Observatører tilskriver mye av fremgangen, en massiv og godt planlagt kampanje, for å fremstille bevegelsen som en kristen kirke, noe dens dogmer og tro ikke gir noen indikasjon på. De tror bl.a. at Gud en gang var et vanlig menneske, som ble oppgradert til guddom. Bibelen ansees å være en sekundær og tilfeldig sannhetskilde, noe som i seg selv burde frita kirkesamfunnet fra bruk av kristen-navnet. Giftemål som «besegles» i en spesiell seremoni, garanterer at paret vil bli guder og få en klode å herske over og befrukte i det kommende liv.

De tror at alle har hatt en foruttilværelse (en tilpasset og moderert form for reinkarnasjon), og at kun medlemmer av kirkesamfunnet vil nå toppsjiktet i åndeverdenen. Et mellomsjikt er for de som behandlet mormonerne vel, men selv ikke var medlemmer. Bunnsjiktet er for djevelen og de som sto kirken imot og kritiserte deres tro og lære.

Blant samfunnets egne medlemmer, har det i den senere tid dukket opp stadig flere, som stiller seg kritiske til ledelsens autoritære stil. Ikke få selvstendige grupperinger, «independent functioning units,» er etablert, som søker å nå lederskapet med appeller om endring, erkjennelse og innrømmelser, på områder der det kan dokumenteres at kirken har stått for åpenbare og beviselige usannheter.

Som respons, er en egen vakthund komite, «Strengthening Church Members Committe,» opprettet, hvor solide medlemmer med usvikelig systemlojalitet, drøfter hva som kan gjøres for å hindre at vanlige medlemmer begynner å mene, at de har rett til å motsette seg ledelsens vedtak og prioriteringer, og faktisk tror at Gud på noen som helst måte, kommuniserer sin vilje til andre enn profeten og eldsterådet.

Både interne påvirkningskampanjer hvor budskapet om at de som korrigerer ledelsen er frafalne, kampanjer og disiplinære reaksjoner mot faktasøkende og selvstendig tenkende medlemmer, er virkemidler. Selv definerer ledelsen disse regionale komiteenes mandat som «To monitor doctrinally troublesome writings and beliefs.» En rekke personer som tillot seg å påpeke uriktig menneskebehandling eller direkte usanne påstander, blir fratatt sitt medlemsskap i kirken. Blant de mest kjente er Maxine Hanks, som i en bok våget å stille viktige og legitime spørsmål angående kirkens autoritære stil og manglende motforestillig mot å bruke psykologisk makt og manipulering. En annen er professor David Wright ved kirkens Brigham Young Universitet, for muntlig å indikere dokumentasjon på kirkens planmessige historieforfalskning.

Ennå en dømt fragmentariker er D. Michael Quinn, som ble presset til å si fra seg stillingen ved deres universitet, etter at han i en bok påviste at Joseph Smith (kirke samfunnets grunnlegger og første selvutnevnte profet), hadde vært dypt involvert i magi og okkulte bevegelser, før han stiftet religionen. Quinn fikk også svi for å bevise at mange av samfunnets ledere fortsatte å praktisere flerkoneri, lenge etter at samfunnet offisielt påsto at praksisen hadde opphørt. System bevarende og situasjons-«etiske» vurderinger, synes til enhver tid å betraktes som mer attraktive enn objektiv sannhet.

Mormonprofetene har alltid hatt sansen for det praktiske. Syner og åpenbaringer de påstår å ha, bekrefter alltid ledernes meninger og på peker det gale hos de som advarer mot og dokumenterer kirkens usanne påstander. I alle år ble den sorte rase ansett ufrelselige. Da en rapport påviste medlemspotensiale i denne folkegruppen, kom straks et syn som erklærte at Gud nå hadde skiftet mening, og likevel var villig til å frelse sorte mennesker. Da «den svarte veksten» syntes å stagnere, fordi ingen farget person kunne bli prest, ble ennå en guddommelig endring åpenbart for profeten, som åpnet presteskapet for fargede.

Hovedkilder, Anne Palmer, Donohoe, Salt Lake City og Richard N. Ostling, New York, begge fra Time Magazine Intertational, Religion Section.