TANKER OVER ROMERBREVET

Alle har vi fra fødselen av en natur som står Guds prinsipper imot og alle har vi gjentatte ganger gitt etter for denne naturen. Er tilbudet fra himmelen kun begrenset til tilgivelse når vi angrer vår synd eller har Kristus mer å gi? Rom. 7:5. “Da vi var i kjødet, ble de syndige lyster vekket ved loven, og de (lystene) virket slik i våre lemmer, at vi bar frukt for døden”. Hva mener Paulus med uttrykket: “Da vi var i kjødet?” Eller vi burde kanskje spørre om hva han ikke kan mene. Vi merker oss først at han plasserer  tilstanden i fortid. “Da vi var”. Det neste vi kan slå fast, er at han ikke kan mene: “Da vi hadde en fysisk kropp”, siden den har vi alle både før og etter at det nye livet begynner. “Kjød” kan altså ikke bety “kjøtt og blod” i dette verset, det er umulig.  Apostelens budskap kan bare være: “Da (den gang i tid), vi levde slik at den syndige og falne naturen rådde i våre liv, ville Guds lov kunne påpeke (identifisere og avsløre) synden”. Guds lov forårsaker selvfølgelig ikke synden. Slaveriet under “kjødet”, (den falne naturen), er årsaken. Loven “vekket” (gjorde oss våkne og bevisste på), vår tilstand som treller under den falne naturens lyster. Rom. 7:6. “Men nå er vi løst fra loven, etter som vi er døde fra det vi var fanget under”. Hvorfor er den gjenfødte troende løst fra loven? Er det fra lovens gyldighet vi er løsrevet, slik at det å bryte Guds lov nå er uproblematisk? Tanken er absurd. Eller kanskje Paulus mener at tilgivelsen som alltid er tilgjengelig, gjør at det å bryte loven ikke har noen betydning? Også dette forslaget må forkastes. Nei, løsrivelsen kommer av at den troende er død (gir ikke respons til), det vedkommende var fanget under. Og hva er den uomvendte fanget under? Loven fanger ingen, den bare påpeker, slik at et slikt forslag lett kan avvises. Fangenskapet er selvfølgelig til det å måtte gi etter for og slave under den falne og syndige naturens lyster. Det er jo nettopp det som er temaet i disse versene. Som gjenfødte mennesker, argumenterer Paulus, er vi ikke nødt til å gi respons til (vi er døde fra) den falne naturen. Synden som gjør oss skyldige for Gud, er ikke det faktum at vi har en slik natur fra fødelsen av. Ingen steder i Guds Ord anklager Gud et menneske for å ha en fallen natur. Men du verden hvor ofte han påpeket det beklagelige at vi gir etter for den. Gud tilbyr altså de troende et forhold til seg selv som løser og fritar oss fra å måtte være syndens slaver. Hvis du blir tatt i en fartskontroll fordi du bryter og overtrer trafikklovene, er du under lovens fordømmelse eller straff. Hvis du kjører korrekt og av den grunn ikke blir stanset i kontrollen, er du ikke under loven, (under dens fordømmelse.) For å kunne være løst fra trafikklovens fordømmelse, må du altså la være å bryte den. Hvis Gud skal løse oss fra sin lovs fordømmelse, må han gi oss en kraft som vi ikke har i oss selv, slik at vi ikke behøver å overtre den. At Paulus her omtaler et guddommelig mirakel, burde være innlysende. Ja, han skriver det rett ut. “For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød (altså når og mens jeg er slave under den falne og syndige naturen og ikke har tatt imot Guds hjelp og kraft), bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke”, Rom. 7:18. Dette er ikke en erfaring Paulus er alene om. Ingen av oss makter å gjøre det gode når vi er i den samme tilstanden. Han avslutter vitnesbyrdet om det naturlige menneskets reduserte evne til å leve i harmoni med Guds lov, med uttalelsen: “Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?”, Rom. 7:24. Hans spørsmål indikerer både at han forventer en løsning og at tilstanden han er i oppleves uakseptabel. (“Hvem skal..? Er det noen der ute som kan hjelpe meg?) Paulus vet at Gud må ha et tilbud som kan endre denne tragiske situasjonen. Løsningen. “Gud være takk”, er apostelens innledning til svaret på dilemmaet. Den eneste del av mennesket som kan forholde seg til innholdet i Guds lov før gjenfødelsen, er sinnet, tanken, forstanden. Å virkelig leve i samsvar med Guds prinsipper er umulig. Han fortsetter: “Jeg, som jeg er” (i meg selv og med en fallen natur som ikke er styrt og dominert av Guds Ånd), tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød”, (kjød = den falne naturen), Rom. 7:25. Å hevde at denne tilstanden av åndelig scizofreni er normal og ukomplisert, er utenkelig. I så fall er vi jo hele tiden syndens slaver og lever derfor i aktiv konflikt med Guds prinsipper. Bibelen er full av løfter og bekreftelser på at kristenlivet ikke skal være slik. “Livets Ånds lov”, fortsetter Paulus i Rom. 2:2, “har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov”. Når Guds Ånd tar bolig i menneskets liv, blir fangenskapet og trelldommen til den falne og syndige naturen brutt. Hvordan og hvorfor kan det skje? “For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet” (den falne naturens dominans), “det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse,... og fordømte synden i kjødet”, Rom. 8:3. Det er ikke mange vers i Bibelen som er så misforstått som dette. Den vanlige men fullstendig ulogiske tolkningen er at Jesu rene liv som menneske gjør at du og jeg ikke behøver å bry oss om at vi er syndens slaver. Han vant altså seier i sitt jordiske liv, slik at vi ikke behøver å la ham gjenta denne seieren i våre jordiske liv. Tolkningen som er i harmoni med resten av Bibelens lære, og som også er samstemt med det Paulus fortsetter å skrive i romerbrevet, har derimot et helt annet innhold. Da Guds egen Sønn tok menneskets falne natur som sin, uten en eneste gang å gi etter for den, slik at han alltid var syndfri, “fordømte” han  “synden i kjødet”, Rom.8:3, (gjorde den syndige naturen maktesløs.) Når da Jesus får bo i våre hjerter ved sin Ånd, slik at han kan repetere denne seieren over den falne naturen i oss, da blir selfølgelig “lovens rettferdighet (også) oppfylt i oss”, (det er i våre liv, holdninger og handlinger), siden vi da “ikke vandrer etter kjødet”, (ikke lever slik at den falne naturen dominerer), “men etterÅnden”, Rom. 8:4. Paulus fortsetter sitt argument med: “For de som er i kjødet” (de som lever etter den falne naturens lyster og behov), “kan ikke være Gud til behag”, Rom. 8:8. Nei, selvfølgelig ikke og det er hovedgrunnen til at Gud tilbyr oss en kraft til endring, slik at vi kan være til hans behag. “Men dere” fortsetter han, (dere som nå ikke lever etter den falne og syndige naturens lyster fordi Guds Ånd har tatt bolig i dere), “dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden”, Rom. 8:9, og betingelsen for dette miraklet blir igjen spesifisert: “Så sant Guds Ånd bor i dere”,vers 9. Så utrolig viktig er dette budskapet, at Paulus legger til: “Men om noen ikke har Krist Ånd” (om noen ikke har sluppet Ånden inn i sine liv), “da hører han ikke Kristus til”,vers 9. Konklusjonen på det hele er logisk og forventet. “Derfor... skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet” (slik at den falne syndige naturen dominerer), “da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder” (lar Guds Ånd i dere drepe og tilintetgjøre) “legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som” (på denne måten) “drives av Guds Ånd, de er Guds barn”, Rom. 8:14.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no