Gud var forberedt da bankene stengte

Pastor Williams glemte aldri Guds mirakuløse inngripen dagene 2 til 3 mars 1933. I løpet av noen uker ba han sin sekretær, Rogers, legge mange tusen dollar i konvolutter og legge dem i et lite pengeskap de hadde på kontoret. Det var vanligvis altfor mye penger å oppbevare i et mobilt pengeskap, men sekretæren gjorde det pastoren ba om. Williams var selv visekasserer ved adventistenes verdenshovedkvarter i Washington. Dette skjedde da depresjonen allerede hadde lammet Amerika. Det var lite penger i omløp og mange sultet. Det å måtte ta ut store pengebeløp fra banken og legge dem i konvolutter i pengeskapet på kontoret, var ikke det eneste underlige Williams sekretær ble bedt om gjøre disse ukene. Han ble også av sin sjef bedt om å sende purrebrev til adventistsamfunnets ulike divisjoner over hele verden, for å be dem så fort som mulig å sende inn sitt budsjett og økonomiske behov for de neste tre månedene. Dette var egentlig lenge før budsjettene, etter mange års rutiner, skulle sendes inn, men sektretæren spurte ikke om grunnen til disse plutselige forandringene og gjorde det han ble bedt om. En dag spurte pastor Williams sin sekretær om å kjøre ham til stasjonen slik at han kunne nå nattoget til New Tork. Rogers undret seg, men valgte ikke å si noe. Noen dager senere kunne imidlertid kassereren fortelle alle en historie som gjorde voldsomt inntrykk på dem og som dokumenterte Guds ledelse og inngripen. Dette er hans vitnesbyrd: “Det var stengetid på kontoret den 2. mars 1933. Alle ansatte i hovedkvarteret dro hjem, mens jeg satt alene på mitt kontor en stund. Min kone var på besøk hos slektninger, så jeg hadde det ikke travelt med å komme hjem til et tomt hus. Jeg bestemte meg for å jobbe litt lenger for deretter å dra hjem og legge meg tidlig. Mens jeg satt der alene på mitt kontor, kjente jeg en hånd presse ned på skulderen min og en tydelig stemme som sa: “Reis til New York i kveld”. Jeg ble ikke redd, men forsto straks at en engel hadde gitt meg en beskjed. Slikt hadde jeg aldri opplevd før. Jeg bøyde meg ned og ba: “Herre, du vet at jeg ikke har myndighet til å utføre noen økonomiske transaksjoner i New York nå. Hva vil du at jeg skal gjøre?” Stemmen svarte meg og sa bare: “gå med en gang”. I var trett og grudde for natt-toget til New York, men forsto at jeg måtte lyde denne stemmen. Jeg gikk inn på sidekontoret og så at min trofaste sekretær fremdeles satt der, enda det var etter arbeidtidens slutt, og jeg spurte om han ville kjøre meg til stasjonen. Han så rart på meg, men var villig til å gjøre det. Han spurte ikke noe om hva jeg skulle gjøre der, og det var jeg glad for, siden jeg ikke ville ha visst hva jeg skulle ha svart. Tidlig neste morgen kom toget til New York. Jeg ba Gud vise meg hva jeg skulle gjøre der. Det var ingen respons før klokken ble så mange at bankene åpnet. Da kjente jeg igjen hånden på skulderen og stemmen som sa: Gå til de to bankene dere har konto i og send de regulære misjonspengene til hver divisjon”. Jeg ble overrasket og svarte høyt, men det er altfor tidlig å sende midlene nå, de skal etter avtalen sendes mot slutten av måneden”. Igjen sa stemmen. “Gå nå”. Dette var fredag morgen og da jeg kom til den første banken, møtte jeg med en gang den bankmannen som vi vanligvis hadde kontakt med. Han kjente våre rutiner og jeg var nesten sikker på at han ville spørre meg hvorfor vi denne gangen skulle overføre pengene lenge før vi pleide. Men han sa ingen ting, som om alt var i rute. Han viste meg listen med de ulike divisjonene og ba meg som vanlig sjekke at kontonumrene og beløpene var riktige. Det gjorde jeg. Plutselig hørte jeg meg selv si: “Vi ønsker å sende et tredobbelt beløp denne gangen, kan det la seg ordne?” Jeg hørte mine egne ord, men forsto nesten ikke at det var jeg som sa det. “Det kan vi ordne her. Williams”, sa bankmannen. Dere har nok på kontoen til det, men det blir ikke så mye igjen som reserve da. “Det er greit”, sa jeg. Da jeg var på vei ut, var det som om noen snudde meg rundt, for jeg gikk tilbake til bankmannen og hørte meg selv si: “Jeg håper disse overføringene kan ordnes i løpet av i dag og ikke må vente til over helgen”. Bankmannen svarte; “Jeg skal beordre overføringen nå med en gang.” På vei til banken oppdaget jeg at jeg skalv over hele kroppen, men da jeg var i banken følte jeg meg rolig og handlet som om noen andre gjorde det gjennom meg. Da jeg kom ut av denne første banken, begynte jeg å skjelve igjen, og følte meg så svak at jeg nesten ikke kunne gå. Jeg ble også plutselig klar over at jeg ikke hadde myndighet til å gjøre det jeg nettopp hadde gjort, verken når det gjaldt tidspunktet for overføringene eller det tredobbelte beløpet. Igjen kjente jeg presset på skulderen og hørte den samme stemmen si: “Gå straks til den andre banken og send pengene til de andre divisjonene. Du har ingen tid å miste”. Jeg gjentok det hele i neste bank og alt gikk som det skulle. Nå hadde vi ikke mye igjen på noen av de to kontoene. Tanken kom plutselig til meg. Men hva med lønn til alle de ansatte i hovedkvarteret. Med ett husket jeg alle konvoluttene med penger vi hadde oppbevart i pengeskapet på kontoret. Jeg var forvirret, men visste likevel at Gud sto bak det underlige som fant sted. Jeg følte meg psykisk utmattet da jeg midt på ettermiddagen ankom med toget i Washington igjen. Kontoret stengte tidlig på fredag, så jeg ønsket å dra rett hjem, men var redd for å møte noen av de mange som arbeidet i hovedkvarteret og som bodde i det samme området. Før toget nådde stasjonen ba jeg Gud om å slippe å få møte noen som ville spørre hvor jeg hadde vært hele fredagen, siden mitt kontor vanligvis ble besøkt av mange ansatte hver dag. Straks jeg hadde bedt, stoppet toget og en kondoktør kom gjennom vognene og fortalte at det hadde vært en ulykke og at toget dessverre måtte vente ganske lenge før det kunne kjøre inn på stasjonen. Da jeg til slutt kom hjem var det mørkt og jeg møtte ingen jeg kjente. Jeg la meg til å sove med en gang, ba først Gud om å gi meg en god natts søvn og at jeg måtte slippe å gruble over det som hadde skjedd. Jeg ba også om at Herren måtte ta hånd om konsekvensene av det som hadde funnet sted. Gud hørte min bønn, for jeg sov dypt og lenge og våknet ikke før solen skinte i ansiktet mitt. Denne dagen var sabbaten den 4 mars 1933, dagen da Franklin D. Roosevelt skulle avgi eden som Amerikas neste president. Plutselig hørte jeg avisgutten komme nedover gaten og rope: Ekstra! Ekstra! Alle landets banker er stengt! Jeg stormed ut og plukket opp avisen som nettopp havnet på trappen vår. Med kjempestor overskrift som dekket halve forsiden sto budskapet: Alle banker er stengt! Uvisst når de kan åpne igjen! Med ett forsto jeg hva Gud hadde gjort for å redde vårt misjonsarbeid, og jeg falt på mine knær i gangen innenfor utgangsdøren og takket og priste min Gud. Jeg var overveldet av ydmykhet over hva Gud hadde brukt meg til. Jeg holdt meg i ro hjemme resten av sabbatsdagen, og ba og priste Gud hele tiden. Ett minutt etter at solen hadde gått ned, ringte vår hovedkasserer pastor J.L. Shaw, og ga beskjed om at alle i regn-skapsavdelingen måtte møte på hans kontor så snart som mulig. Deretter fortsatte han; “Jeg regner med at du har hørt nyhetene og at vi nå ikke er i stand til å sende ut midler til misjonsfeltene”. Jeg trakk pusten for å fortelle ham de gode nyhetene, men han la på røret før jeg fikk sagt noe. Han skulle nok ringe alle de andre i avdelingen. Da vi alle møtte på hovedkassererens kontor, så alle alvorlige og triste ut. Pastor Shaw ga en kort orientering og jeg rakte opp hånden for å be om ordet. Stille fortalte jeg om det som hadde skjedd de siste dagene og om midlene som var samlet i pengeskapet på kontoret. Vi knelte alle ned og takket og priste Gud for hans ledelse. Da vi reiste oss fra bønnestunden sa en av sekretærene med forskrekkelse i stemmen. “Men hva med lønn til alle her i hovedkvarteret! Vi har jo ikke midler til det! Da måtte jeg igjen ta ordet og fortalte alle om pengene i konvoluttene i pengeskapet og at jeg hadde gjort dette uten riktig å forstå hvorfor det var nødvendig. Igjen kunne vi takke Gud sammen. Hurtig åpnet vi pengeskapet og talte alle pengene og ble klare over at det var penger der til alle våre lønns- og kontor-kostander de neste tre månedene, det var samme tidsperiode som arbeidet på misjonsmarkene var sikret.” Tusener av små banker gikk konkurs. Noen av de store bankene åpnet ikke igjen før etter ca. 3 måneder. I løpet av denne perioden kunne ingen sende penger ut av landet eller ta ut penger fra bankene. I løpet av disse månedene behøvde ikke adventistsamfunnet kalle hjem en eneste misjonær eller avslutte et eneste misjonsprosjekt noe sted på kloden. Er vi på Guds side er det ingenting å frykte for framtiden.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no