Shammai Kristendom Shammai og Hillel var sentrale skikkelser blant de Skriftlærde på Jesu tid. De påvirket mange og dominerte jødisk prioritering de årene Jesus var på jorden. Selve uttrykket ”Shammai kristendom” har du sannsynligvis ikke møtt tidligere, siden det er en formulering som er oppfunnet av MVV for å framheve et poeng og synliggjøre en assosiasjon. Både Shammai og Hillel etablerte hver sine skoler innen Sanhedrin (rådet). ”Shammais hus” (Beit Shammai) og Hillels Hus (Beit Hillel.) Selv om fariseerne ble regnet som et parti var det store debatter internt, og deres og ikke minst deres studenters innbyrdes krangler og diskusjoner var også godt kjent innen jødisk historie. Det sies at de stadig vekk kranglet om 300 punkter hvor de var uenige.  Etter at den skriftlærde Menahem gikk av som visepresident i Sannhedrin, ble Shammai valgt som hans etterfølger. Hillel var da president. Da Hillell døde i ca. år 20 e.Kr., var Shammai et naturlig valg som ny president av Sanhedrin. Straks han fikk denne posisjonen, begynte han å presse gjennom en rekke lover og regler som var samstemte med hans egne meninger. Noen av disse reglene må kalles både kverulerende og perifere med hensyn til Guds hensikt med sitt folk og muligheten de hadde til å nå andre med kunnskapen om Gud. Mange jøder lette forgjeves i Skriftene etter et mandat for Shammais regler. I ettertid har Hillel etterlatt seg et relativt brukbart ettermæle i utenombibelsk jødisk historie. Rabbi Hillel var forresten Gamaliels bestefar, en ledende autoritet i det første århundres Sanhedrin og en leder apostelen Paulus hadde gått i lære hos. Om Shammai er det imidlertid lite pent å finne når vi søker i kilder som er tilgjengelige. Han blir av mange beskrevet som en arrogant og hissig person som ikke gikk av veien for å bruke både vold og løgn for å oppnå sine mål. Han var leder for Sanhedrinrådet mot slutten av Jesu liv og mange antar at han kan ha vært en hovedaktør i anstrengelsene med å få Jesus myrdet. ”Fra den dagen av la de planer om å drepe Jesus”, Joh. 11:53 ”Yppersteprestene og hele rådet (Sanhedrin) søkte falskt vitnesbyrd mot Jesus, slik at de kunne få ham dømt til døden”, Matt. 26:59. Jesus provoserte ofte Shammai og hans studenter (disipler). Når han flere ganger helbredet på sabbaten, enda han kunne gjort det på andre ukedager, var det for å utfordre de ubibelske reglene til Shammais skole. Det er derfor stor enighet blant de bibellærde om at Jesus sto mye nærmere Hillel enn Shammai og at han flere ganger til og med brukte ordene, uttrykkene og eksemplene som Hillel selv benyttet når han underviste folket. Men dette var en ekstrem retning av jødedommen, tenker du kanskje. Innen kristendommen kan vi ikke regne med å finne troende mennesker som fungerer slik. Shammais handle og tenkemåte kan finnes også i dag. For mange er det  trygg-het i  at det sosiale miljøet håndhever ting likt ens egen tankegang. Det er å anta at fenomenet  kan ha sine røtter i en psykologisk legning. Noen grupperinger lager ofte forskrifter, regler og vedtekter som til å begynne med kan virke som et bibelsk prinsipp, men utvikler seg til et internt ubibelsk regelverk. Det  er ikke bare at de selv følger reglene til punkt og prikke, men de ivrer for at dette også skal være pålagt alle andre. Oftest er dette knyttet til konservative grupperinger, men er heller ikke fraværende der liberale kristne ønsker å tvinge igjennom sine former og regler. Shammai-holdninger preges også av en motvilje mot å ha nærhet med dem som har andre meninger, og etterfølgere isolerer seg derfor lett av frykt for å bli besmittet. Jesus var motivert av en grenseløs kjærlighet til sine medmennesker. Han kunne snakke med alle overalt og var ikke redd for sitt rykte eller for å bli besmittet. Ville ikke du også gå inn på en beryktet bar dersom du visste at din datter eller sønn satt der og trengte din hjelp? Ville du være redd for å bli besmittet av miljøet der? Tendensen til å ville kontrollere andres væremåte preger også mange isolerte grupperinger. Noen har benyttet uttrykkene ”kloster” eller ”getto” kristne for dem som fungerer slik, men det er ikke alltid de samles i total isolasjon fra andre. Derimot vil de helst ungå andre som ikke deler deres syn. Shammai kristne setter også ofte katekismer, troserklæringer og menighetshåndbøker foran kjærlighetsbudet. Men ve dere, fariseere! Dere gir tiende av mynte, krydderplanter og alle slags grønnsaker, men overser rettferdighet og kjærlighet til Gud. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes. Luk 11:42 Det kan se ut som om det er riktig å sette likhetstegn mellom bibelkonservativ teologi og Shammais mentalitet da de ofte finnes sammen. Men det er ikke alltid teologien som er problemet, men at frykt og kontrollbehov knyttes sammen med en overfortolkning av Guds påbud, sammen med en atferd uten empati og kjærlighet. Hvis vi skal summere holdningene til Shammai og hans skole, må vi nevne: (1) strikte regler og (2) fordømmelse av dem som ikke fulgte dem. Vi finner også en nesten (3) paranoid ekskludering av alle som ikke trodde og mente det samme som dem selv. De (4) voktet på andres feil og (5) var livredde for å bli besmittet ved å ha nærhet til dem som hadde en annen mening eller tro. Andre nøkkelord er at de var (6) dømmesyke og hadde et (7) overdrevet behov for å kontrollere andre mennesker. De gikk heller ikke av veien for å (8) spre falske rykter, (9) produsere løgn hvis det tjente saken og de (10) baktalte lett sine motstandere. Disse 10 sentrale ”fruktene” sier mer enn nok hvis vi ønsker å identifisere Shammais mentalitet. Shammais tilhengere så ikke noe behov for tilgivelse, eller å be andre om tilgivelse, fordi de opplevde selv at de gjorde alt riktig. Slik tilfellet var med fariseeren som stilte seg opp og bad slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.” Luk 18:11 Dersom de kom i konflikt mellom flere regler var det så visst ikke  Jesu lære og Guds bud Shammais folk var nidkjære med å etterfølge. Jesu ord til dem var: ”Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers tradisjoner”. ”Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne vedtekter”, Mk. 7:7-9. Jesus var utsendt fra himmelen til en slekt som var nidkjære i sitt regelliv, men hadde mistet kjærligheten til sine brødre og sin neste. Det var Gud som hadde gitt dem lovene og forordningene men de ble gitt for at deres kjærlighet til Gud skulle bli styrket og for at de skulle lære kjærlighet til sin neste. Disse lovene ble fordreid til å oppnå det motsatte, misnøye til Gud og dårlig menneskebehandling. ”Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde.” Joh 3:19. Hvordan vi behandler våre medmennesker er fundamentet for Guds vilje og bud. Og menneskebehandlingen er fundamentert i en grenseløs kjærlighet til våre medmennesker og da særlig til våre brødre og søstre i troen. Kommer ikke kjærligheten i budene frem i vår fremferd har vi vitnet falskt om Guds lov. «Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» 1 Kor 13:2-3 La oss forlate Shammai’s lære og i stedet følge Jesus.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 58 (18. årgang) 3/ 2010

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no