ABRAHAMS TRO, ABRAHAMS BARN

Tror vi på det Gud sier Han kan gjøre for oss?

Av Rebecca Tourniaire

Ofte ser man hvordan Abrahams tro, nevnt i Romerbrevet, er brukt til å rettferdiggjøre tanken om at kristne ikke trenger å praktisere kristendom, men bare «tenke en troens tanke» i hodet.  Et følgende skriftsted gir inntrykk. Vi kan finne det i Romerbrevet kapittel 4 og vers 19 og vers 21. «Han [Abraham] ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt...»  og fra vers 21 : «Og han [Abraham] var helt overbevist om at det Han [Gud] hadde lovt, det var Han også istand til å gjøre». Store ord om Abrahams tro. Men vi er i samme situasjon og får kallet om å vise samme tro. Paulus forklarer andre steder at vårt kjød er dødt, eller i hvert fall ikke på vår side i kampen mot synd. Vi fristes på det området vi er svakest, og kjødet gir først etter på de områdene hvor vi har syndet før. Der er veien lettere og tilbøyeligheten større. En nær bekjent forklarte meg engang at han var så fristet til å sitte å se på sport hele tiden, at han sa opp jobben og la vekk «Gud» for å kunne gjøre det. Ja han kunne svikte alle rundt seg om så var, bare for å se sport. Jeg stilte meg helt uforstående til det... for det er ikke en eneste svak side i mitt kjød som ville «falle» i en slik forgudning av en sportsgren. Men mange kan ha sine «avguder», et sted der de personlig er svake. Og alt som engang har vært en «avgud» i våre liv og har rammet kjødet vårt, har lært kjødet opp til at «avguden» vil gi oss glede og nytelse. Så vi søker den igjen og igjen, og faller igjen og igjen. Og selv om det avguden lover oss gir oss en umiddelbar tilfredsstillelse, er den bare umiddelbar. Etterpå kommer konsekvensene, og følelsen av at Gud er langt borte. «Du skal ikke ha andre guder enn Meg» sier Gud i det første budet i tibuds-loven, og budet dekker mye. Det er ikke synd å se på en fotballkamp, men det er synd om den kommer foran egen helse, Gud og din neste. Da er det en avgud. Egoisme er en avgud, selviskhet er en avgud. Når noen spør om du vil «gå en mil» med dem, går du da to? Eller er det mer viktig for deg å holde dagsprogrammet ditt, dine planer i ditt liv, slik at du selv kan ha mest mulig nytelse og glede? Dette kan virke som en avsporing, men er veldig viktig. For i dag er det vanlig blant mange kristne å unnskylde sine synder, fremfor å gjøre noe med det. De hevder det ikke er mulig å vinne seier over kjødet. At vi alle er tvunget til å underkaste oss når kjødet tar et valg. For mange er det vanskeligt å bli møtt med en slik argumentasjon. Hvis man selv er i ferd med å bli såret av en overtreder, ønsker man jo at overtrederen skal underkue sine onde tendenser. Ikke noe rettsystem i noe land vil godta en lignende unnskyldning for et av landets lovbrudd som mange kristne bruker mot Guds lov i dag. I samfunnet i dag er det faktisk forventet at du kontrollerer lysten din, hvis den ikke er i harmoni med loven. Gjør du ikke det kan du forvente en saftig bot eller et lengre opphold bak murer og gitter. Gud ønsker ikke å godkjenne urett eller synderens rett til å synde. Han er nådig med våre feilgrep men samtidig kaller Han oss til en omvendelse. Samfunnet kan sjelden hjelpe oss å underkue fristelser, derfor er situasjonen for mange kriminelle, en stadige gjentakelse. Samfunnets lover dømmer, men har verken kraft eller nåde til å bistå den skrøpelige. Men Gud er en nådig Gud og har en plan for å lede oss til seier. David så dette og sa: “La oss falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i et menneskes hånd”. (2.Sam.24:14) Bibelen viser forståelse for at kjødet vårt kan være vanskelig å samarbeide med. Kjødet, som vi selv har trent opp til urett på hver våre områder, vil ta igjen. Om ikke i dag, så kanskje i morgen.  På den måten, i likhet med Abrahams kjød, er vi ikke istand til å få den rette «frukten» ut av det. Abrahams kropp var for gammel til å få barn, vårt kjød for herjet og skrøpelig til å kunne produsere rettferdighet. Men som i Abrahams tilfelle, har Gud også et løfte til oss. Spørsmålet er bare om vi i likhet med Abraham er villig til å møte Gud med tro. Kan Paulus si at vi har Abrahams tro? Selv om Abrahams kjød ikke var samarbeidsvillig, trodde han: «Og han [Abraham] var helt overbevist om at det Han [Gud] hadde lovt, det var Han også istand til å gjøre». Her er Guds Ords løfter til oss som føler at kjødet vårt har overmakten. Da Jesus snakket om synd, sammenlignet Han det med en sykdom og Hans løfter var: «De som er friske trenger ikke lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere til omvendelse.» (Mark. 2:17) «Han [Gud] som er i stand til å gjøre langt mye mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den kraft som virker i oss» (Efes. 3:20) «Han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Fil. 1:6) «Men Han som har kraft til å bevare dere fra å snuble og til å fremstille dere ulastelige framfor Sin herlighet med umåtelig glede» (Judas 24) TROR VI PÅ DETTE? Kun da har vi Abrahams tro! «Vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er prøvd slik som vi, men uten synd. La oss derfor komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.» (Heb. 4:15-16) Ville det ikke vært sadistisk av Gud å komme med følgende budskap: «Omvend dere for himmelens rike er nær», hvis det ikke gikk an å omvende seg? (Matt.3:2; 4:17) Jeg tror ikke Gud ber oss om å gjøre noe som ikke er mulig. For da ville han rett og slett ha vært urimelig. Ingen forventer at et spedbarn skal krype ut av krybben og begynne sin vandring på sine små lubne ben, før bena er vokst, skjelettet er klart, musklene trent og resten av anatomien tilsier at barna faktisk kan stå på to. Når Gud ber et menneske om en omvendelse, om å begynne et nytt liv, er det fordi vi faktisk kan ta det valget og lykkes med den ferden. Med den kraft Gud tilbyr oss skal vi kunne makte det. Og nå er det ikke slik at Gud ikke kjenner menneskets kraft og dets kjød. Ikke bare har Han skapt det, oppfunnet det, men da «Ordet ble kjød» erfarte Han også å leve i det. Dog uten å synde. (Joh. 1:14; Heb. 4:16) «Som lydige barn skal dere ikke innrette dere etter de tidligere lystene, som dere før, i deres uvitenhet, levde i. Men slik Han som kalte dere til å være hellig, skal også dere være hellige i all deres ferd, for det er skrevet: Dere skal være hellige, for Jeg er hellig». (1.Pet. 1:14) Vi kristne trenger ikke å være ufordragelige. Ja det er jo litt sånn man er, om man lever i sin synd - endog unnskylder den, samtidig som man hevder at Gud skal ta oss med til himmelen, men brenne naboen i et evig brennende helvete. Dette går ikke. Bibelen krever en omvendelse av oss. Gud skal kunne gjenskape Sitt bilde i oss. Ellers blir vi de menneskene Bibelen råder folk å vende seg bort fra.  De som «har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.» Om dem sies det: «slike skal du vende deg bort fra!» (2 Tim. 3:5). I versene foran er det tydelig beskrevet hvem som skal få oppleve dette ny-kristne fenomenet: «i de siste dager» (v.1). Og versene etter beskriver at det handler om dem som «elsker lysten høyere enn de elsker Gud». De som «elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivende, baktalere, slike som er uten selvtukt, brutale, slike som er uten kjærlighet til det gode, forrædere, framfusende, oppblåste» (2 Tim. 3:2-4). Kom, la oss omvende oss «for himmelens rike er nær!». La oss ha Abrahams tro. Den tro som sier at Gud er istand til å holde det Han har lovt. At Han kan fri oss ut fra fristelser, at Han kan gi oss et nytt hjerte som lengter etter å gjøre rett. At Han kan gi oss kraft til å ta de rette valgene når vi kommer til et veikryss i livet vårt. La oss erfare Hans frelse i hverdagen her og nå. La oss være barn av Abraham, de som har Abrahams gjerninger. Gud kan ikke gjøre noe for oss før vi er villige til å tro på Ham og åpne døren, vende blikket opp. SVIKTER VEL GUD? “Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og fryktinngytende. For det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være utfrielse, slik Herren har sagt, blant de overlevende, dem Herren kaller.” (Joel 3:4-5) Artikkelen er hentet fra Rebeccas bok ‘Syv Tordener’ og kan leses gratis online eller bestilles hos www.treenglers.com

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 54 (17. årgang) 1 / 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no