David Gates - Misjonær ledet av Gud

En gang David Gates var i Lima, mottok han en beskjed om at en ladning datamaskiner hadde ankommet og kunne hentes nede ved kaien. Han ble bedt om å ta den med seg. David hadde kjørt sin gamle varebil til Lima selv om startmotoren ikke fungerte. Han tok sjansen på at det ville gå bra. Han visste at det kunne være vanskelig å få tak i bildeler i denne byen. Selv om han var klar over at bilen var i en elendig forfatning og at det var en lang reise tilbake til universitetet, bestemte han seg for å hente datamaskinene mens han var der. Han regnet med at noen sikkert ville hjelpe ham med å starte bilen etter at datamaskinene var lastet i bilen. Han fylte ut tollpapirene og lastet maskiner for 70.000 dollar i bilen. Disse maskinene var etterlengtet på alle misjonsstasjonene, skolene og sykehuset som han arbeidet for. Mens han lastet inn datamaskinene kunne han ikke unngå å høre det røffe språket ungdommene brukte som sto ved siden av og så på det han gjorde. Han lurte på hva slags moral de voksne hadde når selv barna brukte et så vulgært språk. Dette havneområdet var beryktet for ran og mord og David følte segveldig utsatt, siden alle kunne se at han fylte den gamle bilen med verdifulle varer. Da han var ferdig, spurte han tre menn som sto der om de ville hjelpe han å skyve bilen igang. I det han svingte ut på veien ba han en stille bønn. Gud du har lovet at din engel skal passe på oss og jeg takker deg for at du vil hjelpe meg i denne vanskelige situasjonen. Han hadde ikke kjørt lenge før han så det røde lyset på dashbordet som indikerte at motoren var varm. Like etter hakket motoren og stanset mens vannet kokte. Han kjørte til siden og ble stående der. Da han så seg omkring, oppdaget han at han hadde stoppet i en svak oppoverbakke ved en nedlagt busstasjon. En gammel buss uten hjul sto der og han så at noen tittet på han gjennom bussvinduene. Igjen ba han en stille bønn om hjelp og beskyttelse. Han gikk fort inn i en liten butikk i nærheten. Jeg trenger vann til bilen min, sa han, kan du hjelpe meg. Mannen kom med en bøtte og David fylte vann i den fra en spring. Etter to bøtter så det ut til at radiatoren var like tom. Da han tittet under bilen så han at alt vannen rant rett gjennom et hull i radiatoren. David forsto at han hadde et kjempeproblem. Han tenkte. Startmotoren virker ikke, radiatoren lekker som en sil, alle butikker er stengt og jeg er i en av verdens mest kriminelle byer. Mannen i butikken låste døra med en tykk kjetting og gikk. David sto der alene. Da kom to menn ut fra bussen og de hadde begge en stor stein i høyre hånd. De gikk opp på hver sin side av David mens de tittet inn i bilvinduene på alle datamaskinene. Han visste at i denne byen ble mange mennesker myrdet hver dag. De to mennene ventet en liten stund for å se om han var bevepnet før de slo til. David ba en stille bønn. Herre, du har bedt oss gi våre liv for våre venner, men i denne bilen er det bare datamaskiner. Disse maskinene er ikke verdt mitt liv og at mine barn skal miste sin far. Datamaskinene er dine Gud. Du må ta vare på dem og du må hjelpe meg hvis du vil at jeg skal fortsette å arbeide i din sak. Jeg kan ikke gjøre noe. David tok et skritt bakover i det mennene kom nærmere. Plutselig rygget han rett på en mann som sto bak ham og som han ikke hadde sett. David snudde seg og løftet armene for å beskytte seg. Da så han mannens ansikt. Aldri før hadde han sett en mann med med et så fullkomment, harmonisk, sterkt og rolig ansikt. David stirret på han uten å kunne si noe. Mannen la hånden på Davids skulder og sa rolig. “Du er i stor fare og må forlate dette stedet med en gang”. “Jeg vet det”, stammet David, “men jeg har ikke en startmotor og radiatoren er ødelagt”. “Sett deg i bilen”, sa mannen rolig. “Jeg skal skyve deg i gang”. “Du kan ikke det”, sa David fortvilet. “Bilen står i en bakke, det er en grusvei og bilen er tung og full av utstyr”. “Sett deg i bilen” gjentok mannen og fortsatte, “jeg kjenner disse mennene som står her og de vil deg ondt. De har nettopp ranet andre og vil skade deg. Jeg så dem komme tilbake og har nå kommet for å hjelpe deg”. David tittet fort bort på de to mennene med steiner og så at de sto som om de var frosset til jorden. De rørte ikke på seg og kroppsspråket viste at de ikke klarte å bevege seg. David gjorde som han ble bedt om, men ropte til mannen at han måtte passe seg for de to mennene ville angripe han også. Mannen svarte ikke, men gikk bak bilen. David vred om nøkkelen og mannen skjøv bilen hurtig og kraftig ut på veien. Det siste han hørte var mannen som sa, kjør vekk med engang og stopp ikke igjen. David ventet og ropte til mannen. Jeg må gi deg noe for at du har hjulpet meg. Han visste at det var vanlig i dette landet å gi penger til dem som hjalp deg og det hadde han alltid gjort. “Jeg trenger ikke tips fra deg,” sa mannen bestemt. “Gå nå. Dra vekk, sier jeg.” David insisterte like sta, “ Nei, jeg må gi deg tips.” Han løp fram, og David gav han flere soles. “Vær så snill,” ba mannen, “dra vekk herfra. Dra nå!” Denne gang adlød David og  kjørte bilen ut på hovedveien. Han kjørte circa to kvartaler  lenger ned men da begynte motoren igjen å svikte og stoppet. Han klarte å få svingt inn til en bensinstasjon. Da han stoppet bilen i et opplyst område, begynte han å tenke på den personen som hadde kommet og reddet ham. Han satte alle bitene sammen.  Mannen med det fullkomne ansiktet kom ingensteds fra, han forsto problemene David hadde og kjente de to kriminelle og deres fryktelige synderegister og hva de hadde planlagt å gjøre. Hva var det som gjorde at de to mennene var som frosset fast i èn stilling mens de holdt steinene i hånden?  Bare en overnaturlig kraft, forsto David, kunne sette en mann i stand til å dytte den tunge stasjonsvognen oppoverbakke på en grusvei. Alle detaljene passet sammen som i et vakkert puslespill. Ordene i salmenes bok 139:5 fylte hans sinn og rystet han: ” Sal 139,5 Bakfra og forfra omgir du meg, og du legger din hånd på meg.” En engel hadde faktisk lagt sin hånd på Davids skulder. Takknemlig, men likevel skamfull over sin dumhet, takket David sin himmelske Far for å ha sendt en mektig engel for å ta vare på sitt “sen til å reagere” barn som ikke så ut til å oppfatte det som skjedde enda han hadde bedt om hjelp. For en Gud! David drev litt selvransakelse da han dro hjemover. Hvorfor havner jeg i situasjoner som gjør at min engel får problemer? Jeg er redd jeg aldri gir min engel tid til å hvile. Hvis engler sover, gir jeg aldri min engel ro. Kunne det være fordi Gud har valgt å sette meg i frontlinjene av sin tjeneste der farer lurer? I sin kjærlighet sendte han engler  for å redde mitt liv. Jeg prøver ikke å være vanskelig, men det er sjelden at jeg nøler med å akseptere et farlig oppdrag. Kunne det være at Gud vil overtale meg til å vandre ut i større tro? Han har sendt meg ekstra hjelp selv om jeg ikke fortjente det. Men hva var det som holdt meg tilbake fra å gjenkjenne hans guddommelige nærvær og handle på hans råd i stedet for å argumentere? Hva jeg enn mangler Gud, vær så snill og vis meg det. To uker senere ankom David busstasjonen i Lima etter en reise til den nordlige Peruvian misjonen. Han hadde installert et regnskapssystem han hadde laget for deres computere. Etter å ha reist hele natten med buss, ankom han buss stasjonen ved lunsjtid.  Limas busstasjon er lokalisert midt i byen i en veldig farlig bydel. Hen var nødt til å gå tre eller fire kvartaler gjennom denne farlige bydelen for å komme dit taxiene sto og ventet. I det han bar på vesken han hadde med, ble han plutselig klar over et stort problem. På den lange bussturen hadde han ikke på mange timer hatt mulighet til å tømme blæren. Hva skulle han nå gjøre? I det han så opp og ned veien, la han merke til et lite offentlig toalett i en bakgate. Han visste at han måtte gå gjennom et svært farlig ubeskyttet område. Siden han ikke så et menneske, tenkte han, løper jeg bare inn og ut igjen og ingen vil legge merke til det. Samtidig visste han at å ta en slik sjanse var som å legge en blødende mann i et basseng med haier. Han gikk hurtig oppover bakgaten og ga vakten utenfor en mynt. Han løp inn, og tenkte samtidig; det vil bare ta 15 sekunder, så er jeg ute igjen. Men noen hadde lagt merke til han, og han hørte det var oppstyr utenfor. Akkurat da han sto i en litt hjelpeløs situasjon, kom en mann med et rødt tørkle rundt hodet og et hjemmelaget sverd i hånden løpende inn bak ham.  David hadde ingen mulighet til å forsvare seg. Han visste at mannen ville ha dokumentvesken hans, klokken og alt som var i lommene hans. Akkurat da han kom nær David med sverdet veivende mot han, stoppet han plutselig. Han må ha trodd at David var helt alene og det samme trodde David. Nå så han rett på tyven som så opp på noe som var mye høyere enn David.   Ansiktet hans bleknet og munnen åpnet seg i et stort gap. Han senket sverdet og tok det bak ryggen. Mens han gikk bakover, holdt han øynene fokusert mot hjørnet og så flau ut. Da David var ferdig, tok han dokumentvesken og gikk ut. Vakten utenfor gapte i forbauselse, han hadde trolig ikke forventet å se David komme ut i live. Da David skyntet seg nedover hovedveien forsto han at han ennå en gang hadde opplevd tilstedeværelsen av sin ledsagende engel.  Selv om han ikke hadde sett han, visste han at tyven hadde det. “Takk, Far,” ba han mens han gikk, “for det privilegium å leve i nærhet  av  Ham som sender sin guddommelige budbærer for å møte mine behov. Takk for at en engel ble sendt for å ” omringe meg og utfri meg”.  Da han satt i taxien på vei hjem, tenkte David på alt det som kunne ødelegge hans forhold til Gud. ”Har jeg det så travelt i mitt misjonsarbeid at jeg ikke planlegger en fastsatt tid hver dag til å studere Guds ord og be? Eller bruker jeg ledige minutter til å lese blader, aviser eller bøker, eller ser TV og video, ting som kan ta vekk min lyst til åndelige ting? Tillater jeg mine venner å dra meg vekk fra Jesus? Er mitt valg av mat og drikke slik at det vil holde hjernen min klar slik at  jeg er oppmerksom når Satan forsøker å angipe meg åndelig? Gleder jeg meg over det dyrebare fellesskapet som alltid omringer meg i Guds kjærlige armer? Han ba høyt: ”hjelp meg Gud til å gi deg ære i alt jeg gjør.” I dag driver David Gates en egen misjonsvirksomhet som inkluderer 3 store TVstasjoner, flere helse og misjonsprosjekter i mange land spesielt i Sør-Amerika men også flere andre land utover verden. Hans virksomhet drives av tro og bønn. Uten lønn eller pengeinnsamlinger, men presentasjon av behov og bønn til Gud, har de lykkes i å bygge opp et nettverk av effektiv vitnetjeneste for å gi mennesker det siste advarselsbudskap. David Gates har vært i Norge flere ganger.  Se hans internettside: http://gospelministry.org. Historiene er hentet fra Mission Pilot – The David Gates Story, skrevet av Eileen E. Lantry Hør ham selv fortelle flere vitnsbyrd om Guds ledelse og hjelp i hans misjonsarbeid på www.YouTube.com. Søk på David Gates og Extreme faith.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 54 (17. årgang) 1 / 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no