Hvor ble det av Antikrist? Bibelen er tindrende klar i sin beskrivelse av en historisk antikristmakt som i endetiden vil få en voldsom ideologisk innflytelse og vil dominere hele verden med sitt bedrag. Av John Berglund En tidsperiode på 1260 reelle år (bl. annet omtalt i Åp. 11:2.3. 12:6. 13:5. Dan. 7:25 og 12:7) er knyttet til denne maktens virksomhet, noe som viser at den ikke plutselig skal dukke opp for første gang i endetiden. På bibelsk grunn kan vi avvise den relativt nye ideen om en hemmelig bortrykkelse av de troende før antikrist kommer til syne. Av den grunn er informasjonen om hvem som er antikrist aktuell for alle kristne. I prinsipp kan vel enhver mentalitet, holdning og aktivitet som planmessig går imot Kristi funksjon og oppgave, eller som etablerer et alternativ til Hans gjerning, hevdes å være motivert av en antikristelig ånd. (”anti” betyr imot eller i stedet for). Mennesker og systemer med et slikt formål var selvfølgelig aktive helt fra syndens oppkomst og derfor naturlig nok også til stede på apostlenes tid, (1. Joh. 2:18). Alle de store og kjente reformatorene var imidlertid samstemte i sin vurdering. Pavemakten og dette kir-kesamfunnets organisasjon og budskap, møter absolutt alle Skriftens omtaler av den historiske antikrist. Bibeltro protestantiske kirkesamfunn har da også videreført denne forståelsen og finner ingen vansker med å dokumentere sin overbevisning fra Guds Ord. Antikrist definert. Som to av Bibelens nesten 50 kjennetegn på antikrist, inkluderer Johannes meget spesifikke identifikasjoner på den antikristelige ideologi, nemlig å benekte (forkaste) Guds Ords beskrivelse av relasjonen (forholdet) mellom Faderen (Den eneste og sanne Gud, Den gamle av dager, Den høyeste Gud), og hans Sønn Jesus Kristus. I tillegg nevner Johannes den antikristelige læren at Guds Sønn ikke iførte seg menneskets sanne kjød (sarx) da han kom som menneske til jorden og tok den falne naturen Adams etterkommere hadde på grunn av syndefallet, (1. Joh. 2:22. 4:23. 2. Joh. 7. Heb. 2:14-18.) At dette og nettopp dette er et meget sentralt innhold i pavemaktens lære, er kjent for alle som vil vite.  Tiltak fra motreformasjonen For å avspore protestanters fokus på pavekirken som antikristmakten, igangsatte Den katolske kirke under motreformasjonen en stråmann-kampanje for å plassere antikrist som kun et mystisk endetidsfenomen. Aksjonen var meget vellykket, siden denne oppfatningen i skrivende stund er den vanlige oppfatningen innen kristenheten. Selv blant de kirkesamfunnene som lenge holdt fast på den historiske og bibelske forståelsen av antikrist, ser vi nå dessverre en gradvis ideologisk oppsmuldring finne sted. Som en del av den økumeniske samlingen, som har sine røtter i annet vatikankonsil, er det nå bred enighet om at alle troende som identifiserer seg med kristennavnet, og som aksepterer den katolske beskrivelsen av guddommen, har en tro og lære som er akseptabel for Herren. Fokus på antikristens ånd. Av den grunn må det nødvendigvis legges et lokk over reformatorenes uredde forkynnelse av hvem som var, er og vil fortsette å være Bibelens antikrist. Kristne som har latt seg forføre av den katolske motreformasjonen, plasserer antikrist som et endetidsfenomen. Kristne som tradisjonelt har akseptert den historiske antikristforståelsen, men ønsker å bli godtatt og talt vel om av den økumeniske kristenheten og ikke betraktes som sære og sekteriske, vektlegger den generelle ”antikristens ånd” som hovedproblemet. På den måten kan en direkte og oppklarende definisjon av selve antikristmakten unngås. Resultatet er naturlig nok at man i disse kristne miljøene ikke lenger hører en kjærlig og ryddig appell til bedratte medkristne om å komme ut av (forlate) Babylon og ubibelsk tro og lære. Noen vrir til og med Babylonforståelsen til hoved-sakelig å gjelde ikke-kristne åndelige retningen, som New-Age, spiritisme og generell overtro. Mange forblir derfor i kristne bevegelser Guds Ord advarer imot og blir ikke informert om Skriftens sanne alternativ. Det kommer ikke lenger klart fram i forkynnelsen at kristenhetens største fiende faktisk er falsk kristendom. Samtidig blir det et fokus på primært å nå de ”kirkefremmede”, med forkynnelsen, altså mennesker som ikke har en menighets-tilhørighet. Når omtrent alle varianter av kristentroen er vurdert å være akseptabel og vil lede til målet, har det ingen hensikt å hjelpe bedratte troende til et frelsende gudsforhold og til livsendrende forståelse av de mange bibelske sann-hetene de ikke ennå har oppdaget. Tilsynelatende endringer. Holdningene vi møter fra dem som en gang sto for en balansert og åndsfyllt forkynnelse av det bibelsk sanne og som av kjærlighet til forførte medtroende advarte mot det ubibelske og falske, er at nå har pavemakten endret seg. Skal vi da tro at Skriftens omtale av den katolske antikristmakten ikke lenger holdet mål? Vi hevder at de endringene det henvises til, aldeles ikke er ekte forandringer av pavesystemets teologi, plan hensikt og mål. Gud kjenner framtiden. Synene Herren ga apostelen Johannes er 100% riktige. De tilsynelatende endringene er en sentral del av selve forførelsen. Det representerer en ytre kappe av velvilje og teologisk vidsyn som motiverer protestantismen til ikke lenger å være på vakt. Bibelen viser (bl.a. i Åp. kap.13) at kirkesamfunnet som når anledningen bød seg, i den mørke middelalder, myrdet millioner av troende som ikke aksepterte dets ubibelske lære, igjen vil vise klør når den økumeniske samlingen er fullført. Da vil paven i Rom fullt ut være akseptert som både katolske og protestantiske kristnes overhode. Pavesystemet har ingen vansker med å ikle seg en ytre ham for å tilpasse seg tid og miljø, det har den gjort før. Den kan snedig omdefinere sin hensikt, spille godt på harmoniske felleskirkelige strenger, velge ord og former som klinger søtt i protestantiske ører og den kan ta på seg et bredt økumenisk smil. Likevel kommer hendelsene omtalt i Åp. 13:7.8.14-17 snart til å finne sted. Vårt standpunkt. Vi har alltid forkynt og vil fortsette å mene at Herren har mange oppriktige ”barn” både i pavekirken og i protestantiske kirkesamfunn som gradvis har adoptert mye av  ”skjøgens” hedenske og ubibelske ideologi, og derfor med rette kan kalles ”skjøgens døtre”. Disse bedratte må kalles ut av Babylons forførelse, Åp. 18:1-5. Gud elsker alle og vi må ha den samme guddommelige kjærlighet til de mange som er ledet vill. Det er umulig å ha en ekte kjærlighet til Gud uten samtidig å elske sannhetene i Guds Ord. Like umulig er det å ha en ekte og gudgitt kjærlighet til dem som er forført av ubibelsk lære, uten å være villige til å advare mot det de er bedratt av. Den populære økumeniske holdningen som nå dominerer alle, absolutt alle, kirke-samfunn, er at begge disse bibelske be-tingelsene skal nedvurderes. Behovet for reformatorer I en tid når advarslene mot falsk lære uteblir, er det et veldig behov for kristne som med Guds kjærlighet i motivasjon og mentalitet, søker å informere medtroende om Bibelens sannheter og djevelens bedrag. Er du villig til å bli med i dette teamet? Du skal ikke forvente deg mindre motgang enn reformatorene fikk for noen hundre år siden. Du vil møte kulde, avviselse, baktalelse og mange løgner fra dem som ikke ønsker å forholde seg til Guds Ords sannheter. Du vil ikke kunne unngå å møte hat, kynisme og sinne. Men du vil oppleve en ufattelig åndsledelse, mirakuløse bønne-svar samt glede og takknemlighet fra dem som tar imot advarslene og finner et rett gudsforhold og fryder seg over sann-heten. Er du villig til å: (1)Holde fast på Bibelens sanne lære selv om den hakkes i småbiter av dagens kristne forkynnelse? (2)Videreføre reformatorenes virksomhet og vitne om hvem som er Bibelens antikrist og hva som er Guds Ords alternativ til denne kirkemaktens falske lære. (3)Elske de forførte dypt nok til å ville nå dem med det evige evangelium, slik det er definert av Herren selv i Åp. 14:6-12? (4)Forkaste myten om at kjærlighet og advarsler ikke kan forenes og i stedet akseptere at uvilje til å advare beviser at kjærligheten ikke er ekte. (5)Nekte å la deg bedra av ideen om at pavemaktens polerte økumeniske fasade representerer en endring som ugyldiggjør Bibelens profetier. Konklusjon. Ja, hvor ble det av antikrist? Denne makten som i Guds Ord er meget godt beskrevet og definert som djevelens største og mest ondsinnede angrep på både Guds sanne folk og budskap, lever i beste velgående. Pavemakten har, med unntak av under den mørke middelalder, aldri før i historien hatt større makt og innflytelse over kristenheten enn nettopp nå. Det kommer ikke på historiens arena en ny og mystisk antikristmakt i endetiden. Antikrist er allerede blitt den moralske og ideologiske leder og overhode for kristenheten. Vi omtaler en forførelse og et bedrag så gigantisk og sensasjonelt, at det nesten er ubeskrivelig. Dette representerer ikke en fantasifull konspira-sjonsteori, men er Bibelens budskap til alle troende. Om den amerikanske president i en demokratisk avstemming ble valgt til Irans leder og Israels statsminister i samme valg ble Irans utenriksminister, ville ikke en slik ufattelig utvikling vært mer sensasjonell enn den posisjon antikrist nå har fått i kristenheten.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 55 (17. årgang) 2/ 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no