den første av tekstens 10 observasjoner, vil ikke bli behandlet i denne artikkelen. Den foregående artikkelen omtaler hva uttrykket i sin sammenheng betyr. Konklusjonen er at det evige evangelium representerer det originale, men glemte, evangelium om at vi med vår syndige natur kan og må bli frelst fra både syndens skyld og makt, ved at Jesus døde for vår syndeskyld og viste oppskriften på seier i vår natur. Synden ble til da Guds lov ble brutt. Frelsen er fra lov brudd, som Bibelen kaller synd. Det var for å bringe mennesker tilbake til harmoni med Guds lov igjen, at Jesus kom og ble oss lik da han tok på seg vår natur.

Djevelen er livredd det evige evangelium, for han mister kontroll over de som forstår og tar imot det. Siden de tar imot løftene om en ny fødsel, og møter alle fristelser med Guds Ånd i sitt sinn. Guds motstander har gjennom det alternative og falske evangeliet, påvirket de fleste kirkesamfunn til å akseptere hans "frelsesvei," som leder til fortapelse og ikke gjør noen beredt til å møte sin Gud.

Hovedinnholdet i dette bedraget er; ulike varianter av arvesyndslæren, som gjør oss skyldige overfor Gud på grunn av Adams synd. På den måten er vår synd knyttet til vår natur, og den ekte frelsens "fra synd" er uoppnåelig. Men samtidig må karakteren gjøres lik naturen, for å hindre forståelsen av at sinnet kan bli Jesus lik, mens naturen er syndig og fallen. Det var jo nettopp derfor Jesus måtte ta på seg vår natur og legge til side all sin guddom i møte med djevelens fristelser. Han kunne ikke bli fristet som oss om han hadde en natur ulik vår.

2. Frykt Gud.

De neste utfordringene i de tre englers advarselsbudskap, er å frykte og ære Gud (frykt Gud og gi ham ære), for (fordi, som begrunnelse eller motivasjon) timen for hans dom er kommet. De viktigste nøkkelordene i denne utfordringen er frykte, ære og dom. Grunnen til at Gud må fryktes og æres, er sagt å være en dom som på dette tidspunkt (når tiden er kommet for budskapets forkynnelse) er begynt eller har kommet, vers 7. Vi skal se nærmere på den bibelske betydningen av samtlige av disse 3 ordene.

Frykten det her henvises til, er neppe en oppfordring til å være redd for Gud, i betydningen å frykte en trussel. Med resten av Guds Ord som informasjonskilde, må vi anta at meningen sannsynligvis er ærefrykt, respekt og aktelse. Bibelens eget bruk av uttrykket "å frykte Gud", bør bli tolkningsnøkkelen.

5.Mos. 4,10 forteller at å frykte Gud betyr å høre, lyde og følge hans Ord. "Å frykte Herren er å hate det onde, står det i Ordsp. 8,13. Den samme tanken er å finne i Ordsp. 14,2, hvor vi leser at "Den som vandrer i oppriktighet, frykter Herren." Disse enkle bibeltekstene sier at å høre, lyde og følge Gud samt hate ondskap og synd, og ta imot kraft til å leve et rent og oppriktig liv, er å frykte ham. "Frykt Gud og hold hans bud," Pred. 12,13, en annen appell som inneholder det samme hovedbudskapet.
 

"Og nå, Israel, hva krever Herren din Gud av deg uten at du skal frykte Herren din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og hans lover som jeg byder deg i dag, for at det kan gå deg vel.» 5.Mos. 10, 12.13.

«Og dette er kjærligheten, at vi vandrer etter hans bud,"2.Joh. 1,6.

"Hold Herren, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham," 5.Mos.8,6.
"Slik skal du frykte Herren din Gud og ta vare på alle hans lover og bud," 5. Mos.6,2.
"Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud," 5.Mos.5,29.
"Herren bød oss å holde alle disse lover, og frykte Herren vår Gud, så han kunne holde oss i live," 5. Mos.6,24. Andre Bibeltekster med det samme budskapet er: 5.Mos. 13,4.12,19. og 31,12.

Med dette som bakgrunn, er det lettere å forstå Mal.3, 16, som sier at Gud skriver i livets bok navnet på alle som frykter Herren. I Dan 12,1 leser vi at på den siste dag, skal de som står oppført i denne boken bli frelst. Det er trygt å frelse dem, for himmelens lov er i deres sinn. Karakteren er det eneste vi kan ta med oss fra denne verden til Guds rike. Naturen vil han endre når han kommer.
 

Hvor er da frykten for meg, sier Herren.. til dere prester.. som forakter mitt navn.. ved å bære fram uren mat på mitt alter;" Mal. 1,6.7.

Å bære, (forkynne) "uren" og falsk lære i Herrens hus, er det motsatte av å frykte Gud. Den som frykter ham, må da forkynne ren, Bibelsk lære ikke menneskebud og tradisjoner.

De som skriver og forkynner at et gjenfødt Guds barn ikke kan ha et så dypt og nært forhold til "Han som har makt til å bevare dere fra fall," Jud. 1,24, at vi kan "seire over den onde," Joh. 2,14 og "over verden," 1. Joh. 5,4, verken tror eller forkynner de 3 englers endetidsbudskap. I stedet stiller de seg i Babylon koret, hvor det falske evangelium er parolen og Nikolaittenes "synd og bli frelst" teologi, Åp. 2,15, som Gud hater, Åp. 2,6, er innholdet.

Nikolaittenes teologi sa også at nåden sto i opposisjon til loven, og at det ikke var nødvendig å holde Guds bud for å bli frelst. De trodde at det var umulig for mennesker med syndig natur å lyde Guds lov. Dessverre står mange Nikolaittere på kristne talestoler idag også. Gud hater denne teologien like mye idag som i Bibelens tid, Åp. 2,6.1 vers 16 i samme kapittel, forteller Herren alle som tror Nikolaittenes falske evangelium og tar avstand fra det evige evangelium : "Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot (deg), med min munns sverd."

Bibelen lærer at Guds nåde bringer mennesker i harmoni med loven ved at den skrives i deres sinn når de vedvarende lever i den nye fødsel. Nikolaittenes forkynnelse er et hån mot ham som vil frelse oss fra synd og benekter samtidig den viktige forsoningsgjerning Kristus nå utfører i himmelens helligdom, der han med sitt dyrebare blod "tilgir oss syndene og renser oss fra all urett."

1. Joh.1,9. Å frykte Gud betyr derfor å bli født på ny og få Guds lov skre vet i sinnet. Da lyder og følger vi ham av kjærlighet og mottar kraft til å leve et rent liv ved å avstå fra synd. Vår forkynnelse blir også Bibelsk sann.

3. Gi Gud ære.

Å ære Gud oppfylles neppe ved å si eller synge "ære være Gud." Om sitt folk sier Herren i Jes. 29,13, at de "holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg." Å ære Gud har altså å gjøre med at hjertet (sinnet) holder seg nær til og i samsvar med Gud.

I Guds sammenheng, fortjener ingen mennesker ære, 1.Kor. 9,16. Paulus sier det ennå sterkere i Rom.3,23. "Alle har syndet og står uten ære for Gud." Her blir det viktig å forstå at synden tar bort ære, men det betyr også at ære igjen etableres når synd slutter. Derfor er ære i Guds Ord ofte knyttet til det hellige, det som ikke er styrt og dominert av synd.
 

«Gi Herren den ære som svarer til hans navn.. kom for hans åsyn!.. Tilbe Herren i hellig skrud," 1. Krøn. 16, 29.

I denne teksten indikeres at de som skal ære Herren, selv må ha sluppet inn i sine liv en kraft som gjør noe med naturens trang til synd.

I Sal.96,9 er denne appellen gjengitt, "Tilbe Herren i hellig skrud", men med tilføyelsen i vers 10, "han dømmer folkene med rettvishet." Siden dommen, i ytterste juridiske konsekvens, må være knyttet til et legalt styresett med gitte og kjente lover, som systemets medlemmer er underlagt, kreves dokumentasjon og innsikt for å kunne vurdere om lover er brutt. Bibelen sier at Guds barn må leve rett og ikke synde mot et eneste bud, siden vi alle "skal dømmes etter frihetens lov," Jak.2, 10- 12. Noen syns det er dårlig gjort av Jakob å minne oss om noe så deprimerende, trist og fordømmende. Man kan miste nattesøvnen over mindre.

Kristne behøver ikke tenke slik. De kjenner Bibelens oppskrift. De har gitt respons til Guds enorme nåde, som tilgir bekjent synd, og til byr den samme himmelkraften Jesus nyttiggjorde seg, da han som ekte menneske møtte fristelser. Alle har som sagt syndet. Men alle behøver ikke fortsette som syndens slaver. Det er budskapet i den evige evangelium.

Begrepene frykte og ære er ofte knyttet sammen i Bibelen, for å uttrykke lydighet. Valget alle må ta, er om de vil ære og lyde Gud eller djevelen. I versene vi her studerer, står den mystiske Babylonmakten som symbol på sjelefiendens falske evangelium.

I det gamle fysiske Babylon, ble lederen (kongen) utfordret av profeten som talte Guds Ord. "Men du (konge) har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette.. .Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, ham har du ikke æret," Dan. 5,22.23. Kongens store synd var at han ikke adlød Gud, enda han visste.
I endetidens parallell er det på samme måte. Mange av de som forkaster Guds lov og forkynner at den ikke gjelder eller kan holdes, kjenner dens innhold og krav, men de velger ulydighet og ærer derfor ikke Gud. Den katolske kirke kjenner de ti bud, og skryter av at den har gitt seg selv makt til å endre dem, enda de visste. De som kjenner Guds lov og er oppmerksomme på Bibelens løfter om kraft til å leve etter dem, men forkynner at det ikke er nødvendig eller mulig, benekter forsoningens innhold og ærer ikke Gud, enda de visste.

Vi har tidligere i bladene, introdusert forfatteren Ellen White og fortalt litt om hennes misjon. En av hennes uttalelser fra forrige århundre om å ære Gud viser god samstemthet med det vi hittil har sett framholdt i Guds Ord. "Å gi ære til Gud betyr å åpenbare Hans karakter i vår og på den måte gjøre ham kjent." Ms. 16,1890 gjengitt i 7.BC 5. 979.

"Hos Gud er min.. ære," Sal. 62,8. Kraften til å ære Ham ved en ren karakter og et rent liv, må vi motta fra Gud. Når en sønn eller datter lever et syndig, lovløst og utsvevende liv, vanæres foreldrene. Når vi synder og bryter Guds lov, vanæres Gud. Å ære Gud betyr å avstå fra synd. Den ytterste konsekvens av å ikke ære Gud, er nevnt i Mal. 2,2. Det er dyster lesning, som vi ikke behøver ta med i denne artikkelen. Men det er logikk i at Gud ikke kan ta til sin himmel et menneske som ikke ville la seg skille fra sin synd.

Å ære Gud betyr å gjenspeile Kristi karakter mens vi lever her på jorden med en fallen natur, ved å motta kraft til seier over fristelse. Det betyr å la Ånden helliggjøre oss slik at vi lever i samsvar med Guds lov.

4. Timen for hans dom er kommet.

Grunnen til at Guds trofaste barn i den siste tid må frykte Gud (slutte å synde ved å ha Guds lov skrevet i sinnet og Den Hellige Ånds kraft i hjertet), og ære ham (ved å bli fylt av hans kjærlighet slik at hans karakter gjenspeiles, synd avståes fra og alle fristelser seires over), er ifølge denne teksten at tiden eller timen for hans dom alt er kommet.

Det kan ikke være Jesu gjenkomst som her omtales. Når han kommer igjen, er alles skjebne avgjort. Dette budskapet er en advarsel og appell, som ber mennesker vende om, altså må det lyde før den store dagen. Grunntekstens "krisis" (dom), uttrykker, som alt nevnt i en annen artikkel, ikke en rettskjennelses effektuering, men prosessen å finne ut og samle bevis og fakta. I MVV nr. 7 viste vi at Guds faktafinnende, avklarende eller undersøkende domsprossess, begynte i 1844 og vil fortsette til den virkelige og ekte forsoningsdagen avsluttes og Jesus kommer igjen.

Erklæringen i Åp. 14,7 kan derfor tidsplasseres mellom 1844 og Jesu gjenkomst, og ble ikke forkynt før Den Hellige Ånd ga dette lyset til oppriktige bibelgranskere ved begynnelsen av den store adventvekkelsen i midten av forrige århundre.
 

Noen kristne som har forstått endel av de tre englebudskapene, er flaue over budskapets fokusering på dom og advarsel. Derfor søker de å nedtone det Gud her ber sine trofaste rope med "høy røst," vers 7. De vil heller prioritere et "mildt og kjærlig" budskap som ikke støter noen. De ønsker en forkynnelse som gjør at alle føler det godt inni seg og får bekreftelse på seg selv. Et slikt budskap leder ikke til sann vekkelse. Mennesker som sover våkner ved alarm. Vekteren skulle blåse i trompeten når viktige hendelser skulle varsles. Kriser som krever handling takles ikke med stille hvisking og avslappet ro.

«For Hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren... Mal.3.16.

Da Jesus konfronterte en av rådsherrene med behovet for fullstendig overgivelse og livsendring, gikk mannen bedrøvet bort. Jesus ga han ikke et mildt og bekreftende budskap, han var alt for glad i ham til det. Han ville gjerne se han frelst og da måtte han vise forskjell på veien  til frelse og veien til fortapelse.

2. Kor. 7,10 sier; "For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til  frelse.." Rådsmannens eneste håp var å møte det tveeggede sannhetssverdet som viser det rette kontra det gale, Heb.4,12. Åp1,16 og 2,12. "Jeg er ikke kommet for å bringe fred," sa Jesus, "men sverd," Matt.10,34. Ingen behøver misforstå Jesu ord. Freden kommer etter overgivelsen og etter at synd og skyld er skåret vekk, uansett hvor vond denne prosessen er. Etter sitt svik gikk Peter ut "og gråt bittert," Matt 26,75. Tårene, angeren, smerten og fortvilelsen ble veien til en ny og gjenfødt Peter. Grunnen til at bibelsk  gjenfødte kristne er mangelvare i de fleste menigheter og kirkesamfunn er forkynnere som lover frelse ved  tilgivelse fra syndens skyld, men ikke fra dens makt, noe som selvfølgelig må være med i Guds frelsesoppskrift. Vi må aldri fjerne domsbudskapet fra evangeliet, for da slutter det å være det evige evangelium og blir i stedet et falskt budskap som tilbyr frelse i synd.

Gud er ikke enig i at domsbudskapet skal hviskes eller bare presenteres til utvalgte godt forberedte grupper mennesker. Absolutt alle må høre og ta et standpunkt til Guds sannhet. Det er kristne som ikke ser behov for Guds dom. De mener vår synd blir visket ut når den bekjennes og tilgis. Bibelens lære om den himmelske helligdomstjenesten viser at det ikke er tilfelle. Alle, både de som følger Gud og de som forkaster ham, skal opp for Guds domstol. Den ene gruppen blir dømt skyldig fordi de ikke lot Kristus bli Herre i livet slik at han kunne bære deres skyld og endre deres karakter. Den andre gruppen blir frikjent i dommen fordi deres synd er sonet og deres sinn og liv er under Den Hellige Ånds kontroll.

I en himmelsk rettssak, blir alles liv gjennomgått og vurdert med hensyn til deres forhold til Guds nådes tilbud om tilgivelse og renselse fra synd. Etter å ha fortalt hvor uakseptabel visse synder er for Gud, skriver Jakob i sitt brev kap. 2,12 at vi alle " skal dømmes etter frihetens lov," også kalt frihetens fullkomne lov i Jak. 1,25. Han fortsetter i vers 14 med å påstå at troen gagner ingen, om det ikke er gjerninger å vise til som bevis for et endret liv og en ny fødsel. Troens eneste og primære hensikt er å bringe Kristus inn i livet, slik at sinnet endres. Frelsen er ikke i troen. Troen bringer frelsen og all dens endring i sinnet. "Kan vel troen frelse ham?" Jak. 2,14. Dersom den (troen) ikke har gjerninger, er den død i seg selv, " Jak. 2,17. -"Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er (endret liv uttrykt i handling), er unyttig, Jak. 2,10.

Bare de som er "født på ny," er tilgitt all bevisst og bekjent synd og har latt Helligånden skrive Guds lov i sinnet, vil slippe fri i dommen. En frelse uten dom blir ingen frelse. Da vil alle veier og all tro lede til Gud. Noe er objektivt rett on noe er galt ifølge Guds system. Det må  finnes ut hvem som valgte det rette og kan frelses, og hvem som ville velge det gale og ikke kan frelses.

Derfor må alle valg vurderes og undersøkes. Undersøkelsen går ikke ut på å finne ut hva som er rett og galt. Det er alt åpenbart i Guds Ord og enhver oppriktig person blir veiledet av Guds Ånd til å finne det. Dommen går ut på å undersøke hvem gjorde hva med Bibelens budskap.

Ville du ønske å bo i himmelen om denne  verdens synd og elendighet skulle dukke opp der også. Gud vil gjøre slutt på krig, hat, sykdom og død. Derfor kan han ikke frelse mennesker som ikke lar seg skille fra synd. Dommen skal vise hvem som tillot Gud å endre sin karakter. Ingen kristen bør føle seg forpliktet til å motsette seg Bibelens lære om en dom. Hvis domsoppgjør, avklaring og fullt innsyn føles uvesentlig, betyr det at Guds rettferdighet ikke er forstått.

Men, sier noen, det står i Bibelen at Gud ikke  sendte sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham,Joh.3,17. Men Jesus sier "Til dom er jeg kommet til denne verden," Joh.9,39. Det er billig
og grunn teologi om vi velger  hva et ord eller en tekst skal bety. Bibelen må forklare seg selv. Jesus ønsker ikke at noen skal bli dømt skyldige på den store dagen. Det er den som tror (at Jesus kan frelse fra synd og derfor tar imot tilgivelse og endret sinn) som ikke  blir kjent skyldige i dommen, Joh.3,18.
"Det ord jeg har talt skal dømme han på den store dag."

Det er vårt forhold til Guds Ords sannheter som avgjør resultatet i dommen. Det avgjørende er ikke om tror at Jesus er Guds Sønn, døde og kan tilgi synd. Det tror djevelen  også, men det hjelper han ikke stort. Vi må ta imot han vi tror på, slik at han kan gjøre oss til rettferdighetens, ikke syndens, tjenere, Joh. 12,48. "Dommen er at mennesker ikke tar imot lyset, Joh. 3,19. Den som hører og tror kommer ikke til dom, (blir ikke dømt skyldig), Joh.5,24. Siden Gud ikke vil skjule grunnene til at de troende ikke blir dømt skyldige, må alle menneskers navn opp i Guds rettssak. Dom skal holdes over alle, men bare de ugudelige blir straffet, Jud. v.15.

«I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden.» 1. Joh.4,17
 

Hva betyr denne teksten? Det står at vår frimodighet på dommens dag ligger i at selv om vi lever i en syndig verden og sliter med en fallen natur, kan vi her og nå få en karakter lik Jesu karakter. Han ble oss lik i natur for at vi kan bli han lik i karakter. Og oppskriften er klar. Kjærligheten må bli fullkommen hos oss. Det betyr at vi må leve i harmoni med Guds lov, for "dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud 2.Joh. 1,6, og l.Joh. 5,3. Videre sier Guds Ord at "den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham l.Joh. 4,16, og "hver den som blir i ham, synder ikke," l.Joh.3,6. Siden kun de som ikke lar seg skille fra sin synd blir dømt skyldige, kan et gjenfødt Guds barn ha frimodighet på dommens dag, fordi all synd er sonet og tilgitt og Kristus bevarer karakteren ren. Da er vi slik han er i møte med fristelser.

Som en konklusjon kan vi si at den faktafinnende domsprosessen som begynte i 1844, skal åpenbare hvem av de som bekjente Guds navn lot seg bli født på ny,( fra det å slave under en syndig natur til å bli styrt av Guds Ånd), slik at de ble nye mennesker og lot Gud utvikle og bevare i dem Jesu karakter. En rettssak er umulig uten en lov å forholde seg til. De som har sin syndeskyld tilgitt og samtidig lever i Kristus, bryter ikke Guds lov, som betyr at de blir bevart fra det onde, 2. Tess. 3,3. De blir ikke overvunnet av djevelen, l.Joh. 5,18. og bevares derfor fra fall i synd, Jud. 1,24. De behøver med andre ord ikke å synde, l.Joh. 3,4, og vet at fullstendig overgivelse til Kristus og omvendelse og bevarelse fra syndelivet, er det eneste bevis på sann kristendom.

5. Tilbe Gud.

Etter appellen om å frykte og ære Gud fordi alles karakter skal vurderes i forhold til Guds åpenbarte vilje og evige lov, kommer Åp. 14,7 med utfordringen, "Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene." La oss først studere hva Guds Ord mener med tilbedelse.

Mange bibelvers knytter sammen tilbedelse med det å bøye seg ned i lydig underkastelse. Eksempler er Åp.7,11. Matt. 28,17. Jes. 66,23. Sal. 22,28 og 66,4 samt 1. Sam. 1,28. I Sal. 95, 6-11 formidles tilbedelsens to betingelser.
1. Kunnskap. (Det å kjenne Guds veier). vers 10.
2. Lydighet. Det å være villig til å lytte og høre Guds røst som kommer til uttrykk i kunnskapen.

Vi må ha informasjon om Guds vilje og plan og deretter velge å lyde og følge den, før vi kan vise sann tilbedelse. Den Hellige Ånd kalles sannhetens Ånd, Joh. 14,17, fordi den leder oppriktige mennesker til bibelens kunnskap om det sanne, Joh.16,13. Derfor må sann tilbedelse være veiledet av Guds sannhets Ånd og lede til Guds sannhet, Joh. 4,23. Ingen sann tilbedelse kan skje med usann kunnskap, lære eller teologi. Teologi betyr kunnskap om Gud. Sann teologi betyr sann kunnskap om Gud. Bare Guds Ord gir denne sannhets garantien, fordi Guds Ord er sannhet, Joh. 17,17.

En kristen sammenslutning som henter sin lære fra menneskelige tradisjoner eller foretar en selektiv utvelgelse fra Guds Ord for sin teologiske plattform, uten å bygge på "hele Skriften" som Guds Ånd gir oss, 2. Tim. 3,16, mister garantien for sann kunnskap som gjør sann tilbedelse mulig.

Uttrykket "tilbe" i teksten vi betrakter, kommer fra det greske «prokuneo», som betyr å "kysse hen til" vise ærefrykt for og å dyrke. Skikken å kaste et slengkyss kommer fra dette uttrykket. Ifølge studiebibelens bind 10, side 785, er lydighet og det å bøye seg for viljen til den som tilbes, en sentral betydning av ordet. "Om dere nå bare vil frykte Herren og tjene ham og ikke være gjenstridige mot Herrens ord, men følge Herren deres Gud,-" 1. Sam. 12,14, formidler tilbedelsens lydighets prinsipp.

Falsk tilbedelse betyr da å være lydig og underkaste seg viljen og læren til en autoritet eller et ideologisk system som ikke er samstemt med Guds åpenbarte vilje. Eksempler er Esek. 8,16 og Åp. 13,8. Daniels venner i Dan. kap. 3, bøyde seg ikke for avgudsbildet, fordi de ikke ville lyde eller følge mennesker framfor Gud. De ville heller dø enn å tilbe falskt. Bare de som har samme holdning er trygge å frelse inn i Guds rike. Det samme vil gjenta seg i den siste tid, Åp. 13,10.15. Tilbedelsens mål er full lydighet, 2. Kor. 10,6. Derfor kan ikke lydighet og tilbedelse adskilles. Å tilbe Gud betyr da å lyde ham i alt ved å ære ham (som alt er vist å bety det å la ham utvikle sin karakter i oss slik at vi lyder hans lov). Sann tilbedelse uten å lyde Guds bud når de er kjent, er umulig.

6. Han som skapte.

Vi har betraktet selve tilbedelses begrepet, (det å tilbe), men teksten sier at denne tilbedelsen må være rettet mot "Ham som skapte himmelen og jorden, havet og vann kildene," Åp. 14,7. De fleste bibelstudenter vil her kjenne igjen ordlyden fra det 4. bud, 2. Mos. 20,11. Ikke slik ordlyden er endret av den katolske kirke for å uttrykke dennes selvgitte autoritet til å forandre Guds bud, men slik budene ble gitt av Gud. Hvorfor skal Gud tilbes? Fordi bare Gud er Skaper og vi er hans skapninger. Derfor. Sann tilbedelse kan bare gis Ham som skapte himmelen, jorden og havet.

Inkludert i dette budet er ordene, "For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." Tidligere i dette budet, i vers 10, kommer erklæringen "Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid etc."

Har du tenkt over at uten det 4. budet kan ingen vite hvem som er sann Gud? Det første budet begynner med ordene; "Du skal ikke ha andre guder foruten meg," men hvem er denne "meg" som alene skal kalles Gud og tilbes? Det vet vi ikke før det 4. budet identifiserer han som Skaper av alt. Og hvordan skal han tilbes? Vet at vi lyder hans lov, som inkluderer budet som i Guds Ord kalles selve tegnet eller merket på vår hengivenhet, underkastelse og lydighet. På samme måte som et jakkemerke kan vise tilhørighet til en organisasjon eller bevegelse, er helligholdelsen av den 7. dags sabbat (lørdag), vitnesbyrdet vi gir om vår tilhørighet og lojalitet til den sanne Gud som vi ønsker å tjene.

For å ha offisiell verdi, må et segl inneholde lovgiverens navn, tittel og autoritet. Bare i sabbatsbudet finner du dette seglet. Det var grunnen til at sabbatens helligholdelse skulle være et tegn, bevis eller merke på de som tilba og fulgte den sanne Gud.

«Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro," 2. Mos. 31,16.17
 

"Tal til Israels barn og Si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dem fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere," 2. Mos. 31,13. "Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere.. vers 14.

De fleste bekjennende kristne sier at de med glede vil ta imot kraft til å være lydige og lojale mot 9 av Guds 10 bud, men når det kommer til budet som av Gud selv kalles selve lojalitetsbeviset, tar de forbehold. Vi har problemer med å se logikken i et slikt resonnement. Trolig er det mange som ikke har lest Guds Ord slik at Den Hellige Ånd kan vise dem sabbatslyset, men før Jesus kommer igjen, skal de tre englebudskapene denne artikkelen omtaler, ved Den Hellige Ånds spesielle inngripen, gjøres kjent for alle som bor på jorden.

«Også mine sabbater gav jeg dem, så de skulle være til et tegn mellom meg og dem, for at de skulle vite at jeg er Herren, som helliger dem,"

Esek. 20,12.

Det var ingen jøder på jorden da Gud skapte og satte denne dagen til side som et minnesmerke på sin allmakt. Jødene ble til langt over 1000 år senere. Dagen ble gitt til menneskeheten. Hadde alle vært lydige mot sin Skaper og helligholdt den 7. dagen som tegn og merke på at Han er vår Skaper som også kan gjenskape oss ved den nye fødselen, ville det vært dårlig grobunn for den ubibelske evolusjonsteorien og for alle falske gjerningsreligioner.

Ingen av Guds bud er avskaffet. Jesus kom ikke for å oppheve dem, men for å oppfylle dem, Matt. 5,17.

Noen har ment at ordet "oppfylle" betyr å avskaffe, oppheve eller "gjøre slutt på." Da passer det dårlig at Jesus sier nøyaktig det motsatte. Blir loven opphevet av troen? spør Paulus. Nei, svarer han, den blir stad festet og bekreftet, Rom. 3,31. Men ble den ikke naglet til korset? Både jødenes midlertidige seremonilover som pekte fram mot Jesu død og vår syndeskyld ble heldigvis naglet til korset. Derfor behøver vi ikke verken ofre lam eller være utilgitte syndere.

7. Horelivs vin.

Johannes benytter sterke ord når han formidler hvorfor den antikristelige Babylon makten må tilintetgjøres. Denne falske religionsmakten har gitt "alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin," Joh. Åp. 14,8. Det kan hjelpe oss å forstå betydningen av dette uttrykket hvis vi går litt tilbake i historien.

Babylonkongen Belsasar holdt et gjestebud "for sine tusen stormenn" Dan. 5,1. Han befalte at de hellige karene av sølv og gull som hans far Nebukadnesar stjal fra Guds tempel i Jerusalem, skulle brukes til å drikke vin av, vers 2. I forbindelse med reglene for offertjenesten, sa Gud klart fra at blod fra de lytefrie offerdyrene, som symboliserte den full komne og rene Kristus, aldri måtte blandes med noe som var gjæret. (Surnet av en gjærproess) 2.Mos.
34,25. Gjær (surdeig) er i Guds Ord et symbol på synd. Det rene og syndfrie måtte ikke bli besmittet av synd.
"Vet dere ikke at en liten syrer hele deigen," 1. Kor. 5,6.Derfor må all surdeig (synd) renses utvers 7, i Guds frelsesplan. Han kan ikke frelse synd, (gi synd evig liv.) "rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden der jo er usyret, vers 7. Her sier Paulus  at det å være et nytt og gjenfødt  menneske er det motsatte av og begå synd. "Så la oss holde høytid,  ikke med gammel surdeig, ikke  med ondskapens og lastens (synd) surdeig, men med renhets og sannhetens  usyrede brød," vers 8.

Da Belsasar og hans gjester drakk gjæret vin av Guds hellige kar "og priste sine guder av gull og sølv," Dan. 5,5, utførte de det mest blasfemiske et menneske kan gjøre mot Gud. De tilba djevelen med Guds rene og hellige kar. Samtidig ble blandingen mellom det ren og det urene, Guds kar og tilbedelsen av falske guder, etablert som et bibelsk begrep på å blande hedenske religioner med Guds sannhet. Uttrykket "horelivs vredesvin" får da en sammenheng og kan bedre forstås.

Da kongen på denne måten hånet sin Skaper, orket ikke Gud mer. "I samme stund," vers 5, står det, grep Gud inn og skrev kongens og Babylons undergang på veggen. "Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det. Veid er du på vektskålen og funnet for lett," Dan. 5,27. Den samme natten ble kongen drept og hans stolte Babylon falt da Mederen Darius erobret byen og landet. Det gamle Babylons fall og undergang kom som et direkte resultat av at det urene, syndige og hedenske ble blandet med det rene som uttrykte Guds hellighet.

I den siste tid skal det samme gjenta seg. Endetidens Babylon, det frafalne religionssystemet som har videreført det gamle Babylons falske og hedenske lære om frelse i synd med menneskers tradisjoner som dogmer i stedet for Guds Ord, vil igjen tilby sin urene vin (blandingsreligion) til verden. "Har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin," Åp. 14,8. Hor er utroskap. Babylons teologi er ikke tro mot Guds åpenbaring i Skriften, derfor er falsk og ubibelsk lære kalt vin fra denne kirkens horeliv.

Reformasjonen ble til på grunn av oppriktige menneskers brudd med romerkirkens hedenske lære. Avlat, messeofferet og kirkestrukturen ble forkastet, fordi disse brøt med Guds Ord. Gud ønsket at reformasjonen skulle fortsette og at protestanter skulle protestere mot alt som var ubibelsk. Dette inkluderer blant annet den falske hviledagen og den babylonske og hedenske læren om sjelens udødelighet. Om sistnevnte tema skal vi skrive mer om senere.

Konklusjonen blir da at vinen Babylon tilbyr er en blandingsreligion som tilbyr frelse i synd, mens Guds Ord lover frelse for de som lar seg skille fra sin synd og motta Guds lov og Jesu karakter i sitt sinn.
 

8. Dyrets bilde.

De som aksepterer dyrets bilde, får samtidig "et merke" på pannen eller hånden. Vi har alt lest at Guds merke eller tegn på troskap og lojalitet er den 7.dags sabbat, lørdag, 2.Mos.31,13.14.16.17 Esek. 20,12. Den katolske kirke, som har videreført Babylons blandingsreligion, sier selv at helligholdelse av søndag, den hedenske soldagen, er tegnet på lojalitet mot denne kirkens makt til å forandre Guds bud og at protestanter som har tatt over denne hedenske tradisjonen, viser troskap mot "moderkirken."

Dyrets bilde, lojalitet til frafallsmakten ved å lyde dens forordninger, gis i pannen (sinnet) eller hånden (gjerninger.) Åp. 14,1 forteller at Guds trofaste barn har Jesu navn skrevet i sine panner. Ingen kan unngå å vise lojalitet mot enten Kristus eller djevelen. Søndags helligholdelse er ennå ikke blitt dyrets merke for de som følger pavemakten og forkaster Guds Ord, men vil det snart.  I senere artikler i MVV skal vi skrive mer om søndagslovene som ifølge profetiene forventes å  komme. Da vil alle måtte velge flertallsreligionens økumeniske blandingsreligion eller et lite mindretall som "holder seg til Guds bud."

Konklusjonen er at dyrets merke er knyttet til forkastelsen av Guds bud og i stedet helligholde den Babylonske soldagen, søndag, som den katolske kirke har  "gjort kristen." De trofaste vil  helligholde Herrens sabbat og ta imot Guds segl i sine panner.
 

9. Guds bud.

Dette kjennetegnet sier kun at de trofaste i den siste åndskampen mellom godt og ondt, holder fast ved Guds hellige lov og bud. Vi behøver ikke her  utbrodere hva det betyr, siden denne erklæringen blir en konklusjon på hele Åp. kap. 14.

10. Jesu tro.

Da Jesus som sant menneske med vår natur  la bort sin guddom i møte med djevelens fristelser, var han alltid i en "født på ny" tilstand. Derfor syndet han ikke. "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd," 1.Joh.3,9. Denne teksten gjelder ikke bare Jesus, men oss alle. Derfor er han vårt eksempel, for at vi skal følge i hans fotspor, "han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn," 1. Pet. 2,21.22.

Det var i tro Jesus levde et rent liv. I tro på at hans Far var mektig til å verne om ham, så han ikke behøvde å snuble og i stedet stille han fram ulastelig for sin herlighet," Jud. vers 24. Da Jesus "truet vindene og sjøen," slik at stormen la seg, Matt. 8,26, benyttet han ikke egen iboende guddomskraft. Den hadde han gitt avkall på, da han tok en tjeners skikkelse og fornedret seg selv, Fil. 2,7.8. Det var i tro på at Gud ville svare hans bønn, han stilnet stormen. Alle Jesu mirakler ble gjort i tro. Det er Jesu tro alle hans barn må eie for å kunne leve et rent liv. De har ingen kraft i seg selv, men himmelens kraft er tilgjengelig for dem. Det er derfor vi må leve så nær vår Himmelske Far, at vi dag for dag lærer å stole på og ha tillit til ham i alle livets situasjoner.

"Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre," Joh. 5,19. "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg," Joh. 5,30. "Og av meg selv gjør jeg intet.." Joh. 8,28. "For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale," Joh. 12,49. "Faderen, som blir i meg, han gjør sin gjerning," Joh. 14,10. Har du en slik tro?

Hvis du vil tilhøre den lille gruppen som forkynner det evige evangeliet om frelse fra synd, og sier at vi må frykte Gud ved å holde hans bud, ære ham ved å utvikle hans karakter, tilbe ham i lydighet mot alle hans bud, vise lojalitet ved å hellig holde Hans merkedag, advare mot Babylonreligionen som forandrer og ødelegger Guds lov, unngå den falske blandingsreligionen som lover frelse i synd, nekte å ta dyrets lojalitetsmerke, holde deg til Guds
bud, så må du eie den tro Jesus hadde og overgi deg fullstendig til din Himmelske Far.

Kan vi på rett måte tilbe Gud som Skaper når vi ikke vil tilbe ham slik Gud selv sier er den eneste måten vi kan tilbe ham som Skaper? I tillegg til å være et åndelig spørsmål som har med overgivelse og ydmykhet å gjøre, er det ikke også en del logikk og intellektuell oppriktighet med i denne vurderingen?

Hvis vi i opposisjon til Bibelens lære velger å mene at Gud ingen kraft kan tilby slik at vi mennesker kan lyde hans lov, så spiller det vel ingen rolle med verken det fjerde, eller noen av de andre budene. Hvis vår teologi tillater oss å velge ut de budene som passer oss, men la resten være, må vi selvfølgelig kalle vår religion hva vi vil, men kristendom er neppe et adekvat navn. Hvis vi har kommet til å tro at alle budene er avskaffet, blir vår Bibel ganske tynn, etter at vi har revet ut alt som ingen plass har, når vi tar konsekvensene av en slik filosofi. Det blir faktisk vrient å bevare selvaktelse og en smule integritet om noen av ovennevnte vurderinger gis grobunn. Siden teologi betyr "kunnskap om Gud," hva skal vi da kalle en tro og lære som freidig og spesifikt motsetter seg Bibelens åpenbarte kunnskap om Guds vesen og vilje?

Det er ikke vanskelig å forstå djevelens raseri mot sabbaten og de som holder den hellig. Den lille gruppen som til slutt motsetter seg antikrist og hans ideologiske flertalls ideologi, hvor alle religioner og kristne kirkesamfunn er med, Åp. 13,3.4, blir i Guds Ord identifisert med at de holder seg til Guds bud, Åp. 14,12. og 12,17. De gir ikke slipp på hans hellige lov. Lojalitet til Guds bud blir altså i Bibelen sagt å være en spesiell og vesentlig forskjell mellom de som står på Guds side og de som følger antikristmakten.

Tror du det er budet om å hedre far og mor kristenheten motsetter seg? Eller budet som sier at du ikke skal stjele, si falskt vitnesbyrd, drepe, drive hor eller misunne andre mennesker? Neppe. Det ene budet djevelen har pisket opp et overnaturlig hat mot, er lojalitetsbudet, den 7. dags sabbat. Gud kaller det et merke eller et tegn på troskap. Djevelen har, hjulpet av den katolske kirke, introdusert sin merkedag, den gamle djeveldyrkelsens (Baal religionens) soldag (søndag [eng: sun-day]), slik at alle til slutt må stilles på prøve hva lojalitet angår.

Full overgivelse til Gud, en karakter samstemt med Hans bud og derfor helligholdelse av Guds sanne hviledag, har med Guds segl å gjøre, Åp. 7,2.3. og 14,1. Akseptering av djevelens lojalitetsmerke, den falske hviledagen som er i opposisjon til Guds lov, vil i den siste tid ha med dyrets merke å gjøre. Åp. 13,16. I Duradalen, Dan. kap 3, valgte Daniels venner en dødsdom fram for å bryte det første bud som sier "Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde etc."

I endetiden vil Guds trofaste komme i den samme situasjonen, Åp. 12,17.13,7-10.15. Gud vil gripe inn men de som da har valgt å være lojale og trofaste, vi demonstrere for all verden at de har en karakter det er trygt å ta hjem til himmelen. Å heller ville dø framfor å begå en eneste synd (brudd på Guds lov, 1. Joh. 3,4.), var , er og vil til slutt bli kriteriet på det sinn Gud har satt sitt stempel på. Det er ingen frelse uten full og absolutt overgivelse hvor Kristus er Herre.

Å tilbe Ham som skapte, innebærer dyp kjærlighet til og lydighet mot alle Guds bud samt vilje til å ære, tilbe og tjene ham ved å helligholde den sanne hviledagen, som i praksis viser overgivelse og lojalitet.