ET PERSONLIG VITNESBYRD JOHN BERGLUND Hensikten med og motivasjonen til utgivelsen av disse nyhetsbrevene, er å lese på side to i hvert nummer. Likevel kan det være på sin plass å dele med leserne noe av grunnen til beslutningen vi tok, om å bruke mye av vår fritid på en virksomhet som hverken er inntektsgivende eller lett.

I mange år var jeg svært begeistret for teologien til den amerikanske pastoren Morris Venden. Jeg leste hans bøker; lyttet til hans lydkassetter og satt ofte i hans forsamlingslokaler under studietiden i California.
Jeg har selv holdt hundrevis av prekener, hvor pastor Vendens ideologi og tanker gjennomsyret presentasjonene. Ja, jeg nekter å tro at det finnes en eneste person i dette land, som er så mye ekspert på denne forkynnerens teologi som undertegnede var.
Han gjorde kristenlivet så tiltalende enkelt. Å gå fortapt var nesten umulig, for Gud er jo så god. Er det ikke skjønt? Romerbrevets kap. 7, beskrev endemålet for vår tro, og det gjorde meg lettet og glad. Jeg er kjødelig, solgt til trell under synden. Jeg må nødvendigvis gjøre det mitt syndige kjød krever. Ånden må isoleres fra kjødet slik at jeg ikke behøver å bry meg om synden som bor i min syndige natur; men identifisere meg med ånden, som ikke vil, men må lyde synden. Rom. 7,17.18.

I tanker og lyst ville jeg så gjerne gjøre det gode (vers 19), men jeg trodde ikke at Gud kunne møte denne lysten og tankene med reelle muligheter og kraft, så lenge min natur var fallen. Jeg måtte være syndens fange, fordi synden er Herre helt til forvandlingen skjer ved Jesu gjenkomst.
 

Løsningen var å «tjene» Gud med sinnet (Tanke, lyst, lengsel, drøm, visjon, håp), mens kjødet ufravikelig og nødvendigvis leder meg til å synde. Og det er slik Gud ville del skulle være. Frelsesvissheten kunne jeg sette i banken og lot seg vanskelig påvirke av mitt liv i uken som var eller kommer. Gud jobbet med «ånden» og synden med «kjødet».

John Berglund

Siden min teologi på den tiden sto for det stikk motsatte av hva mitt kristne miljø hadde identifisert seg med i over 100 år, ble jeg for en tid tilhørende en minoritet. Motstanden kom, trodde jeg, fra strenge, dystre, gledesløse, dømmesyke, ufrelste fariseiske lovtreller som ville rive fra meg «friheten i Kristus».

Det burde ikke være vanskelig å lage en liste over et par hundre skriftsteder jeg aldri leste eller benyttet. På et teoretisk plan visste jeg om dem, men noen praktisk betydning hadde de ikke. De stemte simpelthen ikke med min tro, og da var det enklest å overse dem eller anta at de var uheldig oversatt. Eksempler er; l.Joh. 3, 6.8-10.24. l.Joh. 4,2.17. l.Joh.5,3.4.18. Rom.8,4.5.8.9.12.13.14.Åp.19,8 Jakob 2,14.17.20 og 24 osv.

Nedarvede og tilegnede tilbøyeligheter til synd ble normaliserte fordi jeg selvfølgelig var dem prisgitt. (Kan en neger skifte hud eller en leopard sine flekker? Jer. 13,23 og Vendens favoritt).Daglig synd var naturbestemt og frelsen ble ordnet uavhengig av den, som en juridisk eller legalt erklært rettighet med min tro som utgangs punkt. Frelsen var ikke knyttet til at Frelseren kom inn i sinnet med ånden, og vasket ut hver urenhet fra kroker og kott. Jeg mente at han ikke kunne det, siden disse urenhetene var boltet fast i den syndige naturen jeg hadde og måtte være «belemret» med en stund til.

Problemet mitt var derfor ikke, at jeg måtte synde hver dag. Jeg var ferdig med den erkjennelsen og aksepterte tilstanden som omtrent uvesentlig for både Gud og meg selv.

Synd og frelse eksisterte i en harmonisk symbiose og lot hverandre være i fred. Tilgivelsen var hovedinnholdet mens seierskraften, kunne få noen prosent, men var egentlig valgfag. Kampen i det kristne livet, gikk i stedet ut på å sørge for at de uunngåelige syndene ble kanalisert slik at de fikk uttrykke seg i akseptable former. Så lenge de het moderat stolthet, leilighetsvis arroganse, vanlig irritasjon, tanker og følelser uten hellig innhold, tomt snakk, sosialt akseptert sladder og baktalelse, osv. var det minimale problemer.

Men når en teologi som normaliserer synd møter en natur som elsker dem, er det bare humanistisk viljekraft, selvkontroll og høyden på sosiale barrierer igjen. For meg ble kombinasjonen katastrofal. Det er vondt, men forståelig, å se at min tidligere guru også har møtt sprekkene og konsekvensene av vår felles teologi.

I mitt tilfelle, var ikke naturen for nøyd med en ryddig og normalisert statist-rolle. Den ville mer og jeg ble til slutt stående like avkledd som min syndtolerante teologi ville være, når Jesus kommer i skyene for å hente de som lot seg skille fra synd. Jødene var ikke beredt fordi de ventet en konge da Jesus kom som syndbærer. Min, «beredelse» ville også skrante, når han snart kommer som konge - mens jeg venter på en synd bærer.

Oppgjøret, med eget svik og myten om at alt var levelig bare fasaden så bra ut, var vanvittig smertefull og samtidig nødvendig. Både Gud og mennesker, ikke minst de nærmeste, måtte lide som følge av mine nederlag. Smerten gjøres tidløs på grunn av min årelange delaktighet i formidlingen av denne kraftløse og djevelske frelsesdefinisjonen, som får mennesker til å tro at de er frelste uten å være omvendt.

Men midt i smerten, takker og priser jeg min Himmelske Far og Frelser for hans ufattelige nåde, som har tilgitt min synd og gitt meg til bud om et nytt liv. Ved å feste blikket på Ham, og se hans smerte på korset, kjenner jeg dypt i min sjel at det var min synd og mitt svik han bar. Da fryser jeg på ryggen av en teologi som gjør synden ubetydelig. Må Gud hjelpe meg til å hate synd i alle dens former og må han gi meg kraft til å dele med alle jeg møter, himmelens oppskrift på hvordan Gud kan og må skille den fra oss.

I et miljø som potensielt sett, hadde verdens beste grobunn og anledning til virkelig å forstå Det Evige Evangelium, ble Satans etterligning mitt kjæreste eie. Følelsesladet fokusering på rund nåde, betingelsesløs kjærlighet og helliggjørelse for de som er spesielt interessert i det, ble parolen i min forkynnelse.

Jeg ber daglig om at mitt personlige nederlag og fall kan virke avskrekkende og vekke andre fra åndelig søvngjengeri og djevelens falske evangelium.

Vondt er det også å være vitne til at de som følger etter meg på den gale veien og misliker Bibelens Evige Evangelium om frelse FRA synd, er de som sover godt om natten etter å ha frest av sinne, hånet uten å blunke, løyet med smil om munnen, baksnakket med fryd, kastet kniver i ryggen på alle de misliker, tråkket med ispigger på de som er såret, kalt svart hvitt og hvitt svart og blitt grundig historieløse som protestanter. Men frelsen er i orden.

I oss selv og med vår syndige natur har vi ingenting å skryte av. Vi er alle like. Guds tilbud må vi alle forholde oss til. Sannheten er hans og må aksepteres på hans betingelser.

Tenk om alle forkynnere ville gi sine tilhørere løftene og håpet fra himmelens Gud. Fortelle dem at Jesu død gjør det mulig at vår syndige og onde natur kan korsfestes og dø, Gal.5,24. Vi behøver ikke å lyde den mer; Efes.2,3. Frelse betyr å få del i Guddommelig natur, 2.Pet.1 ,4, slik at Sinnet fornyes, Rom.12,2 og Kristus bor i oss, Gal.2,20. Da er vi frelst fra syndens skyld og makt, og født på ny !