Hvordan kofronterte Jesus andre?

Hvordan kofronterte Jesus andre? En værhane var ofte plassert på taket av gamle kirker. Den snudde seg alltid den vei vinden blåste. Er det slik Jesu forkynnelse var? Fulgte Han flertall og bekvemmelse og det som var populært? Kan vi lære noe av den store Mester? Å omtale falsk lære i negative ordelag er alle kristnes ufravikelige oppgave. Å advare mot mennesker som forkynner ubibelsk lære er en forpliktelse. Å elske de forførte nok til å ville redde dem fra fortapelse er en frelsesfrukt. Grunnen til denne artikkelen, er at vi stadig møter dem som definerer advarsler mot falsk forkynnelse og et kristent miljø som fører mennesker bort fra Gud og hans sannheter, som et personlig angrep på alle som befinner seg i disse miljøene. Hvis vi velger å forholde oss bekreftende til et såpass absurd tenkesett, blir denne artikkelens tema absolutt aktuell hva angår både Jesus selv og alle hans apostler. Det samme må hevdes om samtlige reformatorer, som ved sin dokumentasjon av katolisismens ubibelske teologi, satte millioner av troende fri fra å måtte slave under et åndelig tyranni, spekket med hedenske myter. Da apostlene og senere reformatorene møtte ubibelsk lære, nølte de ikke med å synliggjøre forskjellen mellom det sanne og det ekte. De mistet popularitet i visse kretser ved en slik framgangsmåte, men de ble brukt av Herren til å vekke opp mange som var ført bak lyset. I den økumeniske ånd som nå synes å prege mange kirkesamfunn, får vi inntrykk av at god forkynnelse defineres som forkynnelse alle liker og ingen opponerer mot. Da vil det ikke gå lenge før sentrale bibelske budskap legges til side til fordel for det som er teologisk akseptabelt for flertallet. Jesu eksempel. Hvis Mesteren selv hadde valgt å følge denne strategien, kunne han sikkert oppnådd popularitet og godord fra presteskapet og kanskje unngått å bli korsfestet, men samtidig ville vi alle gått fortapt. Jesus lot ikke sannhetens fiender bestemme verken forkynnelsens innhold eller hindre ham i å advare mot falskhet. Samtidig visste han at det var umulig å nå de oppriktige, som lengtet etter frihet fra synd og menneskelige tradisjoner, uten at hans opponenter ville reagere med motstand og kritikk. Frelseren demonstrerte med letthet omsorg for individet sammen med advarsler mot det falske og uekte. Ingen troende kan være sanne vitner før Guds Ånd gir dem den samme kompetansen. Jesu advarsler. Ca. 2000 år etter at Kristus, Guds Sønn, vandret blant mennesker og ga oss rammen, definisjonene og prioriteringene på det som senere ble kalt kristendom, er innholdet i denne gudgitte ideologien stort sett revet i småbiter og byttet ut med hedenske tradisjoner, kirkemøtenes ubibelske trosendringer, katekismenes forfalskninger, menighetshåndbøkenes økumeniske tilpasninger, troslærenes tilleggelser og store doser med kristeliggjort verdslighet. Vi kan nesten hevde at det å advare mot synd og frafall, en fokusering som gjennomsyret Jesu forkynnelse, idag blir sett på som synd og at mye av det han advarte mot er blitt akseptert og godkjent. Hvorfor stemplet Jesus anderledes troende som øyentjenere, helvetes barn og kalkede graver? Hvorfor kalte Jesus Herodes for en rev?, Luk. 13:32. Fordi denne korrupte politikeren var en slu og glatt snik av en kjeltring. Guds Sønn advarte sine oppriktige og sannhetssøkende lyttere fra å bli lurt og ende opp som ofre på grunn av denne mannens manipulering. Burde han ikke advart? Har du åndelig kompetanse til å korrigere Guds sønn? Ville Jesus på en bedre måte synliggjort sin Fars vilje og karakter, ved å være likeglad med menneskers skjebne? Hvorfor kalte han fariseerne og de skriftlærde for dårer, stolte og selvgode?, Lukas 11:40, Matt. 23:17. Hvorfor stemplet han dem som øyentjenere, djevelens barn og kalkede graver?, Matt. 23:5.15.27. Han gjorde det for å motivere folket til ikke å la seg imponere av disse personenes status og posisjon når de i sin lære, mentalitet og væremåte demonstrerte djevelens prinsipper. Han gjorde det for å beskytte og ta vare på dem som lengtet etter å følge Gud og gjøre hans vilje, og for å gi folket tilbake frihet og valg. Mange av prestene og flere av dem som skulle vært folkets åndelige ledere, kjente ikke himmelens Gud og kunne derfor ikke veilede dem. Han gjorde det fordi han elsket dem som ønsket å lytte til hans undervisning. Det var kjærlighet, omsorg, nåde og barmhjertighet som motiverte Mesteren til å sette navn på ledernes falskhet og bedrag. Han kunne ikke la mennesker gå fortapt fordi de ble forført av falske hyrder. Han kalte dem blinde veiledere og sa at de dyrket Gud forgjeves ved å følge menneskebud og tradisjoner, Matt. 23:16. 15:13. Men ved å benytte slike ord og uttrykk, snakket han jo ”stygt” om fariseerne og de skriftlærde og det skal vel ikke en kristen gjøre! Å påpeke falskhet, bedrag og forførelse og samtidig informere om hvem som er kilden til det, må aldri sidestilles med det å hate eller forakte menneskene som holder på med denne ondskapen. Jeg tror ikke Mesteren hadde noen problemer med å skille sak og person og han hatet heller ikke fariseerne som førte folket vill og misrepresente Gud. Han søkte å vekke opp de som var på ville veier ved å konfrontere dem med sannheten om deres egen tilstand og han prøvde samtidig å hindre at de lurte andre til å gå feil vei. Det er ikke sant at det bare var Jesus som hadde rett til å advare mot falskhet. Alle apostlene gjorde det og alle sanne Guds barn til alle tider skal og må gjøre det. Det er umulig å være en bibeltro kristen, som er født på ny og overgitt til Guds ledelse, og samtidig være likeglad når medvandrere på himmelveien blir forført av falsk lære. Hvis du elsker Gud av hele ditt hjerte og din neste som deg selv, vil du kjenne en kraftig og hellig motivasjon til å beskytte og ta vare på dem som blir forført av falske hyrder og selvutnevnte profeter. Men skal ikke en kristen i sin forkynnelse og væremåte fungere og leve slik at andre kan tale vel om dem? Skal vi ikke være et eksempel på taktfullhet, høflighet og overbærenhet? Tro meg, det er ingen vanskeligheter for Guds Ånd å gjøre en troende både høflig og dannet og samtidig gi kraft og mot til på en taktfull og klar måte å advare mot det usanne. Selvfølgelig vil noen mislike sannheten og dem som forkynner den og de vil klage over at de føler seg fordømt av en lære som ikke er i harmoni med deres eget ubibelske alternativ. Hvis vårt mål er at alle skal synes om det vi forkynner og at ingen skal føle seg støtt og korrigert, må vi slutte å formidle Bibelens sannheter. Da kan vi like godt slutte oss til hopen med værhaneforkynnere, som nå dominerer dagens kristenhet, i alle trossamfunn. Jesus sa: ”Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profeter”, Luk. 6:26. Gud har en fiende som etter hvert har fått mange på sin lønningsliste. En troende verken kan eller skal tilpasse sitt vitnesbyrd det som er akseptabelt for dem som ikke ønsker å følge Gud. Det ville være det samme som å være troløs mot Herren. Falske profeter skal avsløres og falsk lære skal påpekes og advares mot. Vi må ikke adoptere verdens mentalitet slik at vi gjør svart til hvitt og hvitt til svart. Apostlenes forkynnelse. En rekke steder i apostelenes brever ser vi at de advarte meget direkte mot lære og liv som ikke var i harmoni med Herrens ord. Paulus nevner mer enn ett sted navnet på dalevende personer som han ber menighetens medlemmer være på vakt mot. Eksempler er: ”Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet. Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus. De har fart vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen,” 2.Tim. 2:17.18. ”Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Ta deg i vare for ham, du også, for han gikk sterkt imot våre ord,” 2. Tim. 4:14 Samtidig finner vi i apostelbrevene mange advarsler mot falske hyrder og religiøse ledere som forkynner et ubibelsk evangelium. Vår tid. Aldri før i kristendommens historie har det sirkulert innen kristenheten så mye ubibelsk lære som i vår tid. Sekter og kirkesamfunn nærmest kappes om å lansere ideer som klør i øret, men som har lite eller ingen røtter i Guds Ord. Snart er alle enige om forkynnelsens innhold, men samtidig ender de opp med å være uenig med Skriften. Aldri før har det vært så viktig som nå at så mange som mulig gjør kjent forskjellen mellom menneskers tradisjoner og et ”så sier Herren”. Tilbake:   Mens Vi Venter - Nr. 50 (15. årgang) 3 /2007 Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no