Se hvor de elsker hverandre

Et av bevisene på at vi er kristne, sa Jesus selv, er at vi elsker hverandre, Joh. 13:35. Ja, han kaller det rett ut for en guddommelig forskrift:  “Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre...” Joh. 15:12.17. Paulus sier det med andre ord: “Hver varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet”, Rom. 12:10. Peter kommer med det samme budskapet: “Vær lydig mot sannheten og .... elsk hverandre inderlig av et rent hjerte”, 1. Pet. 1:22. Også Johannes vektlegger dette guddommelige prinsippet: “For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre”, 1. Joh. 3:11. Et fersk episode. Hun kom kjørende med mopeden til kirken og hadde noe med seg som et par besøkende trengte. Et møte var nettopp ferdig og en bil kom ned grusveien fra Guds hus. I en lite oversiktlig sving var det like før de kolliderte. Mopeden veltet og hun ble liggende forskrekket midt i veien med skrubbsår og smerter. Møysommelig og haltende kom hun seg opp, strevde med å få opp mopeden og trekke den ut til siden. I bilen satt de som nettopp hadde vært og tilbedt sin Gud. Ikke et vindu ble rullet ned og ikke en dør ble åpnet for å finne ut om mopedisten trengte assistanse. Nestenulykken var forårsaket av to kjøretøy som møttes på samme vei. Etter at hun hadde klart å få mopeden ut av veien, kjørte bilen med tilbederne hjem til sin komfortable middag og sitt hyggelige samvær. Av ren nyskjærrighet spurte hun andre i kirken hva talen hadde handlet om. Emnet var Guds kjærlighet og barmhjertighet.    Selv om nestekjærlighet er et av bevisene på at vi kjenner Gud, profeterte også Jesus at denne nestekjærligheten skal bli kald hos de fleste før han kommer igjen. Årsaken til denne kjærlighetskulden sier han, er at mange troende mener seg løst fra lydighet til Guds lov, Matt. 24:12. Siden kjærlighet til Gud dokumenteres ved denne lydigheten, og kjærlighet til Gud og vår neste er fruktene av et rett gudsforhold, er det bare rimelig at ulydighet mot Guds bud naturlig leder både til redusert gudskjærlighet og nestekjærlighet. Når Paulus i ånden fikk se ned til vår tid, setter han ord på tilstanden som ble vist ham. “Men du skal vite at i de siste dager skal... mennesker være egenkjærlige.... uten naturlig kjærlighet...uten kjærlighet til det gode... svikefulle”, 2. Tim. 3:1-4. Men, tenker du kanskje, dette beskriver selvfølgelig mennesker i verden, de som ikke er troende. Nei, Paulus omtaler her menighetsmedlemmer. I neste vers fortsetter han: “De har et skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft...”, vers 5. Fruktene avgjør.         Å synge; “Jeg tilber og priser deg”, når liv, holdning, handling og væremåte oser av kulde og selvopptatthet, har liten verdi i Guds øyne. “Bær da frukt som er omvendelsen verdig”, Matt. 3:8, forkynte døperen Johannes. Hvis fruktene manglet var det en dokumentasjon på at omvendelsen ikke var på plass. Men han kom med enda kraftigere uttrykk. “Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden”, vers 10. Jesus sa det like tydelig: “På fruktene skal dere kjenne dem”, Matt. 7:16. Det er ikke de som hører (vet om, kjenner) loven som blir regnet rettferdige for Gud, skriver Paulus, “men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort”, Rom. 2:13. Appellen fra Johannes er like klar: “Mine barn, la oss ikke elske med ord...., men i gjerning og sannhet”, 1. Joh. 3:18. Hvem er du?           En venn fortalte oss at han hadde gått regelmessig til møtene i en menighet i flere måneder. Ingen la merke til han. Blikkene menighetens medlemmer ga ham kommuniserte: “Hvem er du. Vi kjenner deg ikke. Du er ikke en del av klubben vår”. Fokus i denne menigheten var det moderne, liberale og progressive evangeliet som nå dominerer mye kristen forkynnelse, hvor “varme relasjoner og sosiale forhold” er ment å ta plassen for bibelens sannheter og Guds kraft til å endre menneskers karakter. Vår venn ble så ensom i denne menigheten at han til slutt gikk til en annen menighet hvor han ble ønsket velkommen straks han kom inn og også ble bedt med hjem til noen etterpå. Sann bibelsk forkynnelse gjør menig-hetens medlemmer opptatt av å vinne andre for Kristus. Forkynnelse som tilpasses de økumeniske krav om ikke å synliggjøre bibelsk lære som bryter med alt det ubibelske som nå preger kristenheten, gjør menigheten til en sosial klubb hvor forskjellen mellom troende og mennesker som ikke tror (verden) blir stadig mindre. Bryllupsgjester.      Vi var på en tur i Øst-Tyrkia og kjørte inn den støvete veien til Jobs landsby. Da vi kom fram så vi at det var en gigantisk bryllupsfest i landsbyen, og vi gjorde oss klare til å snu og kjøre ut igjen. Da kom flere menn løpende og inviterte oss med til festen. De strålte av glede over at vi kom, gjorde oss til hedersgjester og takket Allah for at han hadde sent oss for å gjøre ære på festen. Vi måtte spise først med 200 bryllupsgjester rundt oss som strålte av glede over at vi var kommet. De var ukjente med mange av bibelens sannheter, men demonstrerte en nestekjærlighet og gjestfrihet som alene Guds Ånd kunne ha plantet i deres sinn. Annerledes mennesker   “Vi er da bare mennesker” er en ofte hørt parole når noen kommenterer at de savner og lengter etter fokynnelse som viser bibelens oppskrift for et hellig liv. Budskapet er at man ikke skal forvente at troende mennesker skal være annerledes enn andre. Ideen er muligens at kristenlivet kan virke appellerende på de ukriste hvis det kriste livet ikke behøver å endre noe særlig hva angår, prioritering, livsstil og væremåte. All erfaring viser at det er stikk motsatt. Hvis en menighet i hovedsak lanserer seg som en aktivitetsklubb med sosiale tiltak, kan nok menighetsmiljøet møte noens behov, og en lite utfordrende andakt eller et møte av og til kan tolereres selv av dem som ikke er spesielt åndelig interessert. Men mennesker som lengter etter et nytt liv, som hater sine egne svakheter og destruktive vaner, sitt hissige sinn som ødelegger relasjoner, sin utålmodige mentalitet som forårsaker feilaktive valg eller sin feighet, finner ikke veien videre i menigheter hvor medlemmer er lik alle andre og derfor er “bare mennesker”. Et menneske som har tatt imot Kristus som sin Frelser fra synd, og daglig er veiledet av Guds Ånd, vil demonstrere en voldsom annerledeshet i forhold til verden. Et liv med Gud endrer karakter og vaner. Mye som man elsket som verdslig, vil man hate som kristen. Fornøyelser som tilfredsstilte det uomvendte sinn, vil etter en overgivelse til Frelseren oppleves tomt, meningsløst og intetsigende. La oss slutte å menneskeliggjøre kristenlivet. La Guds Ånd gjøre oss til nye skap-ninger, som elsker dem som gjør oss til fiender, som demonsterer at Gud kan gjenskape like effektivt som han i begynnelsen skapte. La den kristne kjærligheten vise en styrke og en dybde verden aldri kan reprodusere, fordi den er overnaturlig og mirakuløs. Ved dette er vi blitt skjenket de største og mest dyrebare løfter, for at dere gjennom dem skulle få del i guddommelig natur etter å ha flyktet unna fordervelsen som tilhører lysten i denne verden. 2 Pet 1,4

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no