ET SKINN AV GUDSFRYKT 

Av John Berglund

I det tredje kapitlet i sitt andre brev til Timoteus, nevner Paulus flere  lite flatterende menneskelige karaktertrekk. Blant de negative egenskapene er egenkjærlighet, skryt, lite aktelse for det som er hellig, uforsonlighet, baktalelse (sladder og falske vitnesbyrd) og hissighet. Omtaler apostelen her verdslige mennesker som ikke har lært Kristus og Åndens forvandlende kraft å kjenne? På en måte gjør han det, men når du kommer til vers 5, er det likevel litt av et sjokk å oppdage at Paulus faktisk beskriver menighetsmedlemmer. Apostelen fortsetter: ”De har et skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft”, 2. Tim. 3:5. Dette er bekjennende kristne! Personer som ikke regner seg som troende, har selvfølgelig ingen interesse av å gi inntrykk av at de har gudsfrykt. I den videre beskrivelsen forstår vi at Paulus aldeles ikke omtaler ”juksekristne” som bare har infiltrert menigheten med onde hensikter, men personer som faktisk ønsker å være kristne, men som ikke har skjønt hva sann kristendom er eller hva Gud vil og kan i de troendes liv. De ønsker å være slik de av naturen er, men likevel kunne oppleve en gang å bli borgere til Guds nye rike. Selvfølgelig er ikke det mulig. Men la oss først se litt på betydningen av noen nøkkelord apostelen benytter når han omtaler medlemmer av menigheten som har et skinn av gudsfrykt, mens de samtidig sier nei takk til kraften et rett gudsforhold gjør mulig. Skinn. I de fleste engelske oversettelser benyttes ordet form, altså utseende, det synlige eller inntrykket som gis. (Lik det engelske ”pretention”). Den greske grunntekstens môrphôsis bærer både meningen ”å gi inntrykk av noe”, og ”det å late som om”. Elementet falskhet og viljen til å spille en rolle, er klart formidlet i uttrykket. Gudsfrykt. Igjen er det nyttig å vite at ordet på engelsk er godliness. Vårt ord gudsfrykt kommer nært nok, men er litt hemmet av assosiasjonene som skapes av forstavelsen frykt. De fleste er oppmerksomme på at det er ærefrykt, respekt og aktelse som er grunnbetydningen. Det engelske godliness (gudlighet) er videre nært knyttet til begrepene hellighet og renhet, hvor Guds prinsipper, standard og lov er referansen. Den foreløpige tolkningen er altså at dette verset beskriver mennesker i en menighetssammenheng, som på en måte later som om de er kristne ved at de gir et inntrykk av å være troende. I  hvert fall i det ytre ser det ut til at de har en viss respekt for de gudsprinsippene Bibelen synliggjør. De er kanskje opptatt av menighetslivets aktiviteter, seremonier og ritualer og håper vel at en slikt engasjement skal gi dem en viss gunst hos Gud. Det rent personlige gudsforholdet, hvor dyptpløyende bibelstudium, inderlig bønn og glede over å oppleve Åndens ledelse i hverdagen, samt iver for å vinne andre for Kristus, må nødvendigvis bli mangelvare i deres erfaring. Slikt er ikke tilgjengelig uten den kraften disse menneskene avviser. Fornekter. Det engelske denying ligger nær ordet i den norske oversettelsen. Betydningen er både en benektelse og en opposisjon. I tillegg kommuniserer dette ordet en aktiv prosess i å motbevise eller argumentere imot noe. Kraft. Det greske dynamis er gjenkjennelig i vårt ord dynamitt. Kraften eller makten ordet dynamis illustrerer, er i Strongs leksikon knyttet til noe mirakuløst eller overnaturlig. En konklusjon. Hva er det apostelen Paulus advarer mot i 2. Tim. 3:5? Han forteller Timoteus at det er mennesker i menigheten som gir inntrykk av å være troende, men de motsetter seg Bibelens mange løfter om guddommelig og mirakuløst kraft til å endre det indre livet. Resultatet av at de ikke tar imot kraften til å leve etter Guds prinsipper, er naturlig nok at de spiller ut den falne naturens ulike svakheter, men de normaliserer denne verdsligheten i en kristen forkledning. Og da kommer de karaktertrekkene Paulus nevner inn i bildet. De er kanskje selvopptatte slik at de lett skryter av egne prestasjoner. Det kan også være at de er misunnelige, baktaler personer de ikke liker eller at de er hissige, feige, stolte eller ukontrolerte.  I denne bibelteksten nøyer altså ikke Paulus seg med å stadfeste deres legning og mentalitet. Han forteller dem og alle at slike karaktertrekk hos en kristen kommer av at Guds mirakuløse kraft til å endre det indre mennesket ikke er tatt imot. Ja, han går ennå lenger. Han hevder at mange som er i denne triste tilstanden i Guds menighet, direkte motarbeider eller benekter at en slik guddommelig kraft er tilgjengelig for dem og andre. Siden de går i menigheten og framviser sine kjødelige holdninger, indikeres det at de faktisk ikke tror at Gud kan gjøre dem til andre mennesker ved sin kraft. De beklager altså ikke sin verdslighet, men argumenterer direkte eller indirekte med at et slikt ”kristenliv” er helt akseptabelt for Herren. Derav betydningen benekte eller opponere imot endringskraften. Ingen av Bibelens forfattere er vel mer opptatt av evangelisering rettet mot de uomvendte, enn nettopp Paulus. Det er derfor utenkelig at han formidler ideen at kristne som havner i denne kategorien skal ignoreres eller skyves vekk. Det er vel nettopp de som ennå ikke har forstått at Herren kan endre deres indre liv, som burde være et fokus for bønner og evangelisering. Allikevel avslutter Paulus sin appell til Timoteus med budskapet: ”Slike skal du vende deg fra”, siste del av vers 5. Hva mener han? Husk nå at personene apostelen omtaler går i menigheten, (synagogen på den tid). I samkvem med andre troende, utspiller de sine uomvendte karaktertrekk hvor baktalelse, hissighet, sladder og selvopptatthet kan være dominerende trekk. I samtaler og vanlig sosialt samkvem, i bibelstudier og generelt med sine holdninger og interesser, demonstrerer de at Gud ikke har kraft å tilby, som kan endre vårt indre menneske. Det er rimelig at de derfor normaliserer synd og svakheter og lett kan påvirke andre til å akseptere at det å være en kristen ikke innebærer et endret liv. Siden evangelisering er selvfølgelig for Paulus og han samtidig skriver at Timoteus skal vende seg fra slike uomvendte menighetsmedlemmer, har vi grunn til anta at de liberale medlemmene som benekter eller ignorerer gudskraften, kjenner til Guds tilbud, men som teksten indikerer, avviser den. Hvis det er situasjonen, er det mer forståelig at Paulus anbefaler andre troende om ikke å ha mye nær omgang med dem som kun har et skinn av gudsfrykt, men avviser kraften. Apostelen søker ved sine råd å praktisere skadekontroll ved å begrense disse lunkne medlemmenes mulighet til å påvirke andre. Apostelens råd er vel ikke mindre aktuell ca. 2000 år senere, i vår tid. I de fleste menigheter i alle kirkesamfunn finnes medlemmer som til punkt og prikke fungerer etter den definisjonen Paulus gir Timoteus. De forfekter en liberal kristendom som ikke vektlegger at livet før og etter ”omvendelsen” er særlig forskjellig. De misliker begrepene helliggjørelse og karakterendring og knytter ofte disse ordene til legalisme og menneskeverk. De mener frelsen er noe Gud ordner utenfor menneskets liv og at den kristne blir denne frelsen til del ved å tro at Gud setter en ikke-eksisterende karakterendring på deres ”åndelige konto” slik at den karakter de egentlig har, kan forbli uendret. De mener at en vedvarende og automatisk tilgivelse kompenserer for den dramatiske indre forandringen en iboende Frelser kunne forårsake. De misliker løftene om seier over synd og gir kun øyentjeneste til budskapet om at den nye fødsel gjør oss til helt andre mennesker enn vi var før.      Ingen av oss er i oss selv bedre enn det noen andre er i seg selv. Den syndige naturen har gjort oss alle til tapere gang på gang i møte med Guds prinsipper. Slik er det bare. Men denne tilstanden er selvfølgelig ikke en definisjon på det å være en kristen som er født på ny. Slik var det før Kristus med sin kraft tok over styringen av våre liv. Budskapet Paulus stadig vektlegger i sine epistler, er nettopp sannheten at det ikke er i oss selv, av egen kraft noe kan skje som har verdi i Guds system. Det er først når selvet ”dør” og Jesus blir eneherre i våre sinn, at det virkelige kristenlivet begynner. Frelsen er ikke i Bibelen definert som vandringen på veien til eller mot Kristus. Frelsen realiseres når vi finner og tar imot han som gjør frelsen mulig. Det tragiske er at alt for mange som kaller seg kristne, aldri tar imot Kristus og Åndskraften et nært gudsforhold gjør mulig. De avviser ofte helt åpent at kristenlivet åpner døren til uforståelige mirakler i et syndig menneskes liv. De forventer ikke at stolte mennesker blir ydmyke når de finner Jesus. De tar som gitt at de som er hissige, feige og baktalende som ufrelste, blir hissige, feige og baktalende kristne. De har ingen problemer med at syndige holdninger og handlinger omtrent er forventet i menighetsmedlemmers liv. ”Vi er jo alle mennesker og Jesus elsker oss” er parolen. Begge påstandene er sanne, men det er aldeles ikke sant at kristenlivet både begynner og slutter på samme stadiet. Hans kjærlighet kan ingen skru av, men du verden hvor mange som skrur av endringskraften hans kjærlighet tilbyr alle som vil ha et nært forhold til ham. La de som velger å bære kristennavnet slutte å ha et skinn av ærefrykt for Gud, og i stedet tillate Gudskraften å endre seg tvers igjennom slik at det å være en kristen blir verdens beste tilbud ..for alle som ønsker å slippe å plage og såre seg selv og andre med konsekvensene av syndige valg.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 54 (17. årgang) 1 / 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no