Misbruket ledet snart til dårlige karakterer på skolen og mer marihuana, hasj, LSD, amfetamin og alkohol. En alvorlig bilulykke i fylla ved 19-årsalderen, var nesten uunngåelig for en som vil leve fort og farlig. Å ha en plast del av hovedpulsåren implantert i brystet og oppdage at det var stor sjanse for at jeg måtte leve resten av livet som delvis lammet i bena, ville vel ha vært nok for de fleste til å ta et seriøst oppgjør med livets videre retning, men det gjorde jeg ikke.

Min vonde tilværelse tidlig i 20-årene, ble bare avlastet av det sparsomme håp i Hippiebevegelsen, og den nye verden vi skulle skape gjennom moratorium over Vietnamkrigen og morgengryet av vannmannens tidsalder.

Det neste som fulgte i mitt liv var en kone og en sønn, og kjøp av et gammelt småbruk på noen få mål i New South Wales (Australia). Jeg søkte et utopia i denne dalen, hvor alt skulle være naturmel, stengrunn og organisk dyrkning, bortsett fra det syntetiske LSD.

De fleste mennesker opplever en indre åndelig lengsel på et eller annet stadium av livet, min synes å være mer intens enn hos mange andre. Kanskje p.g.a. min radikale livsstil, ble jeg mer oppmerksom enn vanlig på min åndelige ynkelighet og behovet for stadig å ta meg sammen.

Den vanligste form for åndelig uttrykksform i min subkultur i de tidlige 70-årene var østens mystisisme, spesielt hinduinspirert meditasjon og yoga. Den ene guruen etter den andre bombarderte oss sårbare vestlige ungdommer, som prøvde å kaste av oss hver eneste "middelklasseatityd" og verdiene til vår for eldregenerasjon, inklusiv den kristne religion.

Mystisisme så ut til tilby en slags "åndelig frukt", eller en god forfalskning i det minste.

Å sitte en time å meditere i lotusposisjon - å blokke ut hjernen - så ut til å være det nærmeste jeg kunne komme en stoff-fri rus. Men dypt inne i meg visste jeg at jeg var den samme meg som jeg alltid hadde vært. "Freden" som jeg fikk av meditasjon var kosmetisk. Fasting og asketisk-mystiske øvelser i et forsøk på å dempe selvet, førte bare til at selvet trivdes og utviklet en religiøs disiplin som i stedet økte selvsentreringen. Hensikten var å opphøye min "gode samvittighet", min "åndelige bevissthet" så jeg kunne bli ett med universet ved å nå nirvana.

Det skulle gå mange flere år før jeg første gang fikk oppdage den radikale sannheten om Jesus; nemlig at dersom en mann i sannhet ville finne seg selv, måtte han først miste seg selv i en total overgivelse til Gud - sannheten om Golgata.

Min første kontakt med kristne var gjennom mine eldre naboer som så ut til å ha medlidenhet med en byfamilie som forsøkte å gjøre sitt beste med noen få mål jord. Bill og Ev Cormack gjorde selvfølgelig gjennom sin vennlighet og praktiske hjelp, mye for å kullkaste den uberettigede forhåndsdømmingen mot kristne på den tiden.

Da Bill til slutt inviterte meg til en serie offentlige bibelstudier i nærheten av Bellina, hadde jeg ikke hjerte til å avslå. Hva jeg hørte på disse møtene hadde en mektig innflytelse på mitt liv. Selv om jeg var en hindu-mystiker av sinn, kunne jeg ikke bli kvitt den intelektuelle overbevisningen om at det som ble presentert av historisk og fremtidig oppfyllelse i Daniels bok og Åpenbaringen, ikke kunne motsies. På en måte var dette både logisk og spennende.

På dette tidspunkt gikk forholdet til min kone i stykker etter et stormfullt samliv. Noen måneder senere ble jeg sammen med Lyn, datter av en jødisk mangemillionær, som rømte fra Polen under 2.verdenskrig. Lyn var også et produkt av en søkende protestgenerasjon. Hun ble heroinslave som tenåring, og prøvde på samme måte som jeg å få livet sitt organisert gjennom en åndelig søken. Vi var to fortapte unge Hippier på en åndelig pilegrimsreise for å finne sannhet. En reise som ville bringe oss dypt inn i en hindu-kult og videre til radikalt ulike skjebner.

Les slutten i neste nr. av Mens vi venter, bl.a. hvordan og hvorfor en av dem ble førstesidestoff i all verdens aviser.