PINSEBEVEGELSENS 100 ÅRS JUBELEUM “Pinse for alle”, var motto da pinsebevegelsens hadde sitt 100 år jubileum i Norge i år. Da Thomas Ball Barratt, fra metodistkirken på Grünerløkka i Kristiania, kom tilbake til Norge fra USA i 1907, brakte han med seg det som i ettertid ble kalt pinseånden. Manifestasjonene som fulgte denne nye formen for kristendom, var alle godt kjente fra før, men var aldri tidligere observert i kristne miljøer. Åndskreftene som forårsaket fenomenene ble overført fra person til person ved berøring. Både Barratt selv og alle som de neste tiårene sluttet seg til denne måten å tro og forkynne på, var meget bevisste på en håndfull bibelske sannheter, som hadde sine røtter i den generelle protestantismen og derfor også i metodistkirkens lære. En av disse ufravikelige overbevisningene var at den katolske kirke ikke formidlet evangeliet slik som det er å finne i Guds Ord. De tidlige pinsevennene var langt mer reformatorer enn sine trosbrødre som bærer det samme navnet 100 år senere. De hadde for eksempel ingen vansker med å se at Maria og helgendyrkelse var fremmedelementer for Guds Ord. Like sikre var de på at paven aldeles ikke var Guds stedfortreder på jorden og at prester ingen autoritet hadde til å tilgi synd i Guds sted. Pinselitteraturen fra denne tiden er entydig. Bibelen hadde en hedersplass i mange pinselokaler rundt om i landet og bibelstudiene var såpass dype og systematiske at mange ble grunnfestet. Disse kjennetegnene sto på egne bein i denne bevegelsen og sameksisterte med den emosjonelle måten pinsevennene tolket fenomenet åndsdåp. Observasjon . Hvis vi forlater T.B.Barratt og foretar et tidssprang på 100 år, kan vi igjen lande i pinse-Norge og se oss omkring. Titusener av pinsevenner er samlet i Oslo Spektrum. Anders Arborelius er katolsk biskop i Sverige. Han er nær venn av pinsevennpastoren Ulf Ekman fra ”Livets Ord”, som lenge har arbeidet internasjonalt for at pinsevenner og katolikker skal forenes og at pinsevenner nå må slutte å ha motforestillinger til katolsk teologi. Selv har han vært sentral på mange økumeniske pinsevenn-katolikk fellessamlinger. En av hovegjestene i pinsebevegelsens jubileum i Oslo, var den svenske katolske biskop Arborelius. Han sa blant annet at martyrenes blod samlet de kristne. Har han kansellert historien? Hvem drepte kjettere som trodde som bl.a. pinsevennene? Han benyttet også anledningen til å fortelle om den katolske “himmeldronningen”. Den katolske biskopen hadde et budskap til pinsevennene i Oslo Spektrum, 100 år etter at Barratt betraktet katolisismen som en falsk kristendom. ”Vi er her i dag” forkynte han, ”for å oppdage den enheten vi har i Kristus. Den enheten vi enda ikke har, må vi dag og natt be om å få”. Hans sentrale budskap var enhet mellom alle troende og gjensidig anerkjennelse av hverandre. Videre sa han: ”En liten bit av verden er betrodd deg av Gud selv. Slik er det også med våre kirkesamfunn. Vi må tro at Jesus betror litt av sitt oppdrag til hver av oss”. Forstår du hans budskap? Noen steder i verden kan mennesker bli frelst ved å praktisere de ”frelsesgivende” 7 hellige katolske sakramenter, be til Jesu døde mor, til helgener og kjøpe tilgivelse med penger, siden aktiv avlatshandel praktiseres i alle katolske land. Men her i protestantiske Norge, også blant pinsevenner, blir altså frelsen fra Gud formidlet på helt andre måter. Det er kjekt at det er mange veier til Gud og at hedenske tradisjoner kan likestilles med Skriften. Og pinseforsamlingen løfter hendene, sier halleluja og takker for Guds store fleksibilitet hva frelsesvei angår. Initiativtakerne til ”Pinse For Alle” skal være hjerteglade for at Thomas Ball Barratt ikke var til stede ved feiringen. Den teologiske tesen som bryter ned murene mellom den protestantiske pinsebevegelsen og katolisismen, med sine mange hedenske elementer, er to sentrale observasjoner. (1) Katolikker blir ”åndsdøpte” og taler i ”tunger” på samme måte som pinsevenner. (Vær oppmerksom på den store ulikhetene mellom språkgaven gitt på pinsefestens dag og det som her kaller ”tungetale”.) (2) Katolikker tror også på treenighetslæren. Sistnevnte observasjon er litt underlig når den kommer fra pinsevennene, siden det jo var den katolske kirke som oppfant dette dogmet, som alternativ til Bibelens guddomsforståelse. Det blir vel riktigere å si at den gjensidige aksepteringen kommer av at pinsevennene nå har akseptert treenighetsdogmet. Konklusjonen er i hvert fall at åndskreftene som påvirker begge teologier ikke ser ut til å bry seg om ulikheter hva angår tro og lære. Siden denne ånden ikke bryr seg nevneverdig om innholdet i tro, lære og forkynnelse, antar de at vi mennesker heller ikke burde henge oss opp i det. “Til slutt hyllet han Jesu døde mor Maria, og fortalte om hennes oppgave i himmelen” På samlingen i Oslo Spektrum vektla også den katolske biskopen i sin forkynnelse, at martyrenes blod samlet de troende og var såkorn for evangeliets fremme. Er historien kansellert? Var det ikke pavemakten, biskopens egen kirke, som myrdet de fleste av dem, nettopp fordi de ikke ville akseptere all den hedenskapen som var innlemmet i katolsk tro og lære? Var det pavemaktens evangelium som hadde fremgang på grunn av blodet til de som var villige til å følge Jesu lære? All hedenskapen martyrene og reformatorene avviste, og var villige til å gi sitt liv for å protestere mot, er i dag sentrale dogmer i kirken biskop Arborelius tjener. Var det ingen i Oslo Spektrum som var våkne? Var det ingen til stede som husket eller kjente til kirkehistoriens ABC? Til slutt hyllet biskopen Jesu døde mor, Maria og fortalte om hennens oppgave i himmelen. Han minnet dem ikke på at hun av den katolske kirke er opphøyet til å være medfrelser (co-redeemer), men vi tror ikke mange hadde reagert om han hadde sagt det. I den økumeniske ånd er som kjent Bibelske sannheter underordnet fellesskap, samhold og gode følelser.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 50 (15. årgang) 3 /2007

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no