De som idag nekter å videreføre reformasjonen «tilbake til Bibelens» ideologi, vil oppdage at deres Guds- forståelse har stagnert. Vi kan takke Gud for Luthers oppgjør med pave makten og for hans sentrale rolle med å gjøre Guds Ord tilgjengelig for de som ikke var språkmektige, men Gud har ikke bedt noen av oss om å gå tilbake til det 15. århundre og si at det som var bra nok for dem er bra nok for oss. Det er Guds Ord som er standarden, og reformasjonens appell er å reformere kunnskapen bort fra tradisjonen og menneskers meninger. Det er ikke Martin Luther som er vår standard. Han ble brukt til å vise vei, ikke til å identifisere endemålet på kristen forståelse og vekst. Ved å gjøre ham til en teologisk guru og ideologisk halvgud, har mange videreført og finslipt også hans manglende forståelse, slik at både sann og ubibelsk lære er inn bakt i Lutheranismen. Hans opprør mot pavemaktens avlat, askese og selvpinsler som frelsesvei, ledet ham til å isolere troen fra livet. Hans etterfølgere i den lutherske tradisjon, har rendyrket denne troskrystalliseringen, slik at holdninger som er helt ukjente for Guds Ord ble mer og mer synlige. Resultatet er at vår tids Luthertroende krymper seg i vemmelse når de møter Bibelsk lære som;

«Hva gagner det om noen sier han har tro, når han ikke har gjerninger? kan vel troen frelse ham?« Jak 2.14)

«Men vil du vite det, du uforstandige menneske; troen uten gjerninger er unyttig.« Jak 2.20)

«Dere ser at et menneske blir rett ferdiggjort ved gjerning, og ikke bare ved tro.« Joh 2.24)

Luther kalte disse og lignende Bibelske utsagn falsk lære. Enten må du være enig med ham, eller du må se i øynene at Luthersk troslære har fjernet seg dramatisk fra Bibelsk grunn. Ja, i enkelte kristne miljøer, er troen blitt «Frelser» på samme måte som «sakramentgjerningene» ble «Frelser» for mange katolikker. Denne betydningsfulle utglidningen, har ledet mange velmenende kristne, til ikke lenger å vite forskjellen mellom lovgjerning og trosgjerning. De mener rett og slett at frelsen er bundet til en mental trosprosess, som godt kan både være og forbli gjerningsløs. Litteratur skrevet av denne teologiens tilhengere, uttrykker ofte at åndens frukter godt kan være fraværende, mens individet likevel er «frelst» og født påny. Dette er selvfølgelig en umulighet. Det endrede livet er ikke noe den frelste produserer motivert av takknemlighet fordi synd er tilgitt. Vi mennesker kan strekke oss langt når noe betyr svært mye og vi er sterkt motiverte. Det nye livet i en kristen sammenheng er hevet over slike menneskelige og humanistiske prosesser. Når det gamle menneske dør, og Kristus med Den Hellige Ånd bor i sinnet, skjer et mirakel ingen psykologiske mekanismer kan forklare. Få har opp levd Bibelens «nye fødsel,» fordi uttrykkets betydning feilaktig ble knyttet til en endringsløs og mental trosprosess. Dette er fullstendig galt. Røveren på korset ble ikke frelst uten et endret sinn, endrede motiv endrede følelser, endret lyst, med endrede ønsker og idealer. Han fikk ikke anledning til å leve det nye livet. Da han på korset tok imot Kristus som sin frelser, skjedde det noe med ham, slik at han aldri kunne tenke seg å være røver mer, om livet hadde fortsatt.

Mange kristne er omtrent blitt allergiske ovenfor gjerning, atferd og handling i forholdet mellom mennesket og Gud. Denne reaksjonen er grunnløs. I Guds Ord er lovgjerning ikke det samme som lovlydighet på grunn av en endret karakter. Lovgjerning er uttrykket Bibelen benytter på det ugjenfødte menneskets anstrengelser for å vinne kredit hos Gud, ikke det gjenfødte menneskets lydighet. Det finnes ingen  «født på ny frelse» uten lydighet mot den del av Guds vilje og lov som er åpenbart for oss.

I Galaterbrevet kap. 5, sier Paulus at troen på Jødenes fysiske omskjærelse som frelsesvei, er det samme som lovgjerning fordi frelse loves uten sinnets født på ny omskjærelse. Han sier også at denne erstatningsfrelsen er; å søke å «bli rettferdiggjort ved loven.« (v.4) Å ligge «under trelldommens åk» (v.1), samt å være «falt  ut av nåden.»

Mener han her at det å lyde Gud og ha Guds hellige lov og vilje i sinnet, er et problem? Selvfølgelig ikke. Problemet er å tro at en handling, gjerning, et rituale, en seremoni i eller tradisjon, kan rettferdiggjøre noen for Gud.

Rettferdiggjørelse skjer når anger og overgivelse slipper Kristus inn i sinnet. Da kommer han med tilgivelse og skaperkraft, slik at den syndige naturen dør og det blir masse gjerning, handling og lydighet mot Guds lov. Dette er ikke lovgjerning, men tros- eller frelsesgjerning som alltid er Guds lov lydig. Derfor sier Jakob at en mental trosprosess uten et endret liv med mye gjerning, er et falsum. «Troen uten gjerninger er unyttig.»Jak.2.20. Og derfor sier den samme kilden at vi «blir rettferdiggjort ved gjerning og ikke bare av tro.» Jak.2.24.

Lutheranismens «Tro alene» finnes ikke i Bibelen. Den frelsende troen er bare alene i den forstand at den ikke er koblet til menneskelige gjerninger som alternativ til å bli født på ny. Men det er ikke «alene» hvis det betyr at ingen frukt, endring eller gjerninger vises i livet når troen bringer Frelseren inn i sinnet. Som alt nevnt, er den endrings eller gjerningsløse frelsen utenkelig. Da blir frelse og endring like uatskillelige som to sider av en dør. Du kan ikke åpne bare yttersiden, innsiden har en tendens til å følge med. Du kan heller ikke oppleve å «bli frelst», som betyr å «bli født på ny», uten at sinnet fornyes og alt blir nytt.

Guds Ord er gjennomført harmonisk og samstemt uten motsetninger mellom Paulus og Jakob. Men de som byttet ut Skriften med Luther, og gjorde Concordieboken til sin nye Bibel, må finne omtalte tema problemfylt. De glemte reformasjonens hovedappell, om å gå tilbake til Ordet. Derfor oppdager de at de har blitt uenige med Den Hellige Ånd som også styrte Jakobs tanker. Luthersk teologi har beveget seg lenger og lenger bort fra Bibelens harmoni mellom lov og evangelium. Det er derfor «det evige evangelium»må forkynnes på nytt i endetiden.

Lutherske teologer har utarbeidet en kristendom bygger på det svakeste i Luthers tenkning.De videreførte hans hat mot Guds lov, men glemte anmodningen om å bygge på skriftens deler. I stedet fokuserte de på «tro alene» , som igjen ble definert som en endringslos tro. (Altså tro alene uten endret karakter.)

Denne teologien er fremmed for Guds Ord.

Luthers hat til Guds lov ledet han til å hate alle som trodde på Guds lovs validitet, bla. Jødene. Her videreførte Luther også det katolske jødehatet.

En gjennomgang av Luthers «On the Jews and their Lies» kan gi en hver mareritt. Å myrde Jøder var i hans øyne en kristen forpliktelse og dyd. Vet du at massemorderen og jødeutrydderen (Eickmann?), klasket Luthers uttalelser i bordet, da han ble stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Jeg gjorde det enhver god Lutheraner burde, var hans argument.

For Luther var Bibelens forening av lov og evangelium en forbannelse. Han forsto det aldri og bygget sin teologi på denne feiltolkningen. Alle andre som bygger på hans ideologi, blir tvunget til å gjøre det samme. Å videreføre reformasjonen ved å hoppe over Bibelens evige evangelium om full frelse fra både syndens skyld og makt, oppnås ikke når vi går tilbake til det 15. århundre og adopterer datidens Bibelforståelse. Reformasjonens oppgjør med gjerningsreligion, avlat, sakramentalisme og kirkesystem var bare  begynnelsen.

Noen sitater fra Luthers «Traktaten om den kristne frihet», verker i utvalg, bind 2 s 205, kan klargjøre ovennevnte tema.

Punkt 10: Luther: «Med dette skulle det være klart at troen framfor alle ting er tilstrekkelig for den kristne, og at han ikke trenger gjerningene for å bli rettferdig. Og hvis vi ikke trenger gjerningene, har han heller ikke bruk for loven. Men har han ikke bruk for loven, er han utvilsomt fri fra loven. -Det er dette som er den kristne frihet og vår tro.»

Punkt 19: Luther: «La så mye være sagt om eders indre menneske, om dets frihet og den grunnleggende trosrettferdigheten som hverken er avhengig av lover eller gode gjerninger. Nei, slike ting er simpelthen til skade for den, dersom den skulle ta for seg å bli rettferdig på den måten.»

Punkt 30: Luther: «Men dette får være nok om friheten. Som du ser, den er åndelig og virkelig, den gjør hjerter fri fra all synd, enhver lov og ethvert påbud, som Paulus sier i 1.Tim 1.9:«Loven er ikke gitt for den rettferdige.» Den går ut over all annen, ytre frihet så langt som himmelen er over jorden. Måtte Kristus gi oss å forstå og bevare denne friheten. Amen:»

Innen en rekke kirkesamfunn oppleves nå en rystelse eller skismatisering mellom en nyteologisk (populært kalt så, fordi ny og annerledes fokusering finner sted, som motsetter seg de samme kirkesamfunns tidligere historiske forståelse). Disse nye retningene har flere fellesnevnere. En av dem er nettopp opphøyelsen av Luthers oppgjør med Guds lov. Teoretisk og «på papiret», benekter de ikke morallovens nyttighet, men på en rekke praktiske områder maksimeres avstanden mellom lov og evangelium. Korset og loven blir fiender i denne teologien. Bibelen binder dem sammen og sier at forsoningen har som sentral oppgave å endre mennesker ved den nye fødselen, slik at lovens innhold blir en del av deres sinn.