Dommen over skjøgen - Åp 17

Dommen over skjøgen -

Åpenbaringen 17 - Vers for vers - del 4

Johannes Åpenbaring 17: vers 12. ”De ti hornene som du så, er ti konger som ennå ikke har fått noe rike, men de får myndighet som konger i én time sammen med dyret”.

Her finner vi en sammenligning med de ti hornene på samme dyret (riket) i Daniels bok, hvor det står: ”De ti hornene er ti konger som skal oppstå fra dette riket. Og en annen skal oppstå etter dem. Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger”. Dan 7,24.

De tre kongene (folkeslagene) som ble erobret for at pavemakten skulle kunne bli etablert, blir ikke borte, de blir bare undertvunget (ydmyket, vunnet over). I stedet for å alliere seg med paven, ble de fordrevet, hovedsakelig til Skandinavia, hvor de også opprinnelig kom fra. (Denne informasjonen kommer bl.a. fra den gotiske historieskriveren Jordanes.) I Daniels bok er disse rikene de folkeslagene som steg opp på romerrikets territorium og til slutt ble fordrevet av keiseren.

At de ti hornene ennå ikke hadde fått noe rike, etter at dyrets sår er helbredet, betyr ikke at de har vært uten noe rike. Det betyr kun det som står forklart, at de ennå ikke hadde fått noe rike sammen. Hva skriver Daniel om tiden under et splittet Europa: Dan 2:43. ”Slik du så jernet blandet med leire, slik skal de blande seg ved menneskers giftemål, Men de skal ikke henge fast til hverandre, slik jernet ikke blander seg med leire.” De maktet ikke å regjere sammen.

Kardinal Siri ble valgt til pave etter Pius XII, og hvit røyk steg opp fra det sixtinske kapell i 1958, påstås det fra interne kilder, Men valget ble omstøtt av sterke krefter innen frimureriet internt i Vatikanet, ledet av bl.a. Angelo Roncalli

Vil frimureriet klare å omstyrte den katolske kirke innenifra og overta selv? Vil de til slutt få makt som dyret alene uten skjøgen?

Helt til slutt i synet får Johannes se:
Vers 13. “Disse har én og samme tanke, og de gir sin makt og myndighet til dyret.”
Ikke ved krig eller erobring slik Napoleon, Hitler og andre prøvde på, men ved enighet! Hva blir de enige om? Å gi sin makt og myndighet til Dyret (som er det samme som det 8 hodet)! Slik gjenoppstår middelalderens dyr fra 13 kapittel. Men dette skjer ikke før det åttende hode er kommet på banen etter det syvende. Konsekvensene kan vi se i slutten av 13 kap. Men i 17 kap. omhandles dommen over skjøgen.

Vers 14. Disse skal føre krig mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, for Han er herrenes Herre og kongenes Konge, og de som er med Ham, de er kalte, utvalgte og trofaste.”
Hvem er lammet et symbol på? Det kan vi lese andre steder i Åpenbarinsboken. Det er et symbol på Jesus. Men hvordan kan disse konger og dyret føre krig mot Jesus?
Jesus sa: ” Matt 25:40. “Sannelig sier Jeg dere: Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg.” Det betyr å gjøre godt eller ondt mot Hans barn. I de avsluttende vers i 13 kap. ser vi den forfølgelsen som vil ramme dem som ikke vil være med i den falske tilbedelsen som blir satt opp.

Daniels bok 2 kap.:” I disse kongers dager skal jeg opprette mitt rike ..(10 horns dager!”
Etter disse kongene er det slutt. Jesus kommer igjen. Dette kan vi også lese om i 18 og 19 kap. av Åpenbaringsboken, etter at Skjøgen har fått sin dom.

Vers 15 ”Så sa han til meg: Vannene som du så, hvor skjøgen sitter, er folk, skarer, folkeslag og tungemål”.

Dette er en forklaring og gjentagelse av vers 1.

Vers 16 ”Og de ti hornene som du så på dyret, disse skal hate skjøgen, gjøre henne naken og forlatt, ete hennes kjøtt og brenne henne med ild”.
Her beskrives hendelser som ennå tilhører framtiden, etter at dyret har fått tilbake den samme makten det hadde i middelalderen.

De ti hornene går sammen med dyret, men vil hate skjøgen og ødelegge henne, hvordan er det mulig? Er de ikke to sider av samme mynt? Innebærer ikke dette en slags intern krig eller en borgerkrig?
Går vi til en rekke katolske nettsteder kan vi kanskje få en liten ide om hva som muligens vil kunne skje, men etter hvert i større omfang.
Husk at dyret oppstår fra avgrunnen ved hjelp av frimurervesenet. P2 losjen er svært sentral i dette. Den ble grunnlagt i 1877, og ble hemmelig i 1970.

Denne losjen består av høye embetsmenn i den italienske stat og av prester og kardinaler i den katolske kirke. Losjen er i følge katolske nettsteder ansvarlig for drap på journalister, flere vitner, lederen for sikkerhetstjenesten, og sannsynligvis også Pave Johannes Paul I.

Alta Vendita er en bok som beskiver hvordan kreftene bak P2 losjen vil ta over og bruke infiltrasjon for å endre kirken innenfra. De vil benytte kirkens struktur og organisasjon, men vil endre doktriner. Dette vil lede til ”den endelige ødeleggelse av katolisismen”, sier bekymrede katolikker. Altså den endelige ødeleggelsen av skjøgen.
(Kilde: www.tanbooks.com)

Lovløshetens hemmelighet står i kontrast til Gudfryktighetens hemmelighet

Satansk kroningsseremoni i Vatikanet?
”Dette er gammel kunnskap og okkultisme som alltid er brukt for ondskap. Den er helt riktig refert til som en kabbalistisk gudelære, og det er den samme teosofi som Malachi Martin identifiserer som drivkraften bak den satanistiske kroningseremonien (i Vatikanet) i 1963. Andre eksperter, bl.a. vatikanforskeren og forfatteren David Yallop beskriver det som P-2 frimurerlosjens seremoni i Vatikanet i 1963.
(Kilde: http://watch.pair. com/templar.htm)

De som er trofast mot “Maria” og hennes åpenbaringer, står ifølge disse katolske kildene på den andre siden og advarer mot infiltrasjonen av frimureriet.
Rykter, som alltid er vanskelige å bekrefte, knytter ankomsten (av disse onde kreftene) til begynnelsen av pave Paul VI`s periode i 1963. Pave Paul hadde på en alvorlig måte indikert dette ved i en tale å antyde at ”Satans nærvær har gjort sin entre inn i helligdommen”. . . En referanse knyttet til en kroningsseremoni av satanister i Vatikanet. Ved siden av disse ryktene, kan vi ikke unngå å være oppmerksomme på de utrolig mange tilfellene av praktisert pedofili blant katolske geistlige i mange land, med overgrips-ritualer som er godt kjent for å være knyttet til satanske seremonier. Den kultiske handlingen å praktisere satanisk pedofili er betraktet å være selve kulminereringen av den falne engels ritualer. (Kilde: The enemy within av Malachi Martin s.632.)

I følge tidskriftet The New American, bekreftet Martin at denne seremonien virkelig hadde funnet sted slik han hadde beskrevet det. “Å Ja, det er sant, virkelig sant.” Sa han i følge magasinet “men den eneste måten jeg kunne skrive om det og røpe det for offentligheten, var å kamuflere det i en roman.

Erkebiskop Marcinkus, sjef for Vatikanbanken og også kalt Guds gorilla, var mistenkt for å være delaktig i flere mord bl.a. Roberto Calvi, som da var leder for skandalebanken Banco Ambrosiano, og M. Sindona som ble forgiftet i fengselet.
Marcinkos ungikk forhør og arrestasjon pga immunitet fra Vatikanet.

Pavene i dag hevdes å være frimureriske antipaver. Den paven som egentlig ble valgt i 1958, var kardinal Siri fra Genova.

Vi siterer fra en katolsk kilde: ”Kardinal Siri’s.... feilskjær var å kapitulere etter at kardinalenes valgkonklav først enstemmig hadde utpekt ham, men brått og brutal, i løpet av fem minutter, skjøv ham til side, for i stedet, to dager senere, å fortsette med et annen og ugyldig valg av frimureragenten Angelo Roncalli. (Kardinal Siri fra Genova trakk seg), og håpet ved det å kunne forhindre en blodig forfølgelse i kirken. Men han klarte ikke å forutse at han ved det hadde framskyndet en ennå mer grusom åndelig forfølgelse, som ville finne sted ved det kjetteriske annet vatikankonsil, initiert av antipave Johannes XXIII og bekreftet av antipave Paul VI. Dette hadde hele tiden vært fiendens primære mål, å gi inntrykk av at tabbene knyttet til den franske revolusjon til slutt skulle bli helliget (akseptert) fra topphierarkiet av kirkens synlige maktstruktur. Dette trekket var helt nødvendig for mørkets makter, slik at de kunne plassere en frimureragent på Peters trone............. Den katolske kirkes gamle fiender hadde gjennomført et “coup d’etat” innenfra kirkens hovedkvarter”. (Kilde:www.thepopeinred.com)
Dette er bare noen utdrag om alt som finnes om dette temaet på internett og i bokform.

Selv om Dyret og de ti riker får lov til å straffe skjøgen er Gud ikke ferdig med den store Babylon. Han har også et vredesbeger å øse ut over henne som har forført jordens folk.

Vers 17. ”For Gud har lagt ned i hjertene deres å oppfylle Hans hensikt, å ha én og samme tanke og å gi riket sitt til dyret, inntil Guds ord er oppfylt”.
Profetien kommer til å gå i oppfyllelse, og som så mange ganger ellers i Bibelen, ender Guds fiender opp med å slå hverandre i hjel. (En Sammenliging med f.eks. hendelsen i Josafats dal.) Dyret (det katolske maktapparat) og de ti horn gjør ende på skjøgen (den katolske menigheten).

Skjøgen, den store Babylon får sin endelige dom fra Gud selv i 16 kap. av Åpenbaringsboken, under den syvende plage:
Johannes Åpenbaring 16:19. ”Og den store byen ble delt i tre deler, og folkeslagenes byer falt. Og den store Babylon ble husket hos Gud, slik at hun ble gitt begeret med Hans harmes vredesvin”.

Men før dette skjer kommer det et kall fra Gud til sine trofaste barn.
Åp 18,4 ”Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: “Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager”.

Deretter fullbyrdes dommen og detaljene er beskrevet i Åpenbaringsbokens 18 kapittel.
Åp. 18:8. ”Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød. Og hun skal bli fullstendig oppbrent med ild, for sterk er Herren Gud som dømmer henne”.
Åp. 18:16. ”Og de sier: Ve, ve den store byen som var kledd i fint lin, purpur-rødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler!”
Åp. 18:21. ”Deretter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som en kvernstein, og kastet den i havet og sa: Slik skal den store byen Babylon bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri bli funnet mer”.
Åp. 19:2. ”For sanne og rettferdige er Hans dommer, for Han har dømt den store skjøgen som fordervet jorden med sitt horeliv. Og blodet av Sine tjenere har Han hevnet på henne, det som ble utøst av henne.”

Dyret får også en hard medfart for vi leser at både den første og den femte plagen rammer dyrets ”rike” og dens etterfølgere. Deretter Under den sjette plagen er dyret aktiv i å oppegge kongene på jorden til krig. Dyret samarbeider her med Dragen og den falske profet.

Dommen over dyret og døtrene som har forført verden i endetiden, (den falske profet) finner sted når Jesus kommer. Da ble dyret fanget, og sammen med ham den falske profeten som gjorde tegn framfor ham. Med disse tegnene hadde han forført dem som hadde tatt imot dyrets merke, og dem som tilbad hans bilde. Disse to ble kastet levende ned i ildsjøen som brenner med svovel. Åp.19:20.

Lovløshetens hemmelighet står i kontrast til gudfryktighetens hemmelighet. 1. Tim. 3:16. ”Og det skal bekjennes, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant hedningefolk, trodd i verden, opptatt i herlighet”. Her omtales Jesus. Men forkynnes ikke dette av alle? Også av dem bibelen kaller lovløse? Er dette en hemmelighet?

Et tofoldig budskap er blitt gitt de troende å forkynne i endetiden:
Her er det sanne.
Her er det falske.
Be om at Gud må åpne dine øyne og holde deg våken!

Bønn:
Kjære Himmelske Far. Hjelp oss å stå på din side i den siste store konflikt. Gi oss mot til å advare mot det falske, selv om det gjør oss upopulære. Vi vil så gjerne bli likt og godtatt og vi tror ofte at det tjener din sak at alle synes om det vi framlegger. Men vi vet fra ditt ord at budskapet skal være som et sverd, som trenger igjennom marg og bein, men som også gir håp om noe bedre når synd og ulydighet er renset ut. Gi oss den tålmodighet, mildhet, barmhjertighet, empati, kjærlighet, mot, klarhet og styrke som må særprege alle som er født på ny og som har sluppet deg inn i hjerte og sinn.
Vers 18. ”Og kvinnen som du så, er den store byen som hersker over kongene på jorden.”

Den som vitner om alt dette, sier: “Ja, Jeg kommer snart.” Amen. Ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Åp.22:20 -21.DOMMEN OVER SKJØGENPavemakten hevder at den ved hjelp av infiltrasjon og påvirkning via ledere i protestantiske trossamfunn, skal føre protestanter til aksept av den katolske kirkes autoritet. HVOR?

En av de mest synlige temaprioriteringene innen kristen kommunikasjon de siste årene, har vært det tverrkirkelige kallet for enhet. Et slikt fokus må da være aldeles glimrende, tenker sikkert noen, for anmodet ikke Paulus de troende om å “bevare Åndens enhet”? Ef. 4:3, og ba ikke Jesus om at hans barn må “være ett”?, Joh.17:11.

Hva slags enhet?
Problemet seriøse kristne burde være seg bevisst når dette emnet debatteres, er selvfølgelig at anstrengelsene for å oppnå en økumenisk samstemthet, hvor alle kristne kirkesamfunn kan holde hverandre i hendene og enes, aldeles ikke framstår som en samling eller enighet på bibelsk grunn. Absolutt ingen av initiativtakerne og framdriverne av denne prosessen, gir til kjenne at Skriften primært er identifisert som enhetens fundament. Det hevdes i stedet, i full åpenhet, at Skriften nok omtaler menings- og trosområder som den økumeniske enheten kan samles om, og som kan bli trosrammen for gjensidig aksept, samarbeid og kirkepolitiske samspill. En rekke meget viktige bibelske sannheter ute-lukkes imidlertid fra denne enhetsdefinisjonen. Det innebærer også at enheten som tilstrebes, hovedsakelig forholder seg til likestilthet, toleranse og respekt og gjør ikke noe alvorlig forsøk på å relatere til helheten i Guds åpenbaring.

En enhet hvor alle er enige om ikke å snakke om, studere og belyse det man ikke er enig om, har naturlig nok lite å gjøre med ekte enhet. For å illustrere en slik minimalistisk enhetsidè, er det enkelt å identifisere tallet 3 som minste fellesnevner for tallene 15, 33 og 51, men en rekke tallverdier må legges i støvet og ignoreres, hvis vi alle bare skulle benytte oss av tallet 3 i tallrekken fra 1-51. Da ville mange regnestykker bli feilaktige og mange riktige svar vanskelige å oppdage. Den symbolske overføringen av denne tenkemåten til Bibelens sann-heter, gir skremmende perspektiver.

Troende mennesker som faktisk har valgt å holde seg til Sola Scriptura (Skriften alene) hva tro og lære angår, har lite å hente i den økumeniske prosessen. Når særtrekk (selv om disse har Guds Ord som kilde) skal nedprioriteres og kun det man kan enes om skal vektlegges, blir det såpass lite ekthet i enheten at formålet forsvinner.

Den økumeniske enhetens begynnelse
Siden appellene Jesus og apostlene kommer med vedrørende enhet, har en helt annen hensikt enn nåtidens kristne enhetstanke, kan den bibelske enhets-ideen helt legges til side hva angår denne artikkelen. I nyere tid ble initiativet til den økumeniske enhetsprosessen på-begynt under den katolske kirkes annet vatikankonsil. Det ble aldri lagt skjul på at hensikten var å bringe kirkens atskilte brødre (protestantene) tilbake til aksept av pavekirkens myndighet. Protestantiske kirkeledere og pastorer som tror at ideen er å bryte ned ideologiske skillelinjer mellom kirkesamfun-nene, inkludert mellom ulike protestantiske samfunn, har ikke forstått mye av det som finner sted. En bibeltroende kristen kan selvfølgelig være god venn med både ikke-troende og med mennesker som tilhører andre kirkesamfunn enn sitt eget. Det har ikke noe med økumenikk å gjøre. Den økumeniske prosessen har et helt annet formål.

Enhet om veien til frelse
Da den norske Lutherske kirke og den katolske kirke i oktober 1999, i Trefoldighetskirken i Oslo, (MVV var tilstede), sammen feiret at reformasjonen endelig var avblåst, og at begge kirkesamfunn nå har samme forståelse av hvordan et menneske blir frelst, (noe som vel må betraktes som århundrenes største bløff, hvis man vet det minste om hvordan den katolske teologis syv hellige sakramenter frelser katolikker på grunn av medlemskap og deltakelse og at det selv i dag er annonser for salg av avlat i en rekke katolske blader), talte den katolske biskopen over temaet: “Den bortkomne sønn vender hjem”. De fleste visste meget godt hva han mente og følte tydeligvis at parallellen var både grei og berettiget. Prosessen hadde selvfølgelig før dette pågått i mange år, og beredskapsplanen fra annet vatikankonsil ble fulgt og hadde utført det den var tiltenkt.

Pavekirkens handlingsplan
I 1983 utkom boka “Unity of Churches, an Actual Possibility” (kirkesamfunnenes enhet, en reell mulighet.) Forfatterne var forrige århundrets mest innflytelsesrike jesuitt, Rahner, og den katolske økumeniske teologen Henrich Fries. Boka tilbyr rett og slett en detaljert, målrettet og trinnvis handlingsplan, som vatikanets strateger ønsket å følge for å omgjøre reformasjonen.
Rahner og Fries videreførte planen i boka: “Promoting Unity” (Å Framskynde Enhet), hvor de fokuserte på de hierarkiske, juridiske og institusjonelle sidene av den planlagte enheten i et nytt katolsk/teologisk verdenssystem. Det presiseres at meningen i denne planen ikke er at alle protestanter skal bli fullblods katolikker, for en slik standard sliter selv pavekirken med å få til blant sine egne medlemmer. Ideen er at alle skal akseptere at paven i Rom er kristenhetens religiøse overhode og at ingen protestantisk forkynnelse skal ha i seg en ideologisk brodd mot pavekirkens status, myndighet eller gudgitte autoritet. Det som kalles uvesentlig trosfleksibilitet er uten betydning, bare de alt nevnte presiseringene blir godtatt. Det er nå bare millimeter igjen før dette katolske kravet er unisont akseptert av protestantismen.

Infiltrasjon fra toppen
Hovedplanen var at gjennom infiltrasjon og målrettet på-virkning, skal protestantiske kirkesamfunn bearbeides i forhold til sin nærhet eller avstand til katolsk teologi. De med størst ideologisk avstand skal både infiltreres og bearbeides mer aktivt enn kirkesamfunn som bare har små justeringer å foreta før de er på plass. Planene innebar at bevegelsen tilbake til Rom, må begynne på topplan, med kirkesamfunnenes ledere. Deretter skal endringene filtrere nedover i systemet til medlemsmassen. Rahner og Fries argumenterer med at protestanter generelt sett er like passive som katolikker når det gjelder å ha et personlig trosfundament. De observerer at de fleste overlater til sine ledere å bestemme innhold i tro, lære og praksis. Denne tendensen vil selvfølgelig også forårsake at doktrinære endringer innenfor ulike protestantiske samfunn, med den hensikt å koordinere lære, forkynnelse, metodikk, holdninger og prioriteringer, slik at den økumeniske enheten ikke trues, heller ikke vil møte mye medlemsmotstand. Rahner og Fries konkluderte med og beroliget samtidig vatikanet med at det er liten risiko for aktiv motstand nedenfra. De har trolig meget rett i det. De mener bestemt at det store flertall nok vil følge sine ledere tilbake til funksjonell enhet med og aksept av “moderkirken”. Denne vurderingen fra Rahner og Fries viser seg å holde stikk for samtlige protestantiske kirkesamfunn, og det er nøyaktig denne trinnvise prosessen vi kan registrere også i vårt land.
Påvirkning gjennom ledere
Boken forklarer hvordan protestantiske ledere kan oppmuntres til å vise nok autoritet, ved bruk av den hierarkiske myndigheten som ligger i embetets kirkelige prestisje og makt. Ledere, prester, pastorer og forstandere kan benytte seg av den påvirkningsmakt som tradisjonelt ligger i disse funksjonene, og være målrettede i sine anstrengelser for anbefalte doktrinære justeringer.
Det gis også praktiske råd om hvordan ledere skal takle hva de kaller “eventuelle lommer av levende protestantisme,” som motsetter seg den nye utviklingen. I protestantiske kirkesamfunn som vi har kontakt med, ser vi at disse “praktiske rådene” etterfølges med bra nøyaktighet av ledere når det dukker opp medlemmer som synliggjør at de skjønner det som skjer og påpeker det bibelske alternativet. Videre presiseres betydningen av at ideologiske prosesser har forberedt endringen, slik at medlemmer finner det både naturlig og riktig å overgi egne vurderinger til sine ledere.

DE TI RIKER

Åpenbaringen 17:I Daniels bok blir de ti rikene omtalt som tær i kap.2 og som horn i kap.8. De ti konger/riker som omstyrtet det keiserlige romerriket var etter historiske opptegnelser; Frankerne, vestgoterne, anglo-sakserne, allemannerne, burgunderne, sveverne, lombarderne, vandalene, østgoterne, herulene. De tre sistnevnte ble rykket bort for å gi plassen til det lille horn; den religiøse Romermakten, pavekirken. Disse folkeslagene har spilt en stor rolle i Europa og også resten av verden fra den tid og til nå, og i vil bibelsk forståelse utgjøre ti horn i endetiden.

En foreløpig vellykket prosess.
De tros-og prioriteringsendringene vi kan observere i flere protestantiske kirkesamfunn de siste få årene, utgjør alle små men viktige kurskorrigeringer i disse kirkesamfunnenes tilpasning til annet vatikankonsils økumeniske plan. Uten unntak må forandringene definers å være til fordel for pavekirkens teologiske målsetning. Flere endringer vil uten tvil komme. Sluttresultatet blir en økumenisk allianse, på den katolske kirkes teologiske premisser, hvor troselementene protestantiske samfunn får lov til å beholde for seg selv, vil være definert som ideologisk uvesentlige og ikke opponerende til katolsk tro og lære. Hva angår eventuelle motforestillinger enkelte protestantiske kirkesamfunn måtte ha knyttet til pavekirkens system, teologi og ikke minst til pavens posisjon, vil offentlig taushet først forventes for senere i prosessen å påtvinges.

Som en følge av dette vil forkynnelse som påpeker at visse lærepunkter enkelte trosretninger forfekter, ikke har noe bibelsk fundament, først måtte nedprioriteres og etter hvert opphøre. Konsekvensen er at omtrent alle kristne grupperinger stort sett forkynner det samme budskapet, noe som igjen forårsaker at vesentlige bibelske sannheter og advarsler ikke lenger blir hørt. Troende mottar ikke lenger lys fra Skriften som kan ta dem videre i et forhold til Gud og sannhetene i hans Ord. Når mennesker ikke får høre forkynnelse som stiller dem på valg, blir det heller ingen valg å ta. Da er det like greit å bli værende hvor man alt har en tilhørighet, siden all tro og lære likevel leder til det endelige målet. Det var ganske annerledes før annet vatikankonsil begynte det de selv kaller prosessen med infiltrasjon og påvirkning.

De kirkefremmede.
Siden alle som sier at de tror, ansees å ha rett tro, hva de enn tror (med unntak selvfølgelig av dem som måtte mene at pavekirkens teologi, også når den dukker opp i protestantiske trossamfunn, ikke er samstemt med Guds Ord), er det plutselig uaktuelt å “stjele medlemmer” fra andre trosfellesskap. Ingen behøver å vandre fra lys til lys og det er ingen vekst eller utvikling å forvente. Fast åndelig føde er uvesentlig, for ingen har behov for mer enn økumenisk lettmelk. Den nye økumeniske evangelismen skal derfor rettes mot de “kirkefremmede”, det betyr dem som ikke ennå er troende og derfor ikke har en menighetstilhørighet. Straks pavekirken hadde spesifisert at det ifølge den økumeniske agendaen er de kirkefremmede som nå er evangelismens nye målgruppe, så dukker dette kjekke men svært manipulerende uttrykket opp i absolutt alle protestantiske kirkesamfunn. Pussig! Det kan være hensiktsmessig å huske de to nøkkelordene fra vatikankonsilet, nemlig infiltrasjon og påvirkning. Pavens økumeniske intelligensia har all grunn til å være tilfreds. Protestantismen ble til i sin bibelbekreftende opposisjon mot pavekirkens falske evangelium. Hvor høres de kraftige protestene i dag? De er omtrent helt borte fra intern og ekstern forkynnelse. Pussig?

Etterlysning.
Vi lengter etter å se protestanter som ennå er nettopp det - protestanter. Ingen som kjenner innholdet i Guds Ord og i tillegg har valgt å ha et nært tros- og lydighetsforhold til Jesus, kan passivt og lunkent sitte å se på at prosessen Bibelens profetier påpeker og advarer mot, går i oppfyllelse, uten at de selv kommer på banen. Det gammeltestamentlige prestedømmet er forbi! Vi er alle prester og alle omvendte troende har et gudgitt kall, en plikt, en rett, et mandat, autoritet og en oppgave til å evangelisere. Hvis du tilhører et trosfellesskap hvor din kirkens ledere og pastorer har akseptert pavekirkens økumeniske agenda, og holder på med innholdet og prioriteringene diktert fra Rom, er du faktisk forpliktet til både å advare mot det falske og forkynne det sanne. Du kan gjøre det med både takt og vennlighet, men du kan ikke la det være. Herren vil holde oss alle til regnskap for vår trosskap mot Ham, ikke vår tilpasning til økumenismens krav, definisjoner og ubibelske endringer.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 49 (15. årgang) 2 /2007 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no