SVAR FRA BIBELEN

Lever de døde? Omtrent alle de falske religionene lærte at menneskes sjel er udødelig. Bibelen er et unntak. I Guds Ord får vi vite at Gud alene har udødelighet, 1. Tim. 6:16. Ved oppstandelsen får de frelste udødelighet som gave, når de blir forvandlet ved Jesu gjenkomst, 1. Kor. 15:51-54. Det vi kaller sjelen, er i grunnteksten kun et ord for menneskets bevissthet og tanker. Den er absolutt dødelig og vil selvfølgelig opphøre å være når personen dør. I Matt. 10:28 sier Jesus at både sjel og kropp kan dø. Det er fordi sjelen, bevisstheten, nødvendigvis må dø når kroppen dør. Bibelen lærer at de døde ikke vet noen ting, Pred.9:5 og i Sal. 115:17 og 146:4 kan vi lese at ingen kan tenke når de er døde. Ordet “evig” volder mange problemer når det er benyttet i Bibelen for å beskrive for eksempel “evig” pine eller “evig” ild, knyttet til fortapelsen. Inntrykket kan gis at de fortaptes “sjeler” er udødelige og derfor vil lide i all evighet. I “Den Lille Bibel”, (Joh. 3:16) informerer Jesus oss om at kun de som tror på Jesus og har tatt imot ham, får evig liv. De ugudelige har ikke og får ikke et evig liv. Om de måtte tilbringe evigheten i en helvetesild, ville de hatt evig liv. Ordet “evig” er et dynamisk uttrykk og står i grunnteksten alltid i forhold til sin sammenheng og har ikke en egen statisk betydning. Om Jonas sier Skriften at han var en evighet i fiskens buk, Jonas 2:7. Denne evigheten varte i tre dager. Jerusalem skulle brenne med en evig ild, Jer. 17:17, som varte til byen var oppbrent. Også Sodoma og Gomorra skulle brenne med en evig ild, Judas 1:7. Den er slukket for lenge siden. Ilden var uslukkelig for ingen kunne slukke den før alt var blitt til aske. Det er nettopp om denne totale ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra Peter skriver når han påstår at det bare var “aske” igjen til slutt. Deretter legger han til at dette “er et forbilde på de ugudelige i framtiden” 2: Pet.2:6. Her skriver altså Peter rett ut at de ugudelige skal bli til aske og at den evige og uslukkelige ilden brenner til det ikke er noe igjen. I Mal. 4:1 fortelles vi at på Herrens dag skal de ugudelige tilintetgjøres og “brenne som halm”. Ingen av dem har en udødelig sjel (bevissthet) som overlever fortapelsen.    I den siste tiden er det kommet flere og flere serier og programmer som omhandler kontakt med de avdøde. Den ene serien er blitt meget populær. Ufarliggjøringen av å søke de dødes ånder har resultert i at mange, også unge mennesker, involverer seg i spiritismen. TvNorge sender også serien ‘Åndenes makt”. I Bibelen er kontakt med avdøde sett på som tegn på alvorlig frafall og kontakt med onde ånder, og konsekvensene er store... Eksisterte loven før Sinai? Josef: “Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud”?, 1.Mos. 39:9 Abraham: “Abraham hører min røst og holdt mitt ord - mine bud, mine forskrifter og mine lover”, 1.Mos. 26:5 “Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover. Kom i hu at Herren har gitt dere sabbaten...”, Før Sinai: 2.Mos. 16:28.29. Instruksjonene på tavlen er fra før-flommen-lederen Shuruppak, til hans sønn Ziusudra (Sumernes Noa som overlevde flommen). Instruksjonene har stor likhet til de 10 bud og Salomos ordspråk. Feks. Du skal ikke drepe, du skal ikke stjele eller røve, du skal ikke spytte ut løgner, du skal ikke flørte eller sitte alene i et rom med en jente som er gift, du skal ikke forbanne noen osv. Noas far levde samtidig med Adam som døde 930 etter at han ble skapt. Noas far 56 år da Adam døde og har mottat undervisning direkte fra han. Er Gud kilden til budene eller er de bare kopiert fra andre kulturer? Hvem var påvirket av hvem? Hetittene i det 14-13 århundre f.Kr. hadde lover som ligner de ti bud. Deres bud er endog inndelt på samme måte som i Bibelen. Det samme hadde egypterne. I deler av den kjente “dødsboken”, beskrives forbud mot hor, mord, tyveri, løgn, misbruk av Guds navn, falske vitnesbyrd og det å avvise sine foreldre. Mange har da ment at de ti bud som ble gitt på Sinai, bare er en kopi av disse budene og ikke originalen. Slike resonneringstabber er vanlige når man bare tar hensyn til det som hittil er funnet nedskrevet, i stedet for å inkludere den naturlige konsekvensen av at den daværende verden hadde samme ut-gangspunkt og felles grunnopp-læring fra Adam og Noa. Denne basiskunnskapen dro de med seg, ofte som muntlige overleveringer. Deres store synd var å ikke anerkjenne Skaperguden som den eneste sanne Gud, noe som resulterte i at de lagde seg andre tilleggsguder. Også den store og innflytelsesrike Josef underviste egypterne om Guds lover og prinsipper, Sal.105:22, (sammenhengen i versene 16-23 viser at det er Josef som omtales). Et annet eksempel på at folkeslagene hadde hørt om Guds bud, er at ordet for hvile, sabbat, som navnet på den syvende dag i skaperuken, finnes i over 100 gamle språk spredt over hele verden. Her vet vi med sikkerhet hva som er originalen og hva som er kopiene. Men Gud hadde også sine trofaste plassert på fjerne steder for å minne mennesker om den sanne Gud. Et eksempel på det er Bileam, arameeren som var kjent av kongen langt nede i Moab. 4 Mos. 22:5. “Da sendte han budbærere til Bileam, Beors sønn, i Petor, som er like ved Elven (Eufrat) i landet til sønnene av hans folk”. Men selv egypterne kjente til monoteismen lenge før Eknaton sies å ha innført den på nytt. De fleste tror at israelittene hadde nedskrevne annaler og rapporter om sine forfedre lenge før de kom til Egypt. Og i Sumer har man også funnet kileskrifttavler som forteller at Noas far lærte Noa de samme budene han selv kjente til. Enten de var nedskrevet eller fortalt muntlig, ble de videreført til kommende generasjoner. Budene hadde Herren som kilde og derfor kan han med rette kalle dem Sine bud og lover: “...Og som viser miskunnhet mot tusen slektsledd, når de elsker Meg og holder Mine bud. Så hvis du vandrer på Mine veier og du holder Mine lover og Mine bud, slik din far David vandret, da skal Jeg la dine dager bli mange.” 2 Mos 20:6. 1 Kong. 3:14. Finnes det et gyldig presteskap i nytestamentlig tid? I det gamle testamentet var prestene mellommenn mellom Gud og folket. På en måte skulle de symbolisere den tjenesten Jesus skulle ha i nytestamentlig tid. I den nye pakt er Jesus den eneste gyldige prest og han er engasjert i en tjeneste i himmelens helligdom, Heb. 9:11.12. Her på jorden har han ingen mellommenn, på samme måte som i det gamle testamentet, for han alene har den oppgaven. “For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus”, 1. Tim. 2:5. “Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, liksesom han også er mellommann for en bedre pakt...”, Heb. 8:6.  9:15. I tillegg til at han alene er mellommann, er alle som tror og har tatt imot Jesus som sin frelser og velger å følge og lyde ham, også prester for Herren i den nye pakt. Ingen av de troende er mellommenn slik at de står mellom Gud og andre troende, men de er prester som selv kan ha direkte kontakt med sin egen himmelske Far. Jesus “gjorde oss til ... prester for Gud, sin Far”, Åp. 1:6. 5:10. Men skal ikke en prest tjene i et tempel ved å ofre?  “Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, slik som er til behag ved Jesus Kristus”, 1. Pet. 2:5. “Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds Ånd bor i dere?”, 1:Kor. 3:16. 6:19.  Som prester for Gud skal de troende framby åndens frukter som et åndelig offer for Herren. “Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget”, sa Jesus, Joh. 15:8. I det gamle testamentet bodde Gud i sitt tempel. “La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt i blant dem”, 2. Mos. 25:8. Det samme ønsker han å gjøre i sitt tempel i den nye pakt. “Så Kristus ved troen kan bo i deres hjerte”, Ef. 3:17. Det er derfor ikke noe ny-testamentelig forsvar for de forskjellige prestesskapene innen for kristne kirker, hvor presten blir satt som mellommenn mellom Gud og mennesket.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 48 (15. årgang) 1 /2007

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no