FORFØRELSENS DYNAMIKK

Ikke se bort fra at nettopp denne endringsmetoden også er en av djevelens mest effektive fremgangsmåter når han ønsker å lede troende mennesker vekk fra Bibelens lære, frata dem frelseserfaringen og introdusere okkulte ideer i kristen forkynnelse. Dramatisk og hurtig forandring kan alle legge merke til. Overgangen fra det som var til det som er blir da svært lett å registrere. Å lande på en flyplass i syden, hvor det er 30 varmegrader, etter å ha vasset i snø før du dro, gjør kontrasten lett å registrere. Når våren langsomt glir over til tidlig og etter hvert full sommer, er endringene omtrent ikke merkbare fra dag til dag, men hvis vi sammenligner èn gitt dag med samme dag fire uker tidligere, er kontrasten likevel kjempestor. Forførelse i den tidlige kristenheten. Den gang Guds fiende klarte å bytte ut den bibelske sabbaten med den hedenske soldagen som kristen hviledag, var det først en meget gradvis prosess hvor motivet til å begynne med var tosidig. For det første var det et antisemittisk motivert ønske om å skape ideologisk avstand til jødefolket, og for det andre å gjøre kristendommen litt mer attraktiv for de mange som allerede tilba solguden på “solens erværdige dag”, soldagen (sunday). De som kjempet for endringen var aldeles ikke fiender av menigheten og ønsket ikke å ødelegge den. De argumenterte ganske sikker med at tilpasningen representerte noe progressivt, moderne, framtidsrettet og ikke minst sjelevinnende. Men det er umulig å bagatelliseres at de valgte å overse en rekke bibelvers som meget klart viste at sabbaten, innstiftet ved skapelsen, skulle være et evig lojalitetstegn mellom Skaperen og det skapte, og at den også skal helligholdes på den nye jord. Lenge ble begge hviledager feiret samtidig, slik at soltilbederne tilba på soldagen og de jødekriste på bibelens sabbat. Neste fase av endringen var å påtvinge alle søndagshelligholdelse og forby gudstilbedelse på sabbaten. Fremdeles var de som arbeidet for å introdusere og stabilisere denne nye hviledagen, overbeviste om at de gjorde det som var religionspolitisk gunstig og strategisk smart, og søkte selvfølgelig etter bibelvers, som løsrevet fra sin sammenheng, kunne gjøre endringen med akseptabel. Selv om vi alle til en viss grad kan være sårbare i møte med denne manipulerende måten å introdusere noe ubibelsk på, kan vi også alle, ved Guds Ånds hjelp, bli oppmerksomme på den minste avsporing fra sannhetens vei. Men betingelsen er selvfølgelig at vi kjenner til og ønsker å lyde sannheten. Da vil også Sannhetens Ånd veilede oss. Israel forført. Da Israel glemte Herrens formaninger og begynte og blande seg og samarbeide med de lokale innbyggerne i landet de flyttet inn i, ble de veldig økumeniske, tilpassede og tolerante, i et forsøk på å redusere faren for fiendskap og opposisjon. Det var sikkert ikke noe galt i deres vilje til selvbevarelse, men problemet oppsto når de valgte å gå på akkord med Guds vilje for å tekkes mennesker. Først tolererte de avgudsdyrkelse i sin midte. Deretter ble det godtatt og vanlig at medlemmer selv skaffet seg statuer av lokalbefolkningens diverse hudguder, for å vise at de ikke var verken fordomsfulle eller praktiserte ideologisk rasisme. Det neste trinn var at de selv var til stede ved avgudstemplene hvor det ble ofret og brent røkelse for fremmede guder. Til slutt hadde de selv adoptert avgudene som sine, sammen med ritualene for tilbedelse av Israels Gud. Plutselig satt de med en blandingsreligion som var avskyelig for Herren. Pinsebevegelsen i endring. Også i vår tid ser vi hvordan denne “bit-for-bit” tilvenningen endrer hele kirkesamfunn og påvirker medlemmer til å tolerere det bibelen advarer mot. For noen år siden hadde pinsevennene en meget klar forståelse av at mange katolske dogmer ikke hadde sitt fundament i Skriften, men kun var hedenske tradisjoner gjort kristne av kirken selv. Derfor advarte de mot pavekirkens lære og hadde misjonærer i katolske land som søkte å vise bedratte katolikker en bedre vei. I dag er holdninger endret. Så lenge katolikker nå også taler i det pinsevennene kaller “tunger”, faller bakover på møter og tror på treenigheten, betrakter de fleste pinsevenner nå katolikker som trosbrødre og opplever ikke at ubibelsk tro og lære er noe å fokusere på. Endringen har vært en gradvis tilpasning hvor ett trinn av gangen åpnet for en trospluralisme. Baptistene ved skilleveien. Baptistene brøt med den Anglikanske og Lutherske kirke hovedsaklig fordi de så at dåp ved neddykking i vann var den eneste dåpsform som var bibelsk. Selv om baptistene er inndelt i flere grupper, hvor noen er økumenisk bibelliberale og andre holder seg til Skriftens lære, ble det for de liberale fraksjonene gradvis vanlig å være til stede når venner og kjente som ikke var menighetsmedlemmer, døpte sine barn ved vannsprinkling. Neste trinn var å introdusere barnevelsignelser i egne kirker, med etterfølgende festsamling for hele storfamilien, opprettelse av egen sparekonto for spedbarnet og gaver til den nyvelsignede. Til slutt ble barnedåp sidestilt med bibelsk troende dåp, og nå er barnedåp ikke uvanlig i disse liberaliserte baptistkirkene. Metodistene utfordret Metodistene var lenge kjent for sitt fokus på karakterforandringen i det nye livet med Gud. Deres forkynnelse var preget av budskapene om Guds kraft til å endre mennesker og rydde vekk syndige vaner. Over mange tiår mistet dette kirkesamfunnet stadig medlemmer til andre kirkesamfunn, og deres ledere begynte å søke nye veier for å verve medlemmer og holde på dem de hadde. Løsningen ble at de begynte å kopiere andre bevegelser, og introduserte lære og metoder de tidligere hadde advart mot. Veksten uteblir ennå, men et møte i metodistkirken vil i dag gi deg stort sett den samme opplevelsen som du vil få hos pinsevennene og hos baptistene. Melk ikke fast føde. For å benytte ordene til Paulus i Heb. 5:12 - 6:1, i de fleste av nevnte kirkesamfunn, med sorg må vi dessverre også etter hvert inkludere kirkesamfunnet vi som gir ut MVV er tilsluttet, tilbys både medlemmene og fremmede, med få unntak, stort sett “bare melk” og det blir lite “fast” åndelig “føde”. Om vi forsetter å benytte Paulus’ ord, “legges igjen” og igjen, og igjen, kun “grunnvollen” med fokus på “omvendelse og tro”. Et åndelig hus må bygges på denne grunnvollen, fundamentet er ikke huset! Forkynnelsen tar ikke mennesker videre, slik at “sansene blir trent opp til å skjelne mellom godt og ondt”, rett og galt, bibelsk og ubibelsk, åpenbaring og tradisjon. Da blir de troende, i følge den samme Paulus i disse versene, “ukyndige i rettferdighetens ord” og vil fungerer som åndelige “spedbarn”. Forkynnelsen tar ingen “videre til det fullkomne”, og veksten i helliggjørelsen uteblir. De tror alle omtrent det samme og benytter de samme metodene, formene, prioriteringene og fremgangsmåtene i sine gudstjenester. Vi omtaler her vektlegging og tilbedelsespraksis som ble vedtatt på annet Vatikan Konsil, som verktøy for å samle alle kristne kirker til å være samstemte med den globale trospakken Skriften advarer mot,men som skal prege kristenheten like før Jesus kommer igjen. Budskapet er allment og repeterende. De færreste av medlemmene kan gjennom uken huske hva pastoren talte om sist weekend. Nye mennesker som stikker innom, kommer som regel ikke tilbake, for det var ikke noe i forkynnelsen som ga dem mat og svarte på deres spørsmål. Det er en vektlegging av emosjoner, stemning, opplevelser, og presentasjon av musikk som selv mange verdslige mennesker søker et alternativ til. Og alle disse kirkesamfunnene sliter naturlig nok med å vinne nye medlemmer. Det er underlig at det velges å fortsette med samme opplegg som all dokumentasjon indikerer er hovedårsaken til den reduserte veksten. De har simpelt hen ikke lenger et godt tilbud til dem som virkelig søker. Guds Ånd har snart ingen steder å sende oppriktige mennesker som vil lære mer om Gud og hans sannheter. Vi tror han ofte må undervise dem selv ved sin Ånd gjennom Ordet, og bevare dem utenfor et menighetsfellesskap som ville rive ned det de har funnet i Skriften. Frelsen blir i disse miljøene ofte definert som en “happening”, ikke som et gudsforhold som endrer alle aspekter av livet. Den store mangelvaren er klar bibelforkynnelse om et gudsforhold som kan endre alt, undervisning i Bibelens profetier, beredelse for Jesu gjenkomst og advarsler mot alt det falske som spres innen kristenheten. Samtlige av disse kirkesamfunnene har valgt å betrakte alle andre kristne kirkesamfunn som akseptable for Gud, og fokuserer derfor i sin forkynnelse på de “kirkefremmede”. Ingen opplever at de har et budskap fra Gud til absolutt alle, og som derfor er viktig å dele med både verden og medkristne som ikke ennå er kjent med det. Alle troende er på en måte rettroende, så lenge de har en verbal bekjennelse og trospunkter som er samstemte med det alle de andre tror. Fenomenet “tilbedelse” blir ofte definert som det å holde på med egne “møteting,” uansett hva det måtte være. Sann tilbedelse kan aldri løsrives fra tro, forkynnelse og lydighet mot bibelens sannheter og vilje til å bli ledet av sannhetens Ånd. Det som måtte kalles “tilbedelse” utenfor denne rammen, er ikke bibelsk tilbedelse. Forførelse i framtiden. Når vi beveger oss litt inn i framtiden, like før Jesus kommer igjen, møter vi i Bibelens profetier en samlet kristenhet. Bit-for-bit har alle kirkesamfunn blitt ofre for forførelsens dynamikk. Den store Forføreren har maktet å manipulere troende mennesker fra alle leire til å akseptere en tro, lære og forkynnelse som leder alle vekk fra et rett gudsforhold og derfor gjør dem uforberedt til å møte sin Gud. Men igjen må vi presisere. Vi kan alle velge å be Herren beskytte oss fra å bli forført. Det vil han, men betingelsen er at vi kjenner, tror, følger og deler med andre bibelens sannheter i motsetning til de mange ubibelske tradisjonene som i vår tid dominerer kristen forkynnelse. Den lovløses komme er etter Satans virksomhet med all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst. Og av denne grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, 2 Tess 2,9-11

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no