«Toleranse kan være både en dyd og et uttrykk for karaktersvakhet. Vi berømmer en person som med sitt storsinn kan tolerere ulikheter når ingen stor sak står på spill. Han gir rom for en variasjon av metoder, preferanser og synspunkter. Men det er en annen form for toleranse som er avskyelig og forkastelig. Det er villigheten til å forbli taus, når Kristi sannhet blir vanæret. Taushet er svik når sannheten ledes til galgen. Toleranse som samtykker i frafall, er grov urettferdighet og den verst tenkelige synd. De som tror at Jesus alltid var tolerant er godt hjernevasket og trenger å lese Matt. 23, og der møte hans knitrende fordømmelse av falskhet. Dette kapitlet vi ser at Kristus både utøvde og inviterer til en modig refselse av religiøse lederes glatte fasade når makt og styringsbehov setter sannhet til side. Tvilere kan også lese Åp 2.20 hvor Kristus korrigerer menigheten i Tyatira, fordi den tolererte en navngitt person som sto for falsk lære. Paulus nektet også å være tolerant i møte med det falske. Han navngir flere, for å være sikker på at ingen misforstår, men forstår. Han nevner både Hymeneus og Meksander og ber menigheten møte deres hykleri. Også Filetus blir identifisert som falsk forkynner. Byens koppersmed unngår heller ikke å bli gjenkjent som en person på gale veier.

Selv Kjædighetens apostel  har så stor kjærlighet til sannheten, at han informerer og advarer menigheten mot en av deres egne ledere, Diotrefes, som i sine anstrengelser for å være den fremste og ha styring og makt over mennesker, motarbeidet sannheten, baktalte og fikk andre med seg til å få kastet ut av menigheten de han ikke likte.

Det ser ut til at mange bekjennende kristne, har glemt at toleranse ovenfor synd, falskhet og ubibelsk lære, er en grov benektelse av Kristi misjon og ånd. Som en Kristi soldat, er du forpliktet til å forsvare den rene lære og advare dine medtroende mot fiendtlige doktrinære bakholdsangrep og infiltrert åndelig spionvirksomhet med ødeleggelse av Guds sannhet som formål.

Noen ganger ser det ut som om menigheten har mistet sin evne til hellig og guddommelig intoleranse. Som forfatteren Robert G. Lee har sagt: «Vi lever i en verden av bløtfiskteologi, gele-moral,  sikksakk religion, gummiforkynnelse og saltomotalefilosoft.»

Et godt eksempel er den populære teologen Wililiam Barclay's forfatterskap og forkynnelse. Han benekter at Jesus var Guds sønn, fornekter skriftenes inspirasjon, ler av Jesu «mirakler» og hans «frelsende offer.» Han tror at alle til slutt vil bli «frelst» og filosoferer bort både synd og lov. Likevel blir hans «kristne» bøker solgt i omtrent alle kristne bokhandlere, og hans sitater og kommentarer benyttes av nesten alle teologer, og er lest av hundre tusener av kristne.

Forstår vi ikke lenger hva kristendom er? Når kristne tolererer synd, frafall og falsk lære, er de jo ikke kristne lenger! Da er det Satan og hans system som tolereres og Kristi sannhet som ikke tolereres.

J. Sidlew Baxter skriver: «Mange kirker er fulle av mennesker lammet av en syk stillhet, som tolererer falsk forkynnelse fordi talerne er så kjekke, kjente, flinke, taleføre og fascinerende. De vil heller tillate falsk forkynnelse som leder til manges fortapelse, enn å såre pastorens følelser og kanskje redde hans evige liv. Er vår plikt-termostat fullstendig rusten ?»

Det er syndig toleranse å flykte fra ansvaret vi alle har, til å påpeke og advare mot et falsk religions system, (det er tydelig at Dr. MacDonald her henviser til den Katolske Kirkes lære) som leder millioner til evig fortapelse med sitt falske evangelium.

Med de holdninger de fleste «protestanter» nå har, vil det aldri mer bli martyrer. Ingen vil stå opp for sannheten uansett hva det måtte koste. Vi flykter fra konfrontasjoner, ubehagelige oppgjør og nødvendig intervensjon. Vi hater å være annerledes, elsker flertallet og driver med de populære strømmene. Vi blir tause når Kristi evangelium hudstrykes og  jatter med enhver mening som garanterer fred og enhet på flertallets premisser. De fleste kristne ville idag stått i flokken og ropt «korsfest, korsfest» for det krevde overgivelse, mot, innsikt og kunnskap og usvikelig sannhetslojalitet å være på Frelserens side. Hvor er vår evne til hellig vrede. Ikke fordi noen gjør oss vondt, for da skal vi lide i Kristi styrke, men når vår Frelser og hans budskap blir såret. Vi er blitt eksempler på apatisk prokrastinering, når fast og modig handling kreves.

Må Gud hjelpe oss til å forstå, at enhet uten sannhet er uenighet med Gud og samarbeid med djevelen. Må han også gi oss styrke til å være tolerante vedrørende det uvesentlige og utolerante når sannhet fravikes.»