| I Review and Herald 7.Oct.1890, er det en interessant
beretning i forbindelse med de såkalte barnepredikanter, skrevet
av O.Boquist, som selv hadde vært barnepredikant. Han sier: "I året
1843 oppsto det en religiøs bevegelse blant folket i Karlsoga Sogn,
i Ørebro len. Lederne i denne bevaegelse var barn og unge menn,
som ble kalt "rapare". Disse talte med guddommelig kraft og forkynte for
folket, med stor overbevisning, at nå var Guds doms time kommet.
Høsten samme år, ble jeg selv (O.Boquist), da femten år
gammel, og en annen ung mann, Erik Walbom, atten år gammel, så
påvirket av denne usynlige kraft, at vi ikke på noen måte
kunne motstå den. Så snart vi ble grepet av denne himmelske
kraft, begynte vi å tale til folket, og forkynte med høy røst
at domstimen var kommet, og henviste dem til Joels bok 3.1-5 og Åpenbarimgen14.7.6.
De, som var under innflytelse av denne himmelske kraft, var helt ubevisst om alt som var rundt dem. De var faktisk i syn fra Gud, og talte med en kraft som skapte stor overbevisning. Disse små barn og unge talte, mens de var under denne innflytelse, med en styrke og verdighet som hos fullvoksne menn og kvinner. Så de, som så det, ble ledet til å konkludere, at det var Herren som brukte dem profetisk til å komme med disse høytidelige sannheter. O.Boquist fortsetter: "Folket samlet seg i store forsamlinger for å høre på oss, og våre møter varte i både dag og natt, resultatet ble en stor religiøs vekkelse. Både ung og gammel ble rørt av Guds Ånd, og ropte til Herren om nåde og bekjente sine synder for Gud og mennesker. Som et resultat av dette ble de arrestert og pisket offentlig. Med sine rygger blødende fra de friske sår av bjørkeris, ble de kastet inn i fengslet. Når sårene var helet, ble de tatt ut av fengslet, men bare for å bli konfrontert med kravet: "Vil du slutte med å forkynne disse doktriner?" Selv om de ble pisket med ris igjen, som åpnet opp de ømme sårene på nytt, var det eneste svar som kom over deres lepper: "Vi vil forkynne det budskap som Herren byder oss." Det var gjennom deres ubøyelige stilling og standhaftighet, at de kort tid etter ikke bare vant deres egen frihet, men også friheten til å forkynne fritt i Sverige, og derved forene sitt rop med det som ble hørt over hele verden:"Frykt Gud og gi ham ære for timen for hans dom er kommet." Hentet fra Ung I Endens Tid nr. 3 1992. (Hele artikkelen kan fåes ved henvendelse til oss). |