ERNIE’S DRØMMER

Tiden er over - JEG kommer!

Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner,  Joel 3:1. Ernie haddde en drøm om himmelen en morgen tidlig i desember 2006. En kortere drøm om bordet i himmelen hadde han et år i forveien. (Hans e-mail adresse er: eknoll@4HisPeople.com) Litt informasjon om Ernie finner du ved slutten av vitnesbyrdet. Han forteller selv: Når jeg hører om kriger og rykter om krig i verden, tror jeg at Gud ønsker at vi skal vende våre øyne mot et bedre land. Vi er ofte så fanget opp av problemer her at vi glemmer det som venter oss. Det som gjorde disse to drømmene forskjellige fra andre og vanlige drømmer er tre ting: 1. Hver drøm var så klar som om mine øyne var vidåpne på en lys solskinnsdag. 2. I hver drøm kunne jeg høre lyder som fuglesang og dyrelyder, rennende vann og musikk. 3. Jeg kunne lukte og identifisere de ulike luktene av blomster, gress og skog. Den første drømmen Jeg befant meg sittende ved et veldig langt bord. Jeg oppdaget mens jeg satt der, at jeg ikke kunne se enden av bordet verken til høyre eller til venstre. Jeg så over på andre siden av bordet og gjenkjente familemedlemmer. Vi snakket sammen og lo. Da jeg så mot høyre og venstre siden av bordet, kunne jeg se mennesker i ulik størrelse. Noen var lange, noe jeg oppdaget da de reiste seg i sin fulle høyde. Jeg løftet øynene og så noe som lignet store skinnende fugler som gled stille gjennom luften, men de hadde ingen vinger. De sang en vakker sang, som hørtes ut som firstemt. Jeg oppdaget at en engel sto bak meg og jeg begynte å snakke med ham. Jeg visste intuitivt at det var min engel. Jeg var nesten ved å gråte og ville be om unnskyldning for alle ting jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde gitt ham mange vanskelige oppgaver i å beskytte meg og for alle de gangene han hadde måtte se meg synde. Jeg husker at jeg så opp på ham. Han var svært høy og hadde et majestetisk utseende. Det så ut som om han hadde på seg en hvit kledning som dekket alt utenom hender og ansikt. Ansiktet lyste hele tiden opp i et vennlig smil. Han snakket til meg med en myk stemme og sa at jeg ikke behøvde å bekymre meg og ikke bringe opp noe som hadde vært i fortiden. Han pekte mot høyre og sa at den store hær ville ha gjort alt som var nødvendig for å ha meg sittende ved dette bordet og for å kunne betjene meg. Om Ernie. Ernie har vært menighetsforstander  i en adventistmenighet i mange år og også fungert som pastor et helt år mens organisasjonen lette etter en ny. Menigheten Ernie tilhører er den samme menigheten Joe Crews, tidligere leder for  Amazing Facts i USA, også tilhørte. Det er mange som kan bevitne at Ernie både var og er en solid og trofast kristen. Han forteller selv at det å ta vare på en menighet og forkynne budskapet, på mange måter var lettere enn å fortelle denne drømmen. Men han følte at han måtte gjøre det han var blitt fortalt. Jeg visste at vi ventet på servering, men det var en følelse av at ingenting hastet. Det kjentes som om vi allerede hadde sittet der en god stund. Vi var forundret over alle de forskjellige matsortene som sto på bordet. Da la jeg merke til at stedet der jeg satt hadde mitt navn påskrevet. Jeg stirret og det, og det så ut som om det var inngravert i skinnende gull. Da jeg så nærmere på navnet så jeg at det ikke var satt sammen av vanlige bokstaver. Det var symboler som beskrev min karakter. Jeg husker at jeg så på navnet mitt og gjentok for meg selv: De beskriver meg, de beskriver meg. Den andre drømmen: De fleste drømmer er uklare og sjelden i farger, men denne drømmen var veldig klar og den var i mange farger, og jeg hadde følelsen av å kunne høre og lukte ting jeg aldri hadde gjort i en vanlig drøm. Jeg sto på høyre side i et veldig stort tempel med en stor plattform foran. Templet hadde ikke stoler, men alle som var der sto oppreiste. Gulvet hadde en gradvis nedoverhelning mot plattformen. Rommet var veldig, veldig stort. Jeg hadde en følelse av at det måtte ha vært minst 150,000 mennesker til stede. Jeg la merke til en meget høy person på plattformen. Han var kledd i en lang skinnende hvit kledning, hvor det nederst var festet små bjeller. Han talte mens jeg kunne se på en stor plate eller en skjerm alt det mannen sa. Skjermen lignet en kjempestor diffus glassplate som var litt bøyd og gikk fra den ene siden av plattformen til den andre. Jeg sto der lenge og lyttet og husker at jeg tenkte: “Ja dette er helt korrekt, det han sier forklarer alt.” Mens jeg sto der og så og lyttet var det som om noe som lignet en video ble vist. Jeg snudde meg og så på den kjempestore gruppen av mennesker som sto i den store firkanten. Da ble jeg klar over at de så alle sammen på en helt annen video enn den jeg så på. En hver hadde sin egen visuelle framstilling eller film som de så på. Og mannen som sto på plattformen forklarte hver og en individuelt om den filmen de så. Jeg noterte meg hvordan hver og en av oss sto på rett sted som en del av fullkomment rette rader av mennesker. Jeg snudde meg for å forlate stedet mellom rekkene av mennesker, og så klart at alle sto i helt rette  rekker både til høyre og venstre og oppover og nedover. Da jeg gikk hadde jeg følelsen av å gå eller nesten klatre oppover den gradvise stigningen bakover i tempelet. “Vi skal vite at Han vil være der for å hjelpe oss i alle våre prøvelser. Vi trengte bare å be om englehjelp, så ville englene være der.   Da jeg nådde fram bakerst og øverst i templet, kom jeg inn i en stor forhall hvor det var mange som snakket og besøkte stedet. Jeg forlot hallen gjennom en åpning uten dører. Jeg kjente også at det bare var spesielle personer som kunne komme inn i bygningen. Ikke enhver kunne passere. Jeg sto nå utenfor og kunne se at det var bygninger over alt. Jeg så ned og var forundret over hvordan marken under meg så ut. Underlaget var ikke flatt, men var variert med ulike forhøyninger. Jorden var gulaktig som gull, men lysere i fargen. Den var også på en måte gjennomsiktig. Jeg kunne se ned og fikk en følelse av at den var veldig tykk, men likevel kunne jeg se langt ned gjennom den. Jeg begynte å gå oppover en liten skråning, og la merke til at jeg hadde på meg en slags kappe. Den dekket meg fra nakken til anklene. Kappen var hvit men ikke så hvit som den mannen i templet hadde på seg. Jeg kjente at kappen var som et lys eller en tåkedis rundt meg, men den var ikke fuktig. Jeg kjente meg verken kald eller varm, men helt komfortabel. Mens jeg gikk kunne jeg se mannen fra templet sammen med grupper av mennesker som sto rundt ham og lyttet. Han var svært høy i forhold til de andre. Alle så lykkelige ut og smilte og lo. Menneskene jeg så gå omkring hadde forskjellig høyde. Noen var veldig høye, mens andre var ganske små. Jeg kunne hele tiden høre lyden av myk og rolig musikk og fuglesang mens jeg gikk omkring. I det fjerne hørte jeg også lyden av rinnende vann. Jeg husker at hvor jeg enn gikk, tenkte jeg på den vakre musikken jeg hørte, for den lignet ikke på noe av det jeg hadde hørt på jorden, og spesielt ikke den jeg ofte hørte på møter i min menighet. Jeg husker at jeg tenkte at dette er min musikk. Overalt så jeg mange, mange mennesker og alle var lykkelige. Jeg så også en rekke bygninger i forskjellig størrelse, omgitt av planter og trær. Grenene på trærne var lange og så nesten ut til å nå ned til marken, mens de svingte langsomt fram og tilbake. Mens jeg gikk mot venstre så jeg en stor mur. Jeg så en åpning i den store muren og på en måte visste jeg allerede at dette ikke var ved enden av veggen, men et sted midt på. I åpningen var det en stor søyle av enorm dimensjon. Jeg gransket den og ble overveldet over hvor tykk den var og så at den besto av en klar gjennomsiktig substans. Søylen gikk oppover og oppover. Den var kollosalt høy og øverst i toppen var det en stor liggende søyle på tvers, som gikk videre til den neste store søylen. Mellom søylene var det en mur som er vanskelig å beskrive. Den var massiv og tykk men hadde forskjellige farger. Det var en slags stein, men lignet også glitrende krystall. Mens jeg gikk gjennom åpningen ble jeg oppmerksom på en stor “vakt”. Han sto ved den venstre søylen, og var nesten som en soldat, uten å være det. Han hadde kappe og belte og sto helt stille og så på mens menneskene gikk gjennom den store åpningen. Vakten var en kjempe. Jeg husker at toppen av mitt hode nådde et sted mellom hans fot og kne. Jeg kjente at han nærmest oste av styrke høyt var meg. Jeg følte at han måtte ha hatt enorme muskler. I sin høyre hånd holdt han noe som lignet en stor krystallstav med informasjon som hele tiden kom til syne. Han hadde også noe som lignet et sverd eller spyd, men det kunne også vært et slags septer som pekte oppover og hvilte på hans skulder. I det jeg passerte for å gå utenfor så han ned på meg og smilte. Han sa ingenting men smilet ga meg trygghet og tillatelse. Etter som jeg gikk ut passerte jeg mange andre som gikk inn. Alle lo og smilte. Utenfor den store muren la jeg merke til at byen lå på toppen av et berg. Jeg kunne se ned til venstre på en dal. Mens jeg så ned kunne jeg se store sletter med gress og blomster, men også samlinger av trær som små skoger. Dalen var stor og den strakte seg så langt jeg kunne se. Jeg visste at det var mange, mange mennesker som bodde der nede. I det jeg fortsatte oppdaget jeg at jeg gikk på en sti og at det var mange mennesker som kom til byen. Jeg følte en intens glede og strakte armene rett ut til siden og jeg ble løftet fra marken opp i luften. Da jeg svevde oppover så jeg ned og la merke til at menneskene vinket til meg. Jeg ropte noe og vinket tilbake. Det var da jeg merket at jeg ikke fløy med armene. Jeg kunne vinke til dem under meg og likevel sveve trygt Jeg fortsatte å stige høyere og høyere. Etter en stund så jeg mot høyre og fikk se en vakker utsikt over dalen. Jeg var overveldet av hvor pent alt var. Det mørke grønne gresset beveget seg i den milde brisen, nesten som om det var et hav med bølger. Jeg kunne lukte den deilige duften av blomster, gress og trær  mens jeg fløy. Jeg må ha vært minst 100 meter over alt der nede. Plutselig kjente jeg en bris som tok meg ennå høyere opp. Det kjentes som om jeg seilte veldig fort gjennom luften og at jeg var svært høyt oppe. Jeg så ned og kunne se at jeg var flere tusen fot over stedet der jeg hadde sett menneskene. Da jeg nå så ned kunne jeg se mange små runde steiner. Det var som om jeg allerede visste at det ikke var vanlige steiner, men en lang sti eller rad med vakre juveler, som fortsatte og fortsatte langs den store muren som jeg så rett ned på.  Jeg så tilbake på muren og la merke til at jeg ikke kunne se enden på muren rundt byen. Den bare fortsatte i det uendelige. Jeg la også merke til at den var helt rett. Da oppdaget jeg, av mangel på bedre ord, noe som lignet et stort teppe eller forheng som hang mellom søylene. Jeg forsto at det var laget av noe mykt for det beveget seg litt i vinden. Mens jeg fløy og så mot høyre, så jeg store bygninger, som en egen separat by, som stakk opp i midten av den enorme byen omkring. Den var omgitt av noe som lignet kilometervis med parker, men alt var så stort at det er vanskelig å beskrive. Den store byen inne i den andre byen lå på toppen av et stort fjell. I sentrum av en stor bygning var det en rund gullaktig rotunda som lignet rent glass. Jeg skulle ønske jeg hadde ord som kunne beskrive arkitekturen på denne rotundaen. Jeg har prøvd å beskrive den, men klarer det ikke. Dette var uten tvil den vakreste av alle bygningene. Rotundaen utstrålte et lys som kom opp fra den og var årsaken til at alt ble opplyst. Himmelen var så lys og likevel la jeg merke til at jeg ikke så noen sol. Alt det sterke lyset kom fra rotundaen. Jeg måtte se vekk for det var et veldig, veldig sterkt lys. “til slutt sa Han: “Gå og fortell dem: Tiden er over. Jeg kommer..” Jeg ble bekymret for at jeg skulle dra for høyt opp og at jeg måtte komme meg ned igjen. Jeg gjorde en stor venstresving og fikk utsikt over den store muren. Jeg observerte at jeg var i midten av byen. Jeg så ingen ende på den hverken til høyre eller venstre. Snart var jeg over de store slettene med gress og skogen i dalen. Jeg var fortsatt overveldet over størrelsen på alt jeg så. Selv om jeg må ha vært mange tusen fot over marken, kunne jeg se gresset, det så ut som om det var minst 12 fot høyt. De mange engene med store blomster kan ikke beskrives. Da jeg tok min bestemmelse om å fly tilbake til byen, så jeg fortsatt mennesker som kom og gikk. Da jeg nådde marken, roterte kroppen av seg selv og føttene mine landet mykt og jeg begynte å gå omkring. Vakten så på meg igjen og smilte da jeg kom tilbake. Uten å bruke ord var det som om han sa: “Velkommen hjem”. Den høye mannen fra templet forlot en gruppe med mennesker han hadde snakket med og kom mot meg. Jeg fortalte han med begeistring alt jeg hadde sett mens jeg fløy. Jeg husker at jeg spurte han om mange ting, men kunne etterpå, når jeg hadde våknet, ikke huske hva det var. Til slutt smilte han til meg på en slik måte at jeg ble fylt med fred og trygghet! Deretter sa han med alvor i stemmen at jeg snart ville våkne opp og at jeg måtte dele med andre det jeg hadde sett. Han snakket langsomt og sa at viktige og forferdelige ting snart kommer til å skje, og at vi ikke må tillate oss å bli opptatt av trivielle ting i verden. Ordene han brukte var at det er helt nødvendig at disse forferdelige tingene skjer. Han sa at vi ikke skulle bekymre oss og at vi skal vite at han vil være der for å hjelpe oss i alle våre prøvelser. Vi trengte bare å be om englehjelp, så ville englene være der. Han gjentok ennå en gang at vi ikke måtte bekymre oss for i dag eller i morgen. Til slutt sa han: Gå og fortell dem. Tiden er over. Jeg kommer! Deretter gjentok han en gang til: Jeg kommer! Det han sa brant seg fast i min bevissthet. Han sa ikke “Jeg kommer snart” Han sa “Jeg kommer”! Deretter våknet jeg og fortalte straks min kone om drømmen og hun kunne etterpå fortelle at øynene mine strålte på en måte hun aldri før hadde sett. Hun sa også at jeg var helt fraværende en lang stund og at jeg hadde vanskeligheter med å stå. Hun fortalte også at jeg med en gang satte meg i en stol og begynte å gjenfortelle drømmen med alle dets detaljer.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 48 (15. årgang) 1 /2007

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no