En farlig flørt Den Lutherske kirke synes å ha et umettelig behov for å innlemme i sin funksjon katolske tradisjoner og praksis. Den populære ikon-fascineringen blir blant annet kalt en åndelig fornyelse. For ikke lenge siden ble det arrangert en seminardag i Storsalen i Oslo, hvor temet var: ”Salig er tørsten”. Vi får inntrykk av at det er en tørst som bare kan mettes av en full tilbakevending til katolsk tro, lære og praksis. Seminarprogrammet inkluderte katolsk verktøy for fromhetsliv, bl.a. russiskortodokse pustebønner, mystisismen i keltisk spiritualitet og selvfølgelig bruk av Kristuskransen, en slags protestantisk variant av den katolske rosenkransen. Det utrolig var at arrangørene annonserte seminaret som en slags rotbløyte i urkristendommen. Tidebønner, meditasjonsretreater, røkelse og igantisk veiledning er etter hvert blitt populære begreper også i protestantiske miljøer. Riktig nok hevder katolisismen at den sitter med kristenhetens røtter, men sannheten er at katolisismen representerer et voldsomt frafall vekk fra apostlenes urkristendom. Jesu lære ble ikke ivaretatt og videreført av romerkirken. Apostlenes tro fikk i stedet grobunn i først i Antiokia og sannheten er blitt spredt derfra,  De sanntroende ble forfulgt av pavemakten, nettopp fordi de ikke ville akseptere all den hedenskapen romerkirken dro inn i sin form for kristendom. Farlig utvikling i Irland Hvis man lider av vrangforestillingen at lovforbud mot religionskritikk først og fremst er et problem for gudsbespottere i land som Iran og Afghanistan, kan man få sig en øyeåpner ved å oppdage hva som er i ferd med å skje i det katolske Irland. På denne grønne øya er en håndfull irske politikere, med justisminister Dermot Ahern som initiativtaker, akkurat nå i ferd med å forby en av de mest grunnleggende demokratiske rettigheter i et fritt land, nemlig retten til å si seg uenig, kritisere eller påpeke det man finner galt i en subgruppes ideologiske kommunikasjon. I et forsøk på å modernisere en absurd og middelaldersk katolsk tradisjon, ønsker landets justisminister å lansere en lov som innfører bøter for religionskritikk, hvis noen skulle føle seg nedtrykt eller kjenne seg provosert av kritikken. Men ikke nok med det. Den irske stat har valgt å utforme loven på en slik måte at den tilgodeser de mest labile og hysteriske religiøse gemytter som finnes. Den nye loven presiserer at jo mer krenket en person føler sig av en annen persons muntlige eller skriftlige ytring, jo hardere skal personen som er ansvarlig for ytringen straffes. Med andre ord. Jo sintere du velger å føle dig på grunn av hva noen sier, jo hardere kan du gjennom rettssystemet ramme personen. Din rett til å la deg fornærme blir selve definisjonen på hva som kan kalles blasfemi, og dette veier tyngre enn min rett til å kommunisere mine meninger og min tro.  Loven anerkjenner med andre ord de subjektive sårede og krenkede følelsers legitimitet, mens det frie ord får skylden. Innen psykiatrien betrakter man mennesker som i sin mentalitet er fanget i syndromene: ”Han gjorde meg sint, De fikk meg til å eller Hun ga meg skyldfølelse, for å fungere så emosjonelt umodent at de kan være behandlingstrengende. Den Irske stat er ved å lovfeste denne patologien som noe normalt. Loven vil gi all makt til de mest reaksjonære religiøse kreftene som har en særlig interesse av å fastholde forbindelsen mellem religion og politikk. Her blir politiet og rettssystemet lett lakeier for den ideologiske mobben som vil hause opp forfølgelse av alle som sier dem imot og derved ”sårer” dem.     Loven benyttes for å gi rettigheter til dem som ikke tolererer motmeninger og debatt. Flere observatører betrakter de nye irske blasfemilovene som skandaløse og mener at Irland her tar et kjempeskritt i å avskjære opplysning og vende tilbage til den mørke middelalder. Selv om Irland nå for annnen gang snart blir bedt om å ta stilling til Lissbon-traktaten, burde det øvrige Europa, som historisk har forpliktet sig til å kjempe for retten til religionskritikk, spørre sig selv om Irland i det hele tatt hører hjemme i EU. Den åndsformørkelsen som har senket sig over Dublin kan ikke ignoreres. Kilde: Denne rapporten er klippet fra Truls Heeger og Søren Villemoes innlegg på Jyllandspostens internettsider.   Gudstroen på vikende front En ny undersøkelse viser at flere nordmenn enn før bekjenner seg som ikke-troende. Undersøkelsen er utført av datatjenesten for stiftelsen kirkeforskning, KIFO. Antallet på dem som hevder at de har en form for gudstro, er gått ned fra 78% i 1991 til 68% i 2008. En såpass markert nedgang på 7 år regnes som overraskende stor.  Forsker ved KIFO sier at det kan være flere årsaker til denne utviklingen. En av dem er en økning av det som kalles nyåndelighet. Så mye som 30% av alle mellom 18 og 34 år i Norge hevder at de ikke er religiøse, men er åndelig (har en tro på noe åndelig), som ikke er knyttet opp til en gitt religion. Denne kategorien oppgir at de har sin egen måte å være i kontakt med noe guddommelig på, men de er ikke med i noen kristne aktiviteter. 24% av alle kvinner i landet plasserer seg i undersøkelsen i det nyåndelige.  Aftenposten nett 11 mai 2009  Barn blir redde av barne-tv For noen år siden viste en undersøkelse at barn ofte ble redde når de så voksen-tv. Nå er det barne-tv som skremmer dem. En ny finsk doktorgradavhandling i sosialpsykologi, har sammenlignet barns opplevelse av tv i 1993 og i 2003. Barna som ble intervjuet i 1993, varslet at de ofte ble redde av å se på voksen-tv. I 2003 ble barna mest redde når de så på barneprogrammene. Undersøkelsen viste at det var de stadig økende innslagene av vold, monsterfigurer, spøkelser og okkulte episoder på barne-tv som skremmer mest. De finske barna var aller mest skremt av Mummitroll-serien til Tove Jansson. Både i 1993 og i 2003 rapporterte barna at dette var det skumleste og se på. Det var særlig spøkelsesfiguret Hufsa i denne serien som skremte dem. I tillegg har også barne-tv etter hvert tatt i bruk mer dramatikk, brå lyder, hurtige og uventede bevegelser og mystisisme. Meningen er vel å fange og fenge barnas oppmerksomhet, men mange blir så skremt av disse innslagene at de får mareritt og heller ikke tør sove alene. På grunn av undersøkelsen etterlyser finske medier mer kompetanse innen barnepsykologi og kommunikasjon hos programansvarlige for barna-tv. 11.februar 2009 Katolikkene ønsker å overta statskirker Den romersk katolske kirke opplever for tiden stor vekst i Norge. Ikke minst på grunn av alle innvandrerne fra de østeuropeiske landene, fylles katolske kirker til randen hver søndag. I Oslo vil byrådsleder Erling Lae la katolikkene få ta over glisne lutherske kirker. På søndager er det opptil elleve smekkfulle gudstjenester på rad i St. Olavs kirke i hovedstaden. I tillegg står mange titalls mennesker utenfor i kø i håp om å komme inn. Trengselen gjør det vanskelig å overholde brannforskriftene. ”Brannvesenet er oppmerksom på problemet og når de oftere og oftere kommer på inspeksjon, hender det at hundre personer må forlate kirken og vente til neste gudstjeneste”, sier biskop Bernt Eidsvig i den katolske kirken i Oslo. Biskopen forteller at de siste års tilstrømming av østeuropeere til Norge, har firedoblet besøkstallene siden 2004, og gitt økt press i samtlige menigheter. Til enhver tid er det mellom 100.000 og 200.000 gjestearbeidere i Norge, særlig fra Polen, og ca. 90 prosent av dem er katolikker. Han legger til at kirken selvfølgelig er glad for den økte pågangen, men samtidig skaper det problemer for kirkenes lokale ledelse. Mange søker hjelp og assistanse fra kirken når de kommer i vanskelige livssituasjoner, og dette kan bli et problem mange steder på grunn av lav bemanning.   I flere statskirker, selv i Oslo, kan det komme så få som 15 besøkende til en søndagsgudstjeneste. Byrådsleder Erling Lae syns at medlemmer av små statskirker godt kan oppsøke andre kirker i nærheten og la katolikkene bruke deres kirkebygg på søndager. Kilde: Korsets Seier 28 juni 2009

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 55 (17. årgang) 2/ 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no