SYND OG LIDELSE
 

“Hvorfor?” Et spørsmål mange stiller seg, er om det er en direkte sammenheng mellom synd og lidelser, i den betydning at lidelsen er en slags straff for den synden man har begått. Særlig mennesker som er blitt rammet av alvorlig sykdom , tap eller ulykke, stiller gjerne spørsmål om årsaken til at de ble rammet. Noen spør: “Hva galt har jeg gjort for å fortjene dette?” eller “Jeg har aldri gjort noe galt mot noen. Hvorfor skal jeg da bli rammet av dette?”  Slike spørsmål kan være vanskelige å besvare. For det første vet man ikke hvordan personen egentlig tenker og føler om saken eller hvordan vedkommende vil reagere på et eventuelt svar. For det andre kan et godt svar være vanskelig å finne. Av og til kan man fornemme en anklagende undertone i slike spørsmål. Det er som om en indirekte anklage rettes mot Gud. Det egentlige budskapet er kanskje: “Hvorfor tillater Gud at dette skjer meg?” eller “Hvorfor vil Gud straffe meg?” Bak begge disse spørsmål ligger en forestilling om en gud som verken er kjærlig, tilgivende eller barmhjertig. Anklagene rettes mot en gud som ikke ser ut til å bry seg om det mennesket som lider: “Han kan da umulig elske meg siden han tillater at jeg har så store lidelser...” Anklagene rettes mot en gud som er hevngjerrig og ønsker å straffe menneskene når de gjør noe han ikke liker: “Hva gjorde jeg galt nå, siden Gud straffer meg på en slik forferdelig måte?” Slik var de greske gudene. Det finnes en rekke myter som forteller hvordan mennesker og andre vesener ble straffet av gudene fordi de hadde gjort noe ulovlig eller noe som gudene ikke likte. Ett eksempel er Prometheus. Da himmelguden Zeus straffet menneskene med å ta fra dem ilden og dermed muligheten til å lage mat og varme seg, stjal Prometheus ilden tilbake til dem. Som straff lenket Zeus ham til toppen av et fjell og lot en ørn hakke leveren hans til blods for evig tid. Et annet eksempel er Tantalos. Han stjal fra gudene og lurte dem til å spise sin egen sønn for å teste deres allvitenhet. Derfor ble han dømt til evig pine i dødsriket. Når han forsøkte å drikke vann, trakk vannet seg bort fra ham, og når han forsøkte å gripe en frukt, førte vinden grenene utenfor rekkevidde.  Atlas ble straffet for sin motstand mot gudene ved å måtte bære himmelhvelvingen på sine skuldre for all fremtid. Et annet kjent eksempel fra den greske mytologien er kongen Sisyfos, som ble dømt til å rulle en stor stein opp på et fjell. Hver gang han var nær ved å nå målet, mistet han grepet og måtte begynne på nytt. Slik straffet de greske gudene ham for hans lureri og ulike ugjerninger. Bibelens Gud er annerledes. Vi har tidligere (MVV nr 51) sett på en rekke skriftsteder som tydelig viser oss at Gud elsker alle mennesker, er tålmodig med syndere og ønsker både å tilgi og å velsigne dem. Vi har også sett hvordan dette har vist seg i praksis gjennom måten Han har behandlet mennesker på opp gjennom historien. Det sterkeste beviset på at Gud er kjærlighet, finner vi i frelsesplanen. Da menneskeheten falt i synd, gjorde den et aktivt opprør mot Ham. Likevel valgte Gud å iverksette frelsesplanen, og det er Han som står bak ethvert initiativ som fører mennesker til omvendelse og frelse (jf. Joh. 6: 40.44). Frykt for Gud er en av syndens mange konsekvenser. Før syndefallet hadde Adam og Eva hatt samfunn med Gud i Edens hage, og Han hadde samtalt med dem (se f.eks. 1. Mos. 2: 16-17. 19). Samværet gav kun glede. Men etter at de hadde syndet mot Gud, forsøkte menneskene å gjemme seg for Ham da de hørte Hans stemme: “De hørte lyden av Herren Gud som gikk omkring i hagen på den svale tiden av dagen, og Adam og hans hustru gjemte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. Da kalte Gud på Adam og sa til ham: “Hvor er du?”Han svarte: “Jeg hørte stemmen Din i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg.”” (1. Mos. 3: 8-10). Selv om Gud utelukkende hadde gjort godt mot dem, hadde synden forandret menneskenes oppfatning av Gud. Da de hørte Hans stemme, så de ikke lenger for seg den kjærlige Gud som utelukkende ville dem vel. De fryktet Ham og ville gjemme seg for Ham. Men det var menneskene som var blitt forandret ved syndefallet. Gud var fortsatt den samme. Menneskene hadde syndet mot Gud. Likevel var det Han som tok initiativ for å få kontakt med dem, selv om de ikke ønsket mer kontakt. Det var Han som kalte på Adam og spurte: “Hvor er du?” Da Han fikk kontakt med menneskene, introduserte Han frelsesplanen for dem, og Han gav dem løfte om en Frelser (1. Mos. 3:15). Gud var stadig den samme, kjærlige Skaperen, og Han var villig til å betale en umåtelig høy pris for å få gjenløst den fortapte menneskeheten. Gud hadde advart menneskene mot å gjøre opprør. Synd ville kun føre med seg ulykke og nød. Da menneskene likevel valgte å gjøre opprør, ble frelsesplanen iverksatt for å frelse dem fra syndens endelige konsekvens, den evige død. Men selv om menneskene takket ja til Guds frelsestilbud, brakte synden en rekke alvorlige konsekvenser inn i verden. Egenkjærlighet, selviskhet, frykt, sykdommer, nød, sorg, død, savn, smerte, løgn, uvisshet, forvirring, utrygghet, tilbøyeligheter til det onde, urettferdighet og et forvrengt bilde av Gud - dette er bare noen eksempler på forhold som har fylt verden med lidelse og ulykke. Men ingenting av dette var etter Guds ønske. Han hadde skapt en verden der alt var “overmåte godt” (1. Mos. 1:31). Synd, lidelse, sykdom, sorg og død er ikke en del av Guds vilje.  En ny start Noen hundre år etter syndefallet var det kun et fåtall av datidens mennesker som ønsket å si ja til Gud og Hans frelsesplan, og som ønsket å leve i samsvar med Hans lov. På grunn av syndens utbredelse, var det vanskelige forhold for menneskene på jorden, og det var smertefullt for Gud å se på det hele. Bibelen beskriver det på følgende måte: “Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen. Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i sitt hjerte.” (1. Mos. 6, 5-6). Enhver synd, sorg eller smerte som tynger et menneske, tynger Gud. Den tilstand som var i verden på Noahs tid, var så ille at Gud angret at Han hadde skapt mennesket. For å sette en stopper for det hele, bestemte Gud seg for å utslette verden med en vannflom og la verden begynne på nytt. Fordi Han elsket menneskene så høyt, ville Han ennå vente en stund samtidig som Han forsøkte å kalle dem til omvendelse. Men når nådetiden var overskredet, ville det være for sent: “Min Ånd skal ikke strides med menneskene for evig, for i deres villfarelse er det bare kjød. Deres dager skal være 120 år.” (v. 3). Kun Noah og hans nærmeste familie hadde svart på Guds kall da de 120 årene var over. Da kom vannflommen over jorden, og resten av verden ble utslettet. Årsaken var ikke at Gud var hevngjerrig eller ønsket å straffe, men at menneskene hadde foraktet Guds barmhjertighet og forkastet Hans nåde. Gud ønsket å frelse. Flertallet av jordens innbyggere avviste tilbudet. Men de som ønsket å følge Gud, fikk en ny start i en ny verden. Gud ser med samme sorg på enhver lidelse og nød som rammer mennesker i verden i dag. Han blir ikke bare sorgfull på menneskenes vegne, men tar del i smerten til den enkelte. For å vise hvor sterkt Gud føler sammen med den som lider, sa Jesus: “...For Jeg var sulten, og dere gav Meg ikke å spise. Jeg var tørst, og dere gav Meg ikke å drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok ikke imot Meg. Jeg var naken, og dere kledde Meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere besøkte Meg ikke. ... Alt det som dere ikke gjorde mot en av disse minste, det gjorde dere heller ikke mot Meg.” (Matt. 25: 42-43. 45). Den sultendes sult og tretthet, den tørstes tørste og ubehag, den fremmedes ensomhet, frykt og hjelpesløshet, den naknes frysninger, den fengsledes ensomhet, den sykes smerter, sorger og lengsler - ingenting faller utenom Guds oppmerksomhet. Mennesket har en ufattelig høy verdi i Guds øyne. For å understreke dette poenget, sa Jesus: “...Blir ikke to spurver solgt for en kobbermynt? Og ikke én av dem faller til jorden uten deres Far. Men til og med alle hårene på hodene deres er telt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.” (Matt. 10: 29-31). For en kobbermynt (gr. assariou) kunne man på Jesu tid få kjøpt to små spurver på markedet. For menneskene var kanskje ikke prisen som disse spurvene var verdsatt til, så høy. Men ikke én eneste spurv var upåaktet av Gud. Han la merke til hele deres lille liv. I Hans øyne var de små spurvene svært verdifulle. Men menneskenes verdi var mye større. De var mer verd enn mange spurver, og hvor mye da ikke i Guds øyne? Gud kjenner til en så liten detalj som antall hår på en persons hode. Det er ingen grunn til å tro at Han ikke bryr seg om de forhold i et menneskes liv som er av mye større betydning enn det. Gud ønsker ikke at mennesker skal lide eller at verden skal være full av synd, sykdom, sorg og nød. Derfor vil Han en gang skape en ny verden. Vannflommen utryddet i sin tid den daværende verden med dens urettferdighet, syndere og konsekvenser av synd. Men vannet utryddet ikke synden. Selv om Noah og hans etterkommere fikk starte på nytt i en ny verden, tok det ikke lang tid før synden igjen var utbredt. I vår tid merker vi daglig, både direkte og indirekte, hvordan synden stadig får sterkere fotfeste. Men Gud vil en gang ta et oppgjør med synden, og da vil Han utslette den for godt. Om den nye verden som Gud vil skape, står det: “For se, Jeg [Gud] skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes og den skrikendes røst høres i henne...” (Jes. 65: 17-19). “Og jeg [Johannes] så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte... Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.” (Åp. 21: 1. 4). At Gud ennå venter med å iverksette disse planene, handler verken om treghet eller manglende vilje, men om Hans ønske om å vise barmhjertighet mot alle mennesker. På samme måte som Gud var tålmodig med menneskene før vannflommen, med Kanaans og Ninives innbyggere og med israelittene, er Han tålmodig med de mennesker som lever i dag. Peter skriver om dette: “Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. ... Men etter Hans løfter ser vi frem til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.”  (2. Pet. 3: 9. 13). Vissheten om at Gud ikke har trukket seg tilbake fra denne verden, men at Han legger merke til hver smerte, sorg og bekymring som menneskene må bære, og at Han en gang vil gjøre slutt på den lidelsen som finnes, kan gi håp og trøst til alle som lider. Selv om alt går galt rundt dem, kan de likevel eie en indre glede, fred og tillit. “Selv om fikentreet ikke blomstrer, og det ikke blir frukt på vintreet, selv om frukten svikter på oliventreet, og markene ikke gir noe føde, selv om småfeet er utryddet fra kveen, og det ikke er noe storfe på båsene, så vil jeg likevel fryde meg i Herren, jeg vil glede meg i min frelses Gud. Herren Gud er min styrke. Han gir meg føtter som dådyrene, og Han lar meg fare frem på mine høyder.” (Hab. 3: 1-19).

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no