Innenfor vår bevegelse, ønsker vi ikke å møte holdningen; "vi må tenke, si, mene og gjøre det våre ledere ber oss om". Vi blir livredde hvis medlemmer viser en slik respons, for det betyr at vi har sviktet vårt kall og ikke maktet å gjøre synlig Guds system. Ingen kan vite, tro, erfare, bli frelst eller gå fortapt - for oss. Vi har alle et personlig ansvar overfor Gud, når det gjelder fundamentet for vår tilbedelse.

Derfor er også vår appell til andre kristne, at de ikke skal akseptere det vi forkynner fordi vi sier det. Alle må selv finne bekreftelse på at det stemmer. Alt vi kan gjøre, er å dele det vi selv har funnet i Guds ord. Vårt vitnesbyrd kan motivere og inspirere deg til på egen hånd å søke Gud i hans Ord og i bønn.

Våre ledere er lykkelige når enkeltmennesker søker å bruke krefter og talenter på å nå andre med Bibelens endetidsbudskap. Hos oss betrakter ledere seg som tjenere, og deres definerte primæroppgave er å oppmuntre medlemmer til å evangelisere.

Siden interesse, evner, tid og erfaring er ulik, blir alle anbefalt å finne sin plass i en felles helhet. Uttrykket vi bruker på dette samspillet er forenet evangelisme. Målet vi arbeider mot, har vært det samme i ca. 150 år, nemlig at våre heltidsansatte pastorer skal arbeide ute i "feltet" og nå de ufrelste for Gud. Vi ønsker ikke at pastorene skal "slite ut" talestolene i våre kirker med interne møter. Menighetene skal helst være selvstyrte enheter hvor vanlige medlemmer kan utvikle seg, vokse, være til trøst og oppmuntring for hverandre, styrke troen og lære Guds Ord å kjenne, samt få sin opplæring i forkynnelse og tjeneste. Alle syvendedagsadventister blir bedt om å ha sin egen "hage", som betyr kontakt med mennesker, aktiviteter og virksomheter for å fremme Guds sak.

Vi skal ikke påstå at vi alltid har lykkes i å nå dette målet. Andre kan nok påvise at vi til tider ga plass for ledere som mislikte at vi hadde en bred funksjonsstil med oppgaver for alle. Vi innrømmer at det kan ha hendt, men vår erfaring er likevel at om autoritære ledere nådde toppen i vårt samfunn, var det nok visdom, innsikt, mot og oppriktighet tilstede i vårt system, til å korrigere slike ideologiske utglidninger før det gikk for langt.

Der ledere viste en tendens til å ville styre og kontrollere Guds Ånds kall til enkeltmedlemmer slik at privat og personlig vitnetjeneste ble opplevd truende, varte det ikke lenge før de ble ansett uskikket til å lede i vårt samfunn. Vi har heldigvis en lang tradisjon blant oss med hensyn til private sjelevinnende tiltak. På engelsk bruker vi uttrykket "independent ministries". Mange av vårt samfunns sterke og synlige evangeliserende pilarer, begynte som private medlemmers personlige kall. Det gjelder vårt helsearbeid, skolevirksomhet, radio og TY-misjonen og våre mange korrepondanseskoler.

Siden korrigering av eventuelle feilskjær eller holdningsavvik innenfor en bevegelse eller subkultur sjelden oppleves og ses av de som er i systemet, er vi adventister glad for at "independent ministries" og enkeltpersoner ofte i vår historie, er brukt av Gud til å påpeke feil kurs og prioritering.

Derfor er ledelsen i vårt samfunn glad for alle som finner sin forkynnelse og søker å dele advent budskapet med andre. De 2000 eksemplarene vi trykker av Mens vi venter, har vist seg å nå mange med Bibelens budskap og vi takker Gud for det. La oss til slutt ta med et sitat fra ledere innen vårt samfunn. Først vår nåværende verdensleder Robert S. Folkenberg: "Vi trenger hverandre og har rom for alle uavhengige, selvunderholdende institusjoner som deler vår grunnleggende tro og har de samme mål som den organiserte menigheten, selv om strategien kan være litt annerledes. (Åpningstale ved ledersamling 6-12/10-1992).

En av de mest betydningsfulle budbærere for Gud og pioner blant adventfolket i forrige århundre uttalte følgende:
"Når en arbeider blir valgt til et embete, bringer dette embete ham ikke en kraft og evne som han ikke tidligere hadde. En høy stilling gir ikke karakteren kristelige dyder. Den mannen som mener at han selv klarer å tenke ut planer og ideer for alle grener av virksomheten, åpenbarer en stor mangel på visdom. Ikke noe enkelt menneskes sinn er i stand til å ta seg av de mange forskjellige ansvar i en konferens (organisasjon) som omfatter tusener av mennesker og mange virkegrener.

Men en større fare enn denne er blitt åpenbart for meg, nemlig den følelsen som har tiltatt blant våre arbeidere, at predikanter og andre som arbeider i sakens tjeneste, skulle stole på at visse ledende brødre skal bestemme deres plikter. En enkelt manns sinn og dømmekraft må ikke betraktes som om det var i stand til å kontrollere og prege en konferens. Det enkelte individ og menigheten har sine egne ansvar. Gud har gitt hver mann ett talent eller flere talenter som han skal bruke og utvikle. Formannen i en konferens må ikke mene at hans personlige dømmekraft skal være dømmekraft for dem alle...

..Herren har atter og atter pålagt meg å si til vårt folk: Ha tro og tillit til Gud. Stol ikke på at noe feilende menneske skal bestemme deres plikt...

Hvert menighetsmedlem bør forstå at Gud er den vi må se hen til for å kunne forstå vår personlige plikt. Det er riktig at brødre rådslår sammen, men når mennesker bestemmer nettopp hva deres brødre skal gjøre, så la disse svare at de har valgt Herren til sin rådgiver. De som i ydmykhet søker ham, vil finne at hans nåde er nok. Men når det ene menneske tillater et annet menneske å tre inn mellom ham og den plikten Gud har vist ham, sette sin lit til et menneske og tar dette menneske som sin veileder, forlater han den sanne plattform og går inn på en som er falsk og farlig. I stedet for å vokse og utvikle seg vil et slikt menneske miste sin åndelighet.... Vi må hver især sette vårt håp og vår lit til en som er mer enn menneskelig. Vi trenger alltid til å huske på at det er nedlagt hjelp hos en som er mektig. Herren har sikret den nødvendige hjelp for hver sjel som vil ta imot den."

E. G. White, i veiledning for menigheten III.