ledere. En foreløpig vellykket prosess. De tros-og prioriteringsendringene vi kan observere i flere protestantiske kirkesamfunn de siste få årene, utgjør alle små men viktige kurskorrigeringer i disse kirkesamfunnenes tilpasning til annet vatikankonsils økumeniske plan. Uten unntak må forandringene definers å være til fordel for pavekirkens teologiske målsetning. Flere endringer vil uten tvil komme. Sluttresultatet blir en økumenisk allianse, på den katolske kirkes teologiske premisser, hvor troselementene protestantiske samfunn får lov til å beholde for seg selv, vil være definert som ideologisk uvesentlige og ikke opponerende til katolsk tro og lære. Hva angår eventuelle motforestillinger enkelte protestantiske kirkesamfunn måtte ha knyttet til pavekirkens system, teologi og ikke minst til pavens posisjon, vil offentlig taushet først forventes for senere i prosessen å påtvinges.  Som en følge av dette vil forkynnelse som påpeker at visse lærepunkter enkelte trosretninger forfekter, ikke har noe bibelsk fundament, først måtte nedprioriteres og etter hvert opphøre. Konsekvensen er at omtrent alle kristne grupperinger stort sett forkynner det samme budskapet, noe som igjen forårsaker at vesentlige bibelske sannheter og advarsler ikke lenger blir hørt. Troende mottar ikke lenger lys fra Skriften som kan ta dem videre i et forhold til Gud og sannhetene i hans Ord. Når mennesker ikke får høre forkynnelse som stiller dem på valg, blir det heller ingen valg å ta. Da er det like greit å bli værende hvor man alt har en tilhørighet, siden all tro og lære likevel leder til det endelige målet. Det var ganske annerledes før annet vatikankonsil begynte det de selv kaller prosessen med infiltrasjon og påvirkning. De kirkefremmede. Siden alle som sier at de tror, ansees å ha rett tro, hva de enn tror (med unntak selvfølgelig av dem som måtte mene at pavekirkens teologi, også når den dukker opp i protestantiske trossamfunn, ikke er samstemt med Guds Ord), er det plutselig uaktuelt å “stjele medlemmer” fra andre trosfellesskap. Ingen behøver å vandre fra lys til lys og det er ingen vekst eller utvikling å forvente. Fast åndelig føde er uvesentlig, for ingen har behov for mer enn økumenisk lettmelk. Den nye økumeniske evangelismen skal derfor rettes mot de “kirkefremmede”, det betyr dem som ikke ennå er troende og derfor ikke har en menighetstilhørighet. Straks pavekirken hadde spesifisert at det ifølge den økumeniske agendaen er de kirkefremmede som nå er evangelismens nye målgruppe, så dukker dette kjekke men svært manipulerende uttrykket opp i absolutt alle protestantiske kirkesamfunn. Pussig! Det kan være hensiktsmessig å huske de to nøkkelordene fra vatikankonsilet, nemlig infiltrasjon og påvirkning. Pavens økumeniske intelligensia har all grunn til å være tilfreds. Protestantismen ble til i sin bibelbekreftende opposisjon mot pavekirkens falske evangelium. Hvor høres de kraftige protestene i dag? De er omtrent helt borte fra intern og ekstern forkynnelse. Pussig? Etterlysning. Vi lengter etter å se protestanter som ennå er nettopp det - protestanter. Ingen som kjenner innholdet i Guds Ord og i tillegg har valgt å ha et nært tros- og lydighetsforhold til Jesus, kan passivt og lunkent sitte å se på at prosessen Bibelens profetier påpeker og advarer mot, går i oppfyllelse, uten at de selv kommer på banen. Det gammeltestamentlige prestedømmet er forbi! Vi er alle prester og alle omvendte troende har et gudgitt kall, en plikt, en rett, et mandat, autoritet og en oppgave til å evangelisere. Hvis du tilhører et trosfellesskap hvor din kirkens ledere og pastorer har akseptert pavekirkens økumeniske agenda, og holder på med innholdet og prioriteringene diktert fra Rom, er du faktisk forpliktet til både å advare mot det falske og forkynne det sanne. Du kan gjøre det med både takt og vennlighet, men du kan ikke la det være. Herren vil holde oss alle til regnskap for vår trosskap mot Ham, ikke vår tilpasning til økumenismens krav, definisjoner og ubibelske endringer.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 48 (15. årgang) 1 /2007

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no