Hva mener egentlig Bibelen med verbene ”å høre” og ”å tro?
”Land! Land! Land! Hør Herrens Ord”. Jer. 22:29.
Flere steder i Skriften blir Guds folk oppfordret til å høre når Gud kommuniserer.
Et eksempel er Jer. 22:29: ”Land! Land! Land! Hør Herrens Ord”. I vår del av verden har vi den greske tenkemåten som ramme på oppfatning og resonnering. I gresk mentalitet er fenomenet å høre begrenset og isolert til det å registrere lyd. I hebraisk tankegang rommer dette uttrykket lang mer og inkluderer prosessen å gjøre eller utføre det som høres. Når vi derfor leser ”Hør Herrens Ord”, betyr det: ”Gjør det Gud sier”. Det er med andre ord en oppfordring til å lyde Gud og handle på det han ønsker og vil. Vi har en parallell også på vårt eget språk. Når foreldre sier til et ulydig barn: ”Hør på meg da!” eller ”du hører jo ikke!” kan det meget godt være at barnet hører det som blir sagt, men ikke ønsker å gjøre det. Foreldrenes oppfordring er at barnet skal være lydig og utføre det foreldrene sier.
Det er på samme måte med ordet tro. Gresk tro begrenser troen til en mental tankeprosess. Du tror med hodet. Siden den greske måten å oppfatte ting på dessverre har gjennomsyret vår kultur, har også kristenheten adoptert denne grunne betydningen av fenomenet tro. ”Jeg tror da det”, sier vi, og kommuniserer mer tvil enn overbevisning. Tro alene i den forstand at den er isolert til kun en mentalitet, er utenkelig i hebraisk benyttelse av dette uttrykket. For på dette språket er det å tro samstemt med å handle på det man tror. Hvis vi tror det Herren sier og vil, gjør vi det han sier og vil. Overføringen av troen til liv og gjerning er den eneste gyldige tolkningen av tro, enten du finner ordet i det gamle eller nye testamentet. Alle Jesu disipler tenkte hebraisk, siden de alle var jøder. Bibelens ”tro alene” betyr ikke tro uten lydighet, men alene og kun tro uten iblandet tvil og ulydighet. Uttrykket har ingen verdens ting å gjøre med lovgjerning eller å tro at gjerninger frelser. Hvis vi anvender den greske tenkemåten til trosfenomenet, er vi nødt til å feiltolke Guds Ord. Med denne innsikten, kan vi lettere forstå budskapet til Jakob, Jesu bror, når han skriver: ”Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?. Men vil du vite det, du uforstandige menneske. Troen uten gjerninger er unyttig”, Jak. 2:14.19.
Hva betyr det at Jesus kom for å oppfylle loven?
”Dere må ikke tro jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve men for å oppfylle”. (Matt. 5:17) Den greske grunntekstens “plêrô”, er i de fleste norske bibeloversettelser gitt betydningen oppfylle. I Jesu kommunikasjon er oppfylle framsatt som kontrastord til oppheve. (Ikke for å oppheve men oppfylle.) Av den grunn må nødvendigvis oppfylle ha tilnærmet den motsatte betydning av å oppheve. Da passer det dårlig å si at oppfylle her betyr å avslutte, siden dette ordet har omtrent samme mening som oppheve. Oppheve på gresk har i følge Strongs leksikon også meningen: Tilfredsstille, verifisere, vise fylden av og gjøre fullkommen. Nettopp det var Jesu oppgave i forhold til loven. Ordet oppheve (gresk: katalûo) er i den engelske King James bibelen gjengitt med destroy (ødelegge). Andre betydninger blir gitt å være: Tilintergjøre, oppløse, styrte eller rive ned. Det mosatte av å rive ned er å bygge opp. Det motsatte av å tilintetgjøre er å bevare, beholde, beskytte og ta vare på. Det motsatte av å styrte er å sørge for at noe blir stående intakt og uforandret.
Til tross for at Skriften er så klar når det gjelder Jesu holdning og misjon i forhold til loven, registrerer vi at det likevel ikke er uvanlig å tolke oppheve som det å gjøre slutt på.
Hva betyr det å være
fattig i ånden?
”Salige er de fattige i ånden for himlenes rike er deres”(Matt. 3:4.)
Ideen at de fattige i ånden er de mentalt tilbakestående og ressursfattige, blir av og til hørt. Tanken er at dette beskriver harmløse mennesker som er uten skyld i sin tilstand. At Herren nok vil møte slike med guddommelig kjærlighet, forståelse og omsorg, behøver vel ingen tvile på. Men uttrykket fattige i ånden har trolig en annen betydning. I Det gamle testamentet blir ordet fattig til tider benyttet for å beskrive både fromhet og bevisst og opplevd avhengighet av Gud. Et eksempel er Sal. 86:1: ”Vend øret til, Herre og svar meg, for jeg er elendig og fattig. Bevar min sjel, for jeg er from”.
I hebraisk poetisk parallellisme beskriver her fattig og from samme tilstand. I dødehavsrullene kaller Qumranmenigheten seg selv for både gudsovergitt og fattig i ånden. Det er de ydmyke, overgitte og omvendte, og som derfor kommer til Jesus med sine svakheter og ser sin avhengighet av ham, som er fattige i ånden.
Hvis du er fattig i din egen ånd (i deg selv og i egen kraft), da ser du din egen utilstrekkelighet som kontrast til Jesu tilstrekkelighet. Det motsatte av å være fattig i ånden, er derfor å være stolt, arrogant, selvgod og åndelig selvtilfreds. I Åp. 3:14-21, omtales en menighet som Jesus bl.a. kaller fattig, ynkelig, blind og naken. Denne fattigheten beskriver ikke ydmykhet, men fravær av Jesu rettferdighet og Den Hellige Ånds kraft. Laodikeamenighetens tilstand er den motsatte av å være fattig i ånden.
Når Jesus hevder at det er de fattige i ånden som kan bli borgere i Guds rike, er påstanden både logisk og rimelig. Var det ikke nettopp stolthet som var årsaken til at Lucifer måtte forlate Guds nærhet?, Jes. 14:12-14. Gud vil ikke risikere en gjentakelse av opprøret. Derfor er det kun de ydmyke som får komme inn i det gjenopprettede riket, og det er kun dem som er blitt ”nye mennesker”, 2. Kor. 5:17. Gal. 6:15., og har ”dødd” fra synd, ulydighet og seg selv, 1. Kor. 15:31. Kol. 2:20. 3:5. 1. Pet. 2:24, og opplever en absolutt avhengighet av Gud, som er trygge å ta med hjem.
BIBELEN SVARER
BIBELEN SVARER
Hva mener egentlig Bibelen med verbene ”å høre” og ”å tro?
”Land! Land! Land! Hør Herrens Ord”. Jer. 22:29.
Flere steder i Skriften blir Guds folk oppfordret til å høre når Gud kommuniserer.
Et eksempel er Jer. 22:29: ”Land! Land! Land! Hør Herrens Ord”. I vår del av verden har vi den greske tenkemåten som ramme på oppfatning og resonnering. I gresk mentalitet er fenomenet å høre begrenset og isolert til det å registrere lyd. I hebraisk tankegang rommer dette uttrykket lang mer og inkluderer prosessen å gjøre eller utføre det som høres. Når vi derfor leser ”Hør Herrens Ord”, betyr det: ”Gjør det Gud sier”. Det er med andre ord en oppfordring til å lyde Gud og handle på det han ønsker og vil. Vi har en parallell også på vårt eget språk. Når foreldre sier til et ulydig barn: ”Hør på meg da!” eller ”du hører jo ikke!” kan det meget godt være at barnet hører det som blir sagt, men ikke ønsker å gjøre det. Foreldrenes oppfordring er at barnet skal være lydig og utføre det foreldrene sier.
Det er på samme måte med ordet tro. Gresk tro begrenser troen til en mental tankeprosess. Du tror med hodet. Siden den greske måten å oppfatte ting på dessverre har gjennomsyret vår kultur, har også kristenheten adoptert denne grunne betydningen av fenomenet tro. ”Jeg tror da det”, sier vi, og kommuniserer mer tvil enn overbevisning. Tro alene i den forstand at den er isolert til kun en mentalitet, er utenkelig i hebraisk benyttelse av dette uttrykket. For på dette språket er det å tro samstemt med å handle på det man tror. Hvis vi tror det Herren sier og vil, gjør vi det han sier og vil. Overføringen av troen til liv og gjerning er den eneste gyldige tolkningen av tro, enten du finner ordet i det gamle eller nye testamentet. Alle Jesu disipler tenkte hebraisk, siden de alle var jøder. Bibelens ”tro alene” betyr ikke tro uten lydighet, men alene og kun tro uten iblandet tvil og ulydighet. Uttrykket har ingen verdens ting å gjøre med lovgjerning eller å tro at gjerninger frelser. Hvis vi anvender den greske tenkemåten til trosfenomenet, er vi nødt til å feiltolke Guds Ord. Med denne innsikten, kan vi lettere forstå budskapet til Jakob, Jesu bror, når han skriver: ”Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?. Men vil du vite det, du uforstandige menneske. Troen uten gjerninger er unyttig”, Jak. 2:14.19.
Hva betyr det at Jesus kom for å oppfylle loven?
”Dere må ikke tro jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve men for å oppfylle”. (Matt. 5:17) Den greske grunntekstens “plêrô”, er i de fleste norske bibeloversettelser gitt betydningen oppfylle. I Jesu kommunikasjon er oppfylle framsatt som kontrastord til oppheve. (Ikke for å oppheve men oppfylle.) Av den grunn må nødvendigvis oppfylle ha tilnærmet den motsatte betydning av å oppheve. Da passer det dårlig å si at oppfylle her betyr å avslutte, siden dette ordet har omtrent samme mening som oppheve. Oppheve på gresk har i følge Strongs leksikon også meningen: Tilfredsstille, verifisere, vise fylden av og gjøre fullkommen. Nettopp det var Jesu oppgave i forhold til loven. Ordet oppheve (gresk: katalûo) er i den engelske King James bibelen gjengitt med destroy (ødelegge). Andre betydninger blir gitt å være: Tilintergjøre, oppløse, styrte eller rive ned. Det mosatte av å rive ned er å bygge opp. Det motsatte av å tilintetgjøre er å bevare, beholde, beskytte og ta vare på. Det motsatte av å styrte er å sørge for at noe blir stående intakt og uforandret.
Til tross for at Skriften er så klar når det gjelder Jesu holdning og misjon i forhold til loven, registrerer vi at det likevel ikke er uvanlig å tolke oppheve som det å gjøre slutt på.
Hva betyr det å være
fattig i ånden?
”Salige er de fattige i ånden for himlenes rike er deres”(Matt. 3:4.)
Ideen at de fattige i ånden er de mentalt tilbakestående og ressursfattige, blir av og til hørt. Tanken er at dette beskriver harmløse mennesker som er uten skyld i sin tilstand. At Herren nok vil møte slike med guddommelig kjærlighet, forståelse og omsorg, behøver vel ingen tvile på. Men uttrykket fattige i ånden har trolig en annen betydning. I Det gamle testamentet blir ordet fattig til tider benyttet for å beskrive både fromhet og bevisst og opplevd avhengighet av Gud. Et eksempel er Sal. 86:1: ”Vend øret til, Herre og svar meg, for jeg er elendig og fattig. Bevar min sjel, for jeg er from”.
I hebraisk poetisk parallellisme beskriver her fattig og from samme tilstand. I dødehavsrullene kaller Qumranmenigheten seg selv for både gudsovergitt og fattig i ånden. Det er de ydmyke, overgitte og omvendte, og som derfor kommer til Jesus med sine svakheter og ser sin avhengighet av ham, som er fattige i ånden.
Hvis du er fattig i din egen ånd (i deg selv og i egen kraft), da ser du din egen utilstrekkelighet som kontrast til Jesu tilstrekkelighet. Det motsatte av å være fattig i ånden, er derfor å være stolt, arrogant, selvgod og åndelig selvtilfreds. I Åp. 3:14-21, omtales en menighet som Jesus bl.a. kaller fattig, ynkelig, blind og naken. Denne fattigheten beskriver ikke ydmykhet, men fravær av Jesu rettferdighet og Den Hellige Ånds kraft. Laodikeamenighetens tilstand er den motsatte av å være fattig i ånden.
Når Jesus hevder at det er de fattige i ånden som kan bli borgere i Guds rike, er påstanden både logisk og rimelig. Var det ikke nettopp stolthet som var årsaken til at Lucifer måtte forlate Guds nærhet?, Jes. 14:12-14. Gud vil ikke risikere en gjentakelse av opprøret. Derfor er det kun de ydmyke som får komme inn i det gjenopprettede riket, og det er kun dem som er blitt ”nye mennesker”, 2. Kor. 5:17. Gal. 6:15., og har ”dødd” fra synd, ulydighet og seg selv, 1. Kor. 15:31. Kol. 2:20. 3:5. 1. Pet. 2:24, og opplever en absolutt avhengighet av Gud, som er trygge å ta med hjem.
Ble jødene frelst ved å holde loven i den gamle pakt?
Nei, de ble frelst ved at nådens blod rant for deres synder, slik at de kunne få tilgivelse da som nå. Men det var offerdyrenes blod som rant i den gamle pakt. “Den andre skal han ofre som brennoffer etter forskriften. Slik skal presten i hans sted gjøre soning for den synd han har gjort, og den skal bli tilgitt ham”, 3. Mos 5:10
“Og etter loven blir nesten alle ting renset med blod, og uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse”, Hebr 9:22.
I den nye pakt er det Jesu blod som rant for at vi skulle vinne frelse. “For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder”, Hebr 10:4.
Loven om å ofre ble avskaffet etter Jesu død. Det er ved å tro på hans offerdød for våre synder, at jeg får tilgivelse og gjenopprettelse. “Ikke med blod av bukker og kalver, men med Sitt eget blod, gikk Han inn i Det Aller Helligste én gang for alle og fant en evig forløsning”, Hebr 9:12.
Slik som det finnes legalister i den nye pakt, slik fantes de også i den gamle. De som gjør så mye og lever så bra, tror at de fortjener frelsen. De mener at de ikke trenger noe offer. Overfor dem var Paulus mildt irettesettende. Rom 3:27. “Hvor er så rosen? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov”.
Tilgivelse og renselse ved blodet. Da som nå.
Å, Jerusalem, rens ondskapen bort fra ditt hjerte, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker få rom i ditt indre? Jer. 4:14.
