Påstanden kommer fra biskop Odd Bondevik, som i denne siste fireårsperioden har vært formann i Den norske kirkes bispekollegium.
Selv om debatten og krisen i Den norske kirke denne gang gjelder homofilidebatten, er det likevel et langt mer omfattende prinsipp som er temaet i denne læresplittelsen.
Martin Luther brøt med flere av pavekirkens dogmer og resultatet ble begynnelsen til en kristen retning som senere fikk navnet protestantismen. Protesten bak protestantismen var ikke en avviselse av menneskene som trodde på og tilhørte et religiøst system som ikke respekterte innholdet i Guds Ord, men var en markering av at lære som ikke var bibeltro, var uakseptabel.
Når biskop Bondevik advarer norske prester mot å benytte bibelliberale biskoper som veiledere og i tillegg være rede til å nekte overordnede, som forfekter ubibelsk lære, å bestige talerstolene i kirkene de tjener, kan ikke dette kalles noe annet enn en reformasjon av refomasjonen. Når begrepene liberal og konservativ inngår i omtalte debatt, savner vi at uttrykkene defineres.
Liberal i denne saken betyr aldeles ikke moderne, framtidsrettet og progressiv. Det betyr at man i ideologi og mening plasserer seg dirkte imot Bibelens lære på temaer hvor Skriften er entydig. På samme måte betyr ikke konservativ at man er gammeldags, umoderne, tungsindig, lovisk og bakstreversk. Det betyr at man er villig til å ”konservere” (ta vare på, bevare, verdsette og beholde) det som uten tvil er bibelens lære. At dette er rett framstilling av omtalte debatt i statskirken, kan alle vite hvis de har tatt seg tid til å lese litt i Guds Ord. De konservative avviser ikke mennesker, men de aksepterer ikke kirkens godkjennelse av lære som står i direkte opposisjon til Skriften. Om denne nyansen ikke begripes, er ikke det et problem som tilhører teologiens arena, men må tilskrives andre faktorer.
Vranglære hos ledere.
Bibelen er ryddig og klar når det gjelder hvordan grasrota i en menighet eller et kirkesamfunn skal takle hyrder som innfører ubibelsk lære. I 1. Tim. 5:19.20 lærer Paulus at når en anklage mot en kristen leder blir støttet og verifisert av to eller tre vitner, da skal vedkommende leder irettesettes i hele menighetens nærvær. Dette er uten tvil også Bibelens anbefalte framgansmåte når kristne ledere introduserer ubibelsk lære og i sin forkynnelse avviser Skriftens klare budskap. Grunnen til denne åpne og offentlige måten å imøtegå frafalne ledere på, blir forklart mot sluttet av verset. Det står: ”For at også de øvrige må frykte”. Ordet frykte er oversatt fra et ord på grunnteksten som også formidler alarm og årvåkenhet. En leder han ha influert mange mennesker til å akseptere det falske og ubibelske som vedkommende selv tror på, og av den grunn kan ikke et oppgjør foregå i stillhet på privat grunn. Alle som er blitt påvirket av uriktig forkynnelse, må bli informert om at det de har lyttet til er falsk lære, slik at de kan endre sin oppfatning.
“Liberal i denne saken betyr aldeles ikke moderne, fremtidsrettet og progressiv”
Den kristne kirkes historie viser at det meget sjelden ble lansert falsk og ubibelsk lære fra grasrota i et trosfellesskap. Eventuelle slike hendelser fikk ikke oppslutning og ble fort nøytralisert av kirkens ledelse. Så godt som alle teologoiske avvik fra Guds Ord, ble satt i scene av personer i lederposisjoner. I tillegg til denne observasjonen, må vi også minne hverandre på de siste årenes intense økumeniske anstrengelser for å rydde unna særegen bibeltolkning til fordel for felles-teologiske standpunkter. Igjen kan vi registrere at det er kirkesamfunnenes ledere og pastorer/prester som er først ute med å støtte prosessen mot en verdenskirke hvor tro og lære søkes synkronisert uten at innholdet i Bibelen gis prioritet.
Bibelens advarsler.
”Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen”, 2. Joh. 1:9. Det er ingen konservativ fanatiker som hevder dette, det står i Bibelen, Guds eget Ord. Det neste verset er kanskje ennå mer utfordrende: ”Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ikke på vedkommende”, vers 10. For å gjøre dette bibelstudiet riktig utfordrende, kan vi jo minne våre lesere på at ”denne lære” i vers 10, henviser til vers 7, som omtaler læren om at Jesus Kristus, Guds Sønn kom til jorden i kjød (sarx på gresk). At Jesus hadde en synlig kropp av kjøtt og blod er det ingen som benekter. De så ham jo! Like åpenbart er det at ”kjød” her derfor viser til menneskelig natur, noe mange bibeloversettelse tar konsekvensene av og tolker kjød som natur. Selv om denne observasjonen ikke er hovedtemaet her, er det altså de som benekter denne bibelske sannheten, advarslene i vers 9 og 10 gjelder. Observasjonen burde være meget tankevekkende for seriøse bibelstudenter. Anmodningen om ikke å ta imot i våre hjem personer som lærer ubibelsk, høres ille ut, men advarselen er likevel ikke så vanskelig å forså når vi også inkluderer vers 11. ”For den som hilser han velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger”.
Når Johannes skrev dette, var det langt mer vanlig at reisende bodde hos privatfolk enn at de bodde på vertshus og herberger. Mange fikk en ekstrainntekt ved å ha ”rom til leie”. Hvis det da var kjent at en gitt person var agitatør for lære som ikke var i harmoni med Skriften, ville den som tilbød losji, være delansvarlig for at vedkommende kunne fortsette sin virksomhet. Konklusjonen på det hele er at tro og lære er viktig. Det er ikke sant at sannhet går gjennom en evolusjonistisk prosess, slik at Bibelsk sannhet for 2000 år siden blir avleggs når mennesker senere finner ut at de ikke lenger vil tro på Guds åpenbaringer. Enhver vekst og utvidelse i forståelse, må bygge på alt åpenbarte sannheter.
Den katolske kirke er kjent for å vedta sannhet ved å guddommeliggjøre diverse sedvaner og tradisjoner, selv om disse absolutt motsier Skriften. Protestantiske kirkesamfunn, som har akseptert prinsippet ”Skriften alene”, burde ikke tillate seg å justert sin bibelfunderte troslære fordi tidligere trospunkter ikke lenger er populære eller akseptable for andre medkristne. Den økumeniske prosessen inviterer nok til det, men det går an å sette Guds Ord høyere enn aksept fra mennesker. |
