Festning på Sinaihalvøya Egyptiske arkeologer har funnet en festning som kan ha vært den faraoiske hærens hovedkvarter i over 1500 år. Festningen er etter all sannsynlighet bygget av Tutmose II, og ligger ved en by som ble kalt Tharu på Sinai-halvøya, i nordøstre delen av Egypt. Fra Tharu går det en gammel militærvei østover, og det var ved å følge denne veien funnet ble gjort. Arkeologer har arbeidet langs denne veien siden 1986, men det var først da det tidligere i år ble funnet inskripsjoner, at det var mulig å si noe mer om festningens opprinnelse, opplyser egyptiske myndigheter. I inskripsjonene blir tre faraoer nevnt: Tuthmosis II, som styrte fra 1512 f. Kr, og Seti I og Ramses II, som til sammen styrte Egypt fra 1318 til 1237 f.Kr. “Linjen av festningsverk som var laget for å holde beduinene på avstand, møter vi allerede i det egyptiske Mellomriket, og den kan fremdeles ses. Den består av en mur som er forsterket med små tårn. Dette formet et kompleks som både skulle forhindre at slaver rømte fra Egypt, men gjorde det også vanskelig for beduiner å komme inn, når de ønsket å finne beite for sine dyr ved det fruktbare deltaet (Gosen). Fra denne tiden blir vi også møtt av et forsvarsverk av en annen type, nemlig en bred kanal, som sannsynligvis forbandt sjøene der sammen. Det er funnet sterke forsvarsverk på begge sider av broen. Den store festningen som forsvarte broen var Tary festningen, som ofte ble nevnt som startpunktet for militære ekspedisjoner. festningene er bygget med murstein. “Tharu” var lokalisert ikke langt fra Deltaet der israelittene bodde. Området passer fint til å samle en stor hær av mennesker, hester og vogner. Moses kjente godt til Tharu, kanskje var dette det bibelske Sukkot? Hadde de passert her var de “ute” av Egypt, men ikke ute av egytisk territorium, som strakte seg helt til gruvene sør på Sinai og øst ved Timna-Eilat. Tharu ligger på Sinaihalvøya ca. 3 km nordøst for den moderne byen Qantara. Arkeologer, ledet av Abdel Maksoud, har arbeidet her siden 1986, men det var først da de fant inskripsjoner at de kunne navngi stedet. Inskripsjonene er fra det 18-dynasti. Fra inskripsjonene: “År 1. Konge over øvre og nedre Egypt, Menmare (Seti I). Ødeleggelsen som det mektige sverdet til Pharaoh L.P.H. forårsaket blant de bortviste av Shasuene, fra festningen i Tharu til Pekanan, da hans kongelighet marsjerte mot dem som en frykinngytende løve, og gjorde dem til skjeletter i dalene, overmannet og tilintetgjorde dem. Alle som slipper unna hans hånd sier: ‘Hans styrke mot fjerne land er styrken til hans far Amun, som har gjort ham til seierherre i landet”. (Denne inskripsjonen er fra Theben, Luxor) Tharu er også nevnt i Ramesses III sin regjeringstid i Papyrus Harris. Pekanan (Pe-kanan) regnes av noen forskere å bety det same som Kaanan. “ Tharu, ligger i begynnelsen av Horusveien” sier forskerne. 2. Mos. 13:17-18. “Da Farao lot folket fare, skjedde det at Gud ikke ledet dem langs veien til filistrenes land (Horusveien), selv om den lå like ved. For Gud sa: “Folket kunne komme til å angre seg når de ser krig, og vende tilbake til Egypt. Så Gud lot folket ta en omvei gjennom ørkenen til Rødehavet. Israels barn drog opp fra landet Egypt i sluttet orden.” Templet i Tharu er det første tempel som er funnet i nordre del av Sinai fra det 18 dynasti. Her ble det også funnet lagerhus hvor den egyptiske hær lagret korn og våpen. Det ble videre funnet ovner, segl og gjenstander av leire. Funn fra første tempelperiode For første gang er det funnet gjenstander fra den første tempelperiode på tempelhøyden! Potteskår fra en bolle er dekorert med brennelinjer karakteristisk for den første tempelperioden. En arkeologisk ekspedisjon fra israel antiquety authority, (IAA) som våker over arbeidet til Waqf (den palestinske myndigheten på tempelhøyden) har avdekket disse funnene. Funnet ble gjort nær det sydøstlige hjørnet av den opphøyde plattformen som omgir klippemoskeen. Jerusalems distrikts arkeolog avdekket funn som inneholdt fragmenter av keramiske gjenstander og rester av dyreknokler. Funnene er datert til 8 - 6 århundre f.Kr. Deler av Nehemjas mur funnet Et lite stykke nede i skråningen ligger restene av to tårn. De har vært kjent i mange år og noen forskere har gjettet på at de kanskje kan dateres til Nehemjas tid, men man har aldri kunnet være sikker. Andre forskere daterte dem til så sent som det 2. århundre f.Kr. Etterhvert som en mer omfattende utgravning fant sted, oppdagen arkeologen Mazar 30 meter av en mur mellom de to tårnene, men det ble også funnet en mengde potteskår og pilspisser nedenfor muren. Potteskårene kan med letthet dateres til persisk tid (539-330 f.Kr.) I tillegg ble det funnet flere segl, seglavtrykk og mange hundeskjeletter. Hundebegravelser var typisk for persisk tid. Under muren ble det ikke funnet noe materiale (potteskår, mynter eller seglavtrykk) som er yngre enn persisk tid. Dette har fått Mazar til å konkludere med at muren med de to kjente tårnene må være bygget midt i den persiske perioden og oppført av Nehemja. Arkeologen E.Stern, som er ekspert på keramikk fra persertiden, hevder at potteskårene som er funnet helt klart er fra denne tiden. Mange har tidligere antatt Nehemjas bymur skulle finnes et eller annet sted nær toppen av Davidsbyen. Funnet av bymuren kommer derfor ikke som en stor overraskelse, men bekrefter en teori man lenge har hatt. Det er i hvert fall spennende at vi nå kan se og granske noe av en bymur Bibelen bruker mye spalteplass på å beskrive.  (Kilde: Jfr. TEL 2006-3, side 3-11.) Arslantepe Det var et arkeologisk høydepunkt da graven til en kongelig ble funnet i en gravhaug i Arslantepe. Sammen med dette funnet, er nye spørsmål blitt reist når det gjelder forbindelsene mellom Kaukasus og Eufrat kulturene. Arslantepe ligger ved Eufratelven. Metallegeringene som ble funnet, trodde man var ukjent på et så tidlig tidspunkt i historien. Analyser av bl.a. arsenikk-kobber legeringer, viser at folk på denne tiden hadde store kunnskaper i metallarbeid. Metall ble behandlet på en måte som skulle gjøre kobberet sterkere. Palasset som ligger nær gravhaugen representerer det aller eldste administrative palass i Midt-Østen, og inneholder et helt kompleks av bygninger som er satt sammen. Her finnes lagerrom og dekorerte vegger. Et av lagerrommene inneholdt hundrevis av masseproduserte skåler, muligens brukt til å distribuere mat til arbeiderne, sier Frangipane, som leder utgravningene. Den kongelige graven ble bygget like etter at det store palasset ble ødelagt ca. 3000 f.Kr. Den inneholdt en formue i kobber, sølv og gull. Graven er ikke bare viktig pga sine våpen og viktige metallfunn, men for den detaljerte innsikt den kan gi omkring de hendelsene som førte til ødeleggelsen av dette senteret. Gjennom arbeidet til Frangipane’s team, forstår vi også bedre hvilke valg som ble tatt som førte til at samfunnet endret seg. Dette forteller Henry Wright, professor i antropologi ved Michigan Universitetet og ledende vitenskapsmann i studier av komplekse samfunn og oppståelsen av sivilisasjoner. Til Discovery News sier han: “Jeg tror dette er det viktigste arbeid som gjøres for å avdekke et senter for en tidlig statsdannelse i sydvest Asia. (Kilder:American Journal of Archaeology, Vol. 105, No. 3 Jul. 2001), pp. 463-511   (article consists of 49 pages) Published by: Archaeological Institute of America  og Discovery News   En dronnings segl Kong Akabs (872-851) dronning, Jezabel, får mye omtale i 1. Kongebok 16:29 og de følgende kapitler, og igjen i 2. Kongebok kapitlene 9 og 10. Har arkeologene funnet et segl som tilhørte denne brutale dronning? Ifølge Marjo C. A. Korpel, som er professor i Gammel Testamentet ved universitetet i Utrecht i Holland, så har de det. Man vet ikke når seglet opprinnelig ble funnet. Som så mange andre antikke gjenstander, dukket det opp fra private samlinger. Men hva indikerer at dette seglet har tilhørt Jesabel? Først og fremst bærer det inskripsjonen YZBL, som er den hebraiske stavemåten for Jesabel. Da seglet ble offentliggjort første gang i 1964, ble denne stavemåten anført, men likevel ikke identifisert med dronning Jesabel. Dette til tross for at seglet absolutt var en dronning værdig. Marjo Korpel mener at det lille avbrukne stykket i toppen av seglet, ikke bare har hatt påtrykt ALEPH, men faktisk har inneholdt to ord, LAMED og ALEPH. Dette vil gi lesemåten L’YZBL som kan oversettes “tilhørende Jesabel”. Et slikt avtrykk ville passe godt med andre funn, som bærer lignende inskripsjoner. Eksempelvis håndtak til krukker som for eksempel har påtrykt l’melekh - “tilhørende kongen”. Symboler Men den rike dekoreringen på seglet er også spesiell. Av symbolene kan det nevnes at en bevinget sfinks med kvinneansikt og hunnløvekropp med krone på hodet. På den nedre halvdel ses to kobraer, som ofte kan ses på hodebekledningen hos egyptiske royale og guder. Nettopp forbindelsen til en guddommeliggørelse kan også forklare Bibelens meget negative tale av Jesabel. Under falken som er avbildet på seglet, får man øye på ennå et symbol, som anslås å være en lotusblomst. Denne settes bl.a. i forbindelse med kongelige kvinner. Disse symbolene er kjent fra Egypt, men også fra Fønikia. Hvis eieren har hatt en kjærlighet til egyptiske eller fønikiske symboler, så er disse opplagte. Jesabel var av fønisk avstamning, idet hennes far var fønisk konge, 1. Kong. 16:31.) (Kilde: Fra Hans-Henrik Lærke TEL (Kilde og fotos: Biblical Archaeology Review, Mar/Apr 2008).   Potteskår som viser veien Bibelen hevder at Noa landet med arken på Araratfjellene. Herfra startet en ny kultur som senere spredte seg “da de dro fra øst” og bosatte seg på en slette der de bygde et tårn, (1. Mos. 11:1). Arkeologien i både Armenia og Øst-Tyrkia har har framgang i dette århundre. Sivilisasjonen som ble avdekket i Sumer er ikke lenger betraktet som den eldste. Det er derimot rike funn i øst-Tyrkia og nå også i Armenia og i landene mellom elvene Arax-Kura like bak Araratfjellet. Her oppe startet en kultur lett gjenkjennelig på sine spesielle dekorterte potteskår: Halaf. Via disse potteskårene kan vi så følge Araratfolkets vandringer fra øst nedover elven Murat-Eufrat og videre til de eldgamle bosetningene i SanliUrfa distriktet. I byen Kazane (som man ikke vet det opprinnelige navnet på) har man funnet de rikeste forekomster av Halaf-potte-kultur. At de fulgte elven vest og sydover er naturlig utfra beste framkomstvei og behovet for vann til sine mange dyr. Da Jesus og disiplene var i Kapernaum...”kom de som krevet inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke deres Mester tempelskatt?”...Jesus argumenterer med disiplene og sier videre: “Likevel, for at vi ikke skal støte dem, gå ned til sjøen, kast ut en krok og ta den fisken som kommer opp først. Og når du har åpnet munnen på den, skal du finne et pengestykke. Ta det og gi det til dem for Meg og for deg.”  Matt. 17:24.27. Dette er en halv shekel som tilsvarte tempelskatten på denne tiden.   Arkeolog korrigerer feiltolket funn I forrige nummer av MVV inkluderte vi en historie fra Jerusalem Post, der dr. Eilat Mazar bekendtgjorde at man i Davidsbyen hadde funnet et segl med en inskripsjon som viste de hebraiske bokstavene tav, mem og chet. Alle hebraiske bogstaver er konsonanter, og dr. Mazar leste dem som familienavnet “Temech” og henviser til Nehemjas’ bok 7:55, hvor navnet står for en av de tempelansatte som ble ført i fangeskap av Nebukadnesar og senere vendte hjem etter eksilet. Rettvendt eller speilvendt Problemet med Mazars tolkning er at hun leste seglets inskripjon rettvendt. Et segl er jo ment å lage et avtrykk i leire, og når seglet har satt sitt avtrykk, står inskripsjonen naturligvis rettvendt. Akkurat som et stempel på et papir. På seglet vil navnet stå speilvendt. Når inskriptionen leses speilvendt blir bokstavene i stedet shin, lamed, mem og tav. Det kan leses som familienavnet “Shelomith”, som nevnes flere ganger i det gamle Testamente, f.eks i 3. Mos. 24:11. 1. Krøn. 23:18.26.28 og i 2. Krøn. 11:20, men også i Ezra 8:10, under opptegnelser over dem som vendte hjem til Jerusalem fra Babylon. Det er altså et relativt vanlig navn og kan som sådan ikke relateres til en bestemt person i det gamle Testamente. Seglet blir ikke noe mindre spennende av den grunn. Mazar har nå oppgitt sin tolkning og foretrekker selv å lese seglets inskripsjon som “Shelomith”. Tamar - grensebyen mot Edom Stedet for det bibelske Tamar, Mezad Hazeva, er lokalisert vest for kilden Ein Hazeva, i det sentrale Arava i Israel. Den ligger midt i et viktig krysspunkt av veier som gikk vestover, sydover og mot nordøst. Vestover gikk veien over den omtalte skorpionveien (Maale Akrabim), og fortsatte til BeerSheba. Sydover gikk veien langs Arava til Yotvata og Eilat og veien mot nordøst gikk mot Dødehavet, En Gedi og videre til Jerusalem. Det var trolig et viktig militært sentrum på den bibelske Tamars tid. Restene som er funnet her inkluderer bl.a tre festninger datert til første tempelperioden (kongetiden). Senere bygninger er fra nabateerne (Petra) og romersk periode. En av de mest imponerende funn er en samling av hellige edomittiske gjenstander, ca. 70 stk. laget av leire og noen få av stein, som var begravd i en brønn på nordsiden av området, nær en liten bygning. Gjenstandene var tydelig knust med vilje.   Israels grenser. I Esek. 47:19 leer vi: “På sørsiden, mot sør, skal grensen gå fra Tamar til vannene ved Meribat-Kadesj (der Moses slo på steinen), langs bekken (egypterbekken) til Storhavet. Dette er sørsiden, mot sør”. Hvor er så vannene ved Meriba-Kadesj og  Wadi Hareidin,  egypterbekkens grense? Dette skriver vi mer om i neste MVV.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no