De kjempet for Europas ytringsfrihet Castellio og Servetus. For mange troende er dette to ukjente reformatorer. Tidlig i reformasjonstiden kjempet de for å synliggjøre Guds sannheter. De ble begge forfulgt, ikke av den katolske kirke, men av medreformatoren John Calvin, som til slutt klarte å få Servetus brent på bålet fordi han trodde på Bibelens guddomslære. Han baktalte Castellio og sørget for at han ble parkert og utestengt fra alt arbeid i kirken. Castellio ble født i 1515. Han ble utdannet ved universitetet i Lyon og ble fort regnet som et geni. I tillegg til å snakke flytende tysk, fransk og italiensk, ble han fort ekspert i latin, hebraisk og gresk. I tidlig alder skrev han en rekke avanserte teologiske avhandlinger på flere europeiske språk. Han både forbløffet og sjokkerte de lærde med sine lynskarpe og korrekte observasjoner, og ble snart regnet for å være en av de mest intelligente og klartenkte teologene i sin samtid. Selveste Voltaire hevdet at Castellio var langt mer både intelligent og kunnskapsrik enn noen av Europas da-værende tenkere. Da han var ung ble Castellio sterkt påvirket av og fortvilet over den franske katolske inkvisisjonens drap på flere tidlige reformatorer. Hans egne dype studier i Skriftene hadde overbevist han om at disse reformatorene faktisk hadde rett tro, og at pavemakten hadde adoptert en rekke hedenske dogmer. Han fulgte sin overbevisning, forlot Lyon og ble selv en misjonær for protestantismen.   Han havnet til slutt i Strasbourg hvor han møtte selveste John Calvin. Castellio fikk til å begynne med inntrykk av at Calvin var en oppriktig bibeltro protestant og ønsket å samarbeide med ham. Calvin utpekte i 1542 Castellio til rektor ved teologifakultetet i Geneve og ga ham i tillegg forkynneransvar for Vandoeuv-res provinsen. På usedvanlig kort tid ble Castellio viden kjent som den dyktigste teologen og den beste forkynneren innen protestantismen. Samme år som han ble innsatt som rektor, utga han verket ”Four Books of Sacred Dialogues”, på både fransk og latin. Hans litteratur ble meget populær. Den hyllest han fikk som fagperson gikk ikke til hodet på Castellio, men ble for mye for den stolte Calvin, som nå følte seg forbigått og uventet og overraskende for alle begynte han å baktale og nedvurdere Castellio. Da en byllepest rammet Geneve i 1543, la Castellio ned sitt akademiske arbeid og oppsøkte alle de syke i deres egne hjem for å gi hjelp, lindring og sjelesorg. Da ble han ennå mer populær. Calvin derimot ga hurtig beskjed om at han ikke ville gi sjelesorg eller ha kontakt med de syke av frykt for selv å bli smittet. Castellio ba Gud om å beskytte ham mot pesten slik at han kunne stille opp for andre. Bønnen ble hørt. Da pesten avtok, ble Castellio hedret av byrådet i Geneve for sin innsats, og Calvin ble ennå mer sjalu og igangsatte en svertekampanje for å ødelegge Castellios rykte. Castellio var trist over Calvins holdninger, men gjengjelte ikke ondskapen. Castellio var nå langt på vei med å oversette Bibelen til fransk og ingen hadde vel bedere kvalifikasjoner enn han til å gjøre det. Da Calvin fikk vite det, ga han den samme oppgaven til en annen teolog samtidig som han spredte ryktet om at Castellios oversettelse, som han da verken hadde sett eller lest, ikke holdt mål. Castellio tok også offentlig til ordet for at presteskapet ingen rett hadde til å forfølge og drive en protestantisk inkvisisjon mot dem som hadde et annet teologisk syn. Han argumenterte med at Jesu holdning i Bergprekenen var bindende for alle som var født på ny. Du skal elske dine fiender og gjøre god mot dem som forfølger deg. Servetus                                                                                                                                                             En annen reformator for Bibelens sannheter på denne tiden var legen Servetus. Han var dyktig både innen teologi og legefaget. Han var den første som påviste hvordan lungene tok opp oksygen som ble videreført til kroppens celler. Han ble hånet av sine legekolleger for denne observasjonen og Calvin angrep ham offentlig fordi han i sine teologiske skrifter klart påviste at både treenighetsdogmet og barnedåp var ubibelsk lære, som representerte etterdønninger fra pavemaktens teologi. Calvin klarte å hisse opp den teologiske mobben i kirkemakten (altså den protestantiske kirke), slik at Servetus ble dømt til døden. Den 27 oktober 1553 ble han brent på bålet i Geneve. Hans siste ord da flammene omsluttet han var: ”Jesus, Guds Sønn, vis meg nåde”. Uttalelsen gjorde Calvin rasende, siden Servetus i sin død bekreftet troen på at Jesus virkelig var Guds Sønn slik Skriften lærer, stikk i strid med Calvins treenighetsdogme, hvor han ble erklæret å være Sønnen, den evige Gud, ikke Guds evige Sønn. Både katolske og protestantiske treenighetsforkjemperes forfølgelse av dem som tror på bibelens guddomslære, var og er en tradisjon som nok vil bli videreført helt til Jesus kommer igjen. De som ignorerer Guds sannheter gir derved Guds fiende en anledning til å påvirke sin mentalitet. Hvordan gikk det med Castellio? Calvin hadde lykkes med å spre falske anklager og løgn om Castellio og resultatet var at han mistet sin stilling ved universitetet og Calvin sørget for at ingen andre ansatte ham. Til slutt måtte denne enestående dyktige mannen gå fra dør til dør i Geneve og tigge for å overleve og var i praksis en uteligger. Senere fikk han småjobber med å lese korrektur på trykkerier og være privat språklærer. Da Calvin i 1554 skrev et dokument hvor han argumenterte for presteskapets rett til å myrde dem som våget å si seg uenig med kirkens treenighetslære, (Defensio orthodoxae fidei de sacra Trinitata), skrev Castellio tre måneder senere en bok som viste at presteskapet aldeles ingen rett hadde til verken å forfølge eller myrde dem som hadde en annen tro. Han kunne til og med sitere Calvin selv som mente det samme da han tidligere ble forfulgt av pavemakten. Mange andre protestanter så selvfølgelig at Castellio hadde rett og snart fikk han en solid læreposisjon ved en annen læreinstitusjon. I 1553 ble han tilsatt som Master of Arts ved  universitetet i Basel og senere også gitt et meget anerkjent professorat. Castellio skrev mye om hvorfor stat og kirke måtte være atskilt og at mennesker med ulik tro meget godt kunne leve i harmoni og fred. Han skrev at troende må forkynne sannhet og advare mot det falske, men må overlate til Herren når han kommer, ikke til et stat/kirke maktsystem, å skape konsekvenser for falsk lære.Han ble kjent for mottoet: ”Å drepe en mann beskytter ikke en doktrine. Det er å drepe en mann”. Castellio døde i Basel i 1563 og ble gravlagt der. Senere gravde Costellios fiender og Calvins venner opp liket, brente det og spredte asken på marken. Castellios venner reiste da et monument som skulle gjøre at ettertiden husket denne sannhetens forkjemper.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 55 (17. årgang) 2/ 2009

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no