Det evige evangelium

Bibelens oppskrift på frelse fra både syndens skyld og makt.


I artikkelen om de 144.000 i dette nummeret av MVV, møtte vi de frelste fra jordens siste generasjon.  Alle de 8 særtrekkene Bibelen ga om dem, Åp. 14, 1-5, hadde en fellesnevner. De hadde ved Den Hellige Ånds hjelp og kraft, utviklet Jesu karakter. De hadde hans sinn, derfor var Guds lov skrevet i tanker, holdninger, følelser og gjerninger.
I versene 6-12 i samme kapittel, får vi vite hvordan de ble slik at de kunne gjenspeile Guds bilde. Dette temaet skal vi se nærmere på i artikkelen "Tre englers budskap." Den første av disse englene sies i vers 6 å ha et evig evangelium å forkynne. Hva betyr det? Det er da bare ett evangelium og det er kjent av alle som bekjenner seg til å være kristne. Hvorfor skal et kjent og gammelt budskap presenteres i den siste tid, som om det var en helt spesiell advarsel til alle mennesker. Evangeliet har vært skrevet, forkynt og vitnet om i mange hundre år. Jesus påla sine disipler å "gå ut i all verden og forkynn evangeliet-, -Mk. 16,15. Han sa også; "lær dem å holde alt det jeg har befalt dere," Matt. 28,20
du kan ikke forkynne evangeliet, uten samtidig å fortelle mennesker at alt Jesus ba oss tro og lære, er en integrert del av det. Det ekte evangeliet er i sannhet "evig." Helt fra "verdens grunnvoll ble lagt" Åp. 13,8, var forsoningsplanen klar. Evangeliet er like gammelt som evigheten, men det er en rekke vitale aspekter og sider av det som må vektlegges nå i endetiden, fordi Guds motstander har ødelagt selve fundamentet for himmelens tilbud til syndige mennesker.
 
Appellen og advarselen i det evige evangelium omtalt her i Åp. kap. 14, kan tidsplasseres fra midten av forrige århundre. I MVV nr. 7, viste vi hvordan årstallet 1844 inngikk i Bibelens profetier. "Tiden for Guds dom er kommet," står det i dette kapitlet, og det er derfor det evige, men glemte, evangeliet nå må forkynnes. «Jeg så en annen engel som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og alle folk.»
Joh. Åp. 14.6
Den undersøkende dommen, den store forsoningsdagen i Guds himmelske helligdom, begynte da. Det kan ikke være effektueringen av dommen ved Jesu gjenkomst det er snakk om, siden oppriktige mennesker blir bedt om å gi respons og omvende seg. Denne domsscenen må finne sted før han kommer, men ikke før årstallet 1844. Vær også oppmerksom på at ordet "dom " i ÅP. 14,7 - kommer fra det greske "krisis," som betyr selve rettsprosessen i det fakta og bevis skaffes til veie. Et annet ord ville blitt benyttet for beskrivelsen av en domsavsigelse etter at skyldspørsmålet er klarlagt. Selve ordet som brukes i Bibelen, forteller oss altså at dommen som begynte i 1844 er en undersøkende eller faktafinnende prosess med hensikt å kartlegge skyld eller uskyld.

Paulus advarer.

Hvorfor må det evige evangeliet forkynnes på en spesiell måte i endetiden?

Alt mens apostlene levde, var djevelen travelt opptatt med å ødelegge Guds budskap til menneskene. I sentral Tyrkia slo han til - og Paulus måtte skrive til menigheten;  " Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium." Gal. 1,6 I Korint måtte han igjen advare mot forkynnelsen av "en annen Jesus," og "et annet evangelium," 2.Kor.11,4  Hovedproblemet i Korint var en falsk "lev med bevisst synd og tro at du er frelst" forkynnelse som Paulus ikke kunne akseptere. Også i Italia skrev han advarende om de som "volder splittelse og anstøt" imot den lære og det evangelium Paulus hadde gitt i sin forkynnelse, Rom. 16,17. Gang på gang har sjelefienden forsøkt å endre og begrense det evige evangeliet. Idag synes de fleste kirkesamfunn å samle seg i et økumenisk brorskap, hvor Bibelens forsoningslære er kraftig amputert og kun gitt tilbakevirkende kraft. Tilbudet om tilgivelse alene, blir utbasunert som frelsens Alfa og Omega.

Mange har lukket øynene for bibelens balanserte og komplette frelsesdefinisjon, og legger vekt på erklæringen "For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet, 1.Kor.2,2, det eneste nødvendige i kristenlivet.  Dette representerer en svært overfladisk måte å studere Bibelen på, og tar ikke hensyn til helheten og alt det den samme Paulus inkluderer i Jesu død på korset for oss. Hvis dette uttrykket ikke betyr noe annet enn at vi blir frelst når vi tror på hans død, så er alle skiller mellom kirkesamfunn kunstige. Da er den katolske tro like bra som andres, for den katolske teologien fokuserer sterkt på korsfestelsen.

Tilgivelse og renselse.

For Paulus gjør Jesu liv og død det mulig for Gud å både tilgi og rense oss fra all synd og urettferdighet, 1.Joh.2,9. Troen på Jesu død for oss, slipper Frelseren inn i sinnet slik at han kan gi oss kraft til å dø fra synd, Rom 6,2. Hans korsfestelse gjør at vi kan korsfeste vårt gamle menneske og "onde natur" slik "at syndelegemet skulle bli tilintetgjort , så vi ikke lenger skal være slaver under synden," Rom. 6,4. og Gal. 5,24. Hans begravelse gjør at vi også kan begrave det gamle livet. Hans oppstandelse gjør at vi kan leve i et forhold med ham som holder den syndige naturen død og "vandre i et nytt liv," Rom.6,4.

Vi kan ved Jesu liv og død regne oss "som døde for synden," Rom.6,11, oppleve at synden ikke lenger kan " herske over oss", Rom 6,14, og bli frigjort fra synden, " Rom 6,18. Det er forkynnelsen av den himmelske kraften som tilgir, renser og forandrer karakteren til å gjenspeile "Kristi sinn," Paulus ikke vil ha alternativer til eller konkurranse med når han skriver "ikke noe annet."

Det evangeliet som ikke er ekte og evig, vil ha frelsen ordnet fordi og ved at Jesus døde, og begrenser responsdelen til en mental prosess ved å gjøre "troen" til frelser. Troen er verktøyet Den Hellige Ånd skaper i oss slik at vi får tillit (tro) og begynner å stole på at Kristus virkelig kan komme inn i våre sinn for å tilgi, rense og omskape oss slik at det gamle blir nytt

Altomfattende frelse.

Frelsen er både dypere og bredere enn det falske evangeliet forkynner. Korset (offerets død på alteret) er ikke hele forsoningen. Som alt vist i tidligere artikler i MVV, var alterets rolle  det første i en rekke handlinger som hadde til hensikt å skille synden fra synderen samt endre og "vaksinere" overtrederens sinn slik at synd ble motbydelig og lydighet mulig. Forsoningen inkluderer langt mer enn offerets død. Uten Jesu oppstandelse kunne ingen synd tilgis eller fjernes, 1.Kor.15,17.22. Hvis han etter oppstandelsen ikke for opp til himmelen, kunne ingen bli frelst, Joh.14,2. Uten Jesu aktive midlertjeneste i himmelens helligdom, ville frelsen være uoppnåelig, Heb 4,15.16.  Uten hans gjenkomst kunne heller ingen bli frelst, Joh 14,3.

Hvis han ikke hadde tatt på seg vår syndige natur, 2.Joh.1,7. Heb.2,17. Heb.4,15.  1.Joh.4,2, vært vårt eksempel, 1.Pet.2,21.22, og med vår natur vist oppskriften på seier over fristelse, Joh.4,34. 5,19. 5,39. 6,38. 8,28, kunne ingen bli frelst.

Det evige evangeliet, som må lyde, og som alle mennesker må ta stilling til før Jesus kommer igjen, er et budskap om at Gud både tilgir og omskaper mennesker. Det er ikke et budskap som begrenser frelsen til tilgivelse for begått synd. Det tilbyr oppgjør og med fortiden, en vekstprosess hvor Den Hellige Ånd åpenbarer synd, slik at den kan seires over, og endrer karakteren slik at den blir i samsvar med Guds hellige lov.

Guds fantastiske tilgivelse og rettferdiggjørelse er en gave mottatt i tro, Rom.5,1. Men denne troen kan ikke ta imot tilgivelsen uten å ta imot, slippe inn, gi plass til, overlate herredømme til, underkaste seg - Han som har tilgivelsen og alt det andre å gi. Tilgivelsen følger Frelserens inntog i sinnet, og blir ikke tilbudt som en separat entitet adskilt fra syndstilgiveren. Han kommer inn i sinnet, og har sitt med seg.

Fragmenteringen av tilgivelsen fra den totale karakterendringen, etter som Ånden påviser synd å angre, tilgivelse å motta og seier å vinne, er det falske evangeliets grunnmur. Bibelen lærer at "syndenes forlatelse" og det å bli "helliget ved troen," Ap.gj.26,18, begge er deler av Guds tilbud.

Han ga seg selv.

Jesu død - det at han "ga seg selv" eller døde på korset, gjorde det mulig for Den Hellige Ånd å rense oss fra synd og stille oss fram "uten flekk eller rynke eller noe slikt," slik at vi kan bli "hellige og ulastelige," Ef.5,27. Ja, Jesus døde "for å hellige folket ved sitt blod," Heb.13,12. Vi "er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle," Heb.10,10. I Titus 2,13.14, forteller Paulus at Kristus ga seg selv for oss (døde på korset) for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

I Heb.13,20.21 leser vi at "en evig pakts blod,"(Golgatas offer), "kan gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss. De hvite klærne de frelste blir kledd i er de rettferdige gjerningene de lever ut når Kristus kontrollerer deres sinn, Åp.19,8. De fleste kristne tror disse klærne er Jesu Kristi rettferdighets kledning som han bærer for oss uten å være i oss, men det er ikke Bibelens lære.

Angret og bekjent synd blir tilgitt. Brudd på Guds lov som vi ikke er oppmerksomme på, fordi vi ikke har eller kan finne lys over det, regnes ikke som synd vi er skyldige i. Og synd den Hellige Ånd viser oss må vi ta imot kraft til å seire over. Bare da kan vi leve i et rett forhold til Gud. Å leve i og med bevisst synd som ikke er angret, bekjent og avstått fra, vil frata et menneske evig liv. Vi går ut av frelsesforholdet når vi bryter Bibelens betingelse for den nye fødsel og Kristi herredømme i sinnet.

Det evige evangeliet tilbyr Guds rettferdighet i oss. Det er den som seirer (over synd) som blir kledd i hvite klær. Kledningen er en ren og hellig karakter utviklet i overgivelse og bønn og bevart ved Den Hellige Ånd i lydighet mot hans gode og hellige lov skrevet i sinnet. Det er den som seirer, og i sitt eget liv tar vare på Jesu gjerninger inntil enden, Åp. 2,26, det er trygt å frelse.

Katolsk teologi?

Men påvirket av ubibelsk forkynnelse, har noen kommet med påstanden, at det er katolsk teologi å kombinere rettferdiggjørelse og helliggjørelse som to likeverdige elementer i frelsesdefinisjonen. Dette er en gal påstand. Guds Ord kombinerer dem, og så får vi mennesker forholde eller ikke forholde oss til det. Den katolske kirke forfalsker Skriften, ved å definere helliggjørelsen som "deltakelse i de 7 hellige sakramenter." Den forklarer helliggjørelsen som "menneskets ufullkomne gjerninger tilbudt Gud og rettferdiggjørelsen som Guds fullkomne gjerning tilbudt mennesket." Derfor blir katolsk frelse en gjerningsreligion.

Protestanter som ikke har forstått Bibelens samlede rettferdiggjørelse og helliggjørelse tilbud, og derfor motsetter seg det, gjør det fordi de har akseptert den katolske definisjonen på helliggjørelse, nemlig at det er menneskets ufullkomne gjerninger. Derfor føler de seg forpliktet til å frasi seg frelsens helliggjørelse.

Vi har alt sett fra en rekke skriftsteder, at det er Guds nåde, gave og kraft som gjør både rettferdiggjørelse og helliggjørelse mulig. Begge er resultatet av Jesu liv som sant menneske og hans død på korset i vårt sted. Når Paulus sier at han ikke ville "vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet," løsriver han ikke den juridiske rettferdiggjørelsen (tilgivelsen) fra den nye fødselen forårsaket av den iboende Kristus. Han forkynner det evige evangeliet, som er frelse fra syndens skyld og makt. Noen annen frelse er ikke omtalt i Guds Ord.



opp topp


Mens Vi Venter - nr.  8 -Juli/Aug.  1994
http://welcome.to/MensViVenter