Helt fra vår spede begynnelse, har vi berettiget og kollektivt, identifisert oss med Laodikeamenigheten omtalt i Johannes Åpenbaring kap. 3. Kjennetegnet vi aksepterte, er at vi som et hele, og åndelig sett, for tjener å bære diagnosen lunkne, usle, ynkelige, blinde og nakne.

Dette er fem svært lite flatterende uttrykk, men at de er sanne, som en generell og allmenn beskrivelse, har Syvende-dags Adventister alltid hevdet.

Påstandene vi her kommer med, kan for noen lesere, virke både paradoksale og motstridende, men til tross for at vi på et teoretisk, akademisk og analytisk plan, aksepterer omtalte diagnose vi tror er stilt og gitt av Gud selv, erkjenner vi samtidig, at vi ikke har maktet å se i øynene og derfor heller ikke vært i stand til å konfrontere oss selv med, at det virkelig står slik til med oss.

Når Gud i Åp. 3,17 sier at Laodikea faktisk ikke vet at denne elendige tilstanden er sin, aksepterer vi det også, men vi har ikke vært nevneverdig opptatt av å finne ut hvordan endring kan finne sted.

Åndelig patologi eller schizofreni har noen kalt det, men slik terminologi opplever vi lite konstruktiv. Problemet vårt er egentlig ikke det å være åndelig syk. Problemet er heller ikke den konfronterende diagnosen eller for den saks skyld, bibelens tilbud om adekvat behandling. (Se Åp. 3,18). Problemet er at vi egentlig ikke er sikre på at Gud har rett. Mange i vår midte er simpelthen dypt uenige med Gud. Slik har Syvende- dags Adventister opplevd seg selv i over hundre år.

Alle våre sentrale pastorer og ledere, har disse årene stilt seg loyale ovenfor Guds skarpe og spesifikke tilstandsbeskrivelse. Ellen G. White, som vi har omtalt flere ganger tidligere i nyhetsbrevene, fikk en profets oppgave og kall helt fra vårt samfunns opprinnelse. Hun mottok hundrevis av syn og åpenbaringer fra Gud, for å støtte og hjelpe adventbevegelsen. Hun fikk også åpenbaringer, som fortalte at vi representerte det moderne Laodikea, og hun ble videre informert om hva som ville skje med vårt kirkesamfunn i det endetiden nærmet seg. Du kan gjerne si at vi i alle disse årene, har sittet med fasiten og der for kjenner mange detaljer med hensyn til vår egen fremtid. Det gjelder også kunnskap om hvordan Gud skal helbrede vår alt omtalte tilstand.

Et bemerkelsesverdig syn.

Den 20. november 1857, ble El len G. White gitt et syn, som i detalj beskriver en situasjon, som skulle oppstå innenfor Syvende-dags Adventist menigheten, like før Jesu gjenkomst.Vi som har funnet grundig dokumentasjon på og derfor har tillit til E. G. Whites profetgjerning, må nødvendigvis oppleve en slik åpenbaring betydningsfull. Vi kan dele dette lyset med alle våre kristne venner og formidle innholdet med åpenhet, frimodighet og innsyn, for det er Gud som her har noe å si. Da bør vi mennesker lytte, hvem vi enn måtte være. Vi har like lite rett til å sensurere en profets gudgitte budskap til oss, som jødene hadde det, når profetene både advarte og ga løfter fra Herren. Ellen G. White fikk se noen av vårt samfunns medlemmer, som syntes å være involvert i en dyp og intens bønnekamp. I andre syn og åpenbaringer, som supplerer synet vi her omtaler, kommer det klart frem, at denne gruppen som ber, representerer en liten minoritet av medlemmene, på det aktuelle tidspunkt synet omhandler.

Det sies om denne lille gruppen, at de ba til Gud med sterk tro og engstelige rop. Ansiktene deres var bleke og merket av dyp sjeleangst og innvendig kamp. Det presiseres klart i synet, at menneskene her beskrevet, ikke omfatter kristne fra alle samfunn, men kun Syvende-dags Adventister.

Andre kristnes og verdens respons, blir introdusert senere i synet. For mange «moderne kristne», er enkelte uttrykk benyttet til å beskrive denne minoritets gruppen, vanskelig å forstå. Fortvilelse, rop, blekhet, sjeleangst og kamp, høres ikke særlig kristent og evangelisk ut.

Er det ikke slik, at et rett Guds- forhold, skal skape fred, ro, glede og trygghet? Sant nok, men ikke før full overgivelse og den nye fødselen er en erfaring. Personene her omtalt, viser seg faktisk å være på Guds side og gjør det Gud vil de skal være med på. Beskrivelsen av synet fortsetter med å si, at deres ansikter ga uttrykk for fasthet og stort alvor, mens det falt store svettedråper fra deres panner.

Etter hvert kommer det frem at dette er helt vanlige medlemmer, som sammen med sine åndelige medsøsken, har trodd og levd som de fleste andre i vårt kirkesamfunn. Men i det endetiden nærmer seg, gjør Den Hellige Ånd dem oppmerksomme på, at det er noe meget vesentlig som mangler i deres liv. Laodikeatilstanden går opp for dem, og de blir bevisst, at det ennå er synd i deres liv, som ved Guds hjelp og kraft ikke er overgitt, overvunnet og avstått fra.

Men, sier du, det gjelder da alle kristne. Det er derfor alle trenger nåde og tilgivelse. Selvfølgelig møtes all oppriktig anger med tilgivelse. Og selvfølgelig trenger vi alle Guds nåde. Saken er imidlertid, at personene i gruppen synet omtaler, gradvis oppdager, at forkynnelsen de lenge har lyttet til, samt bøkene og bladene de leste, definerte Guds nåde helt annerledes enn Guds Ord.

Det blir et sjokk for dem, å finne ut at den vanlige åndelige undervisningen de utsettes for, og betingelsen for frelse og evig liv de får utlagt fra sine talerstoler, ikke lengre harmoniserer med bibelens smale vei.

Sett i en bredere sammenheng, burde dette i seg selv ikke sjokkere. For det de må lytte til, er godt synkronisert med den forkynnelse som er å høre i mange kontemporære kirkesamfunn.

Nei, sjokk opplevelsen og forferdelsen, kommer av at de nå blir oppmerksomme på, at vårt samfunn, i over 100 år, hadde en helt annen fremleggelse enn den de nå konfronteres med. De gamle predikantene er ennå å huske og bøkene  å lese.

For lesere som ikke tilhører vårt kirkesamfunn og derfor er uinnvidde, må vi her informere om, at adventistenes forsoningsforståelse, er dramatisk annerledes, enn den forfektet av kristne samfunn flest, som lot tradisjon og kirkemøter omdefinere Guds Ord.

Vi har alltid sett åndskampen mellom det onde og det gode, fra Guds synsvinkel. Guds navn, rykte og ære står på spill. Satan påsto at et menneske med fallen natur, aldri kunne lyde Guds lov, uansett hva himmelen gjorde. Jesus måtte bli oss lik i møte med Satans fristelser, for å demonstrere at fallen natur, født på ny, med Den Hellige Ånd som Herre i sinnet, kunne motstå alle Satans fristelser.

Vi har også alltid trodd, at Guds endetidsfolk, skal ledes til en helt unik og dyp erfaring med Gud, slik at fullstendig overgivelse gir dem en vedvarende seier over alle fristelser. De skal slutte å falle i synd ved å overgi seg helt til Gud og de skal bevares helt i denne overgivelsen.

Like før Jesus kommer igjen, vil noen overgi seg så fullstendig. Når alle nedarvede og tilegnede tilbøyeligheter til synd på denne måten overvinnes, fyller Gud dem med en veldig åndskraft, (senregnet) og de  vil deretter forkynne endetids budskapet med en enorm styrke. Dette har Syvende-dags Adventister alltid trodd og denne forståelsen er bekreftet med mange syn og åpenbaringer gjennom Ellen G. White.

Men la oss gå tilbake til synet fra 1857. Den lille gruppen vi omtaler, forstår at de ikke har vunnet full seier, fordi de ikke er fullt overgitt. Derfor er de involvert i denne intense bønnekampen med Gud. Synet viser videre, at menighetens majoritetsgruppe, som hadde sluttet å tro på vårt samfunns spesielle forsoningsforståelse og ikke lenger trodde at all synd må overvinnes med Guds kraft, gir de få som kjemper og ber, en meget slett behandling. Men det kommer vi tilbake til.

Synet beskriver videre, at mens de på denne måten kjemper og ber, lar Gud dem av og til, i korte perioder, oppleve bevisene på at han er med dem. Men etterpå, må de igjen kjempe en åndelig kamp, med ansikter som viser alvor og engstelse.

Ellen White fikk også se, at Satans onde engler samlet seg omkring den lille gruppen, og forsøkte å legge et mørke over dem for å skjule Jesus for dem. Det er tydelig, at Djevelen prøver å gi dem inntrykk av, at seieren de søker er uoppnåelig. Han benytter sikkert andre kristne også, for å gjøre dem mismodige. Det som hittil er nevnt, er at disse menneskene, opplever det de kjemper for uhyre viktig, ellers ville de ikke kjempet og grått med slikt alvor.

Den Ondes hensikt med sitt angrep, sies det, er å få dem til ikke å tro, at Gud virkelig kan gi dem full seier over Satans fristelser. Det sies, at om de slutter å tro på Guds løfter, vil Satan vinne kampen. Deretter får profeten se, at noen Syvendedags Adventister, ikke tar del i «dette arbeidet med å kjempe og be». Som alt indikert, omtales denne gruppen som en kvantitetsmessig majoritet av samfunnets medlemmer.

Ved at mange forlater Skriften som sannhetsfundament, 
skjer en splittelse blant adventfolket

---

Siden de er i flertall og kan fungere godt og normalt i menigheten med sin teologiske forståelse, er nok forkynnelsesfokuserigen på deres side. Denne antakelsen bekreftes også av andre syn Ellen G. White fikk.

For rett å kunne forstå dette synet, presiseres det igjen, at denne flertallsgruppen befinner seg i en akseptabel og normal menighetssituasjon hva identitet, tro og funksjon angår. «Sorgløse og likegyldige» beskriver deres holdning til seier over alle fristelser til synd. De ser ikke lys i en såpass «ekstrem» prioritering.

Selv om det er aldri så smertefullt å lese, må vi se i øynene, at synet informerer om, at Guds engler til slutt må forlate dem, og ile av sted, for å hjelpe de som i den lille gruppen «kjempet av alle krefter for å motstå de onde englene». Det sies, at de hjelper seg selv ved «utholdende å påkalle Gud». Kraften er fra Gud, seieren opplever de i sine egne liv.

I denne beskrivelsen, kommer én av synets mange forklaringer på hva de kjemper for å oppnå, nemlig «av alle krefter å kunne motstå de onde englene». Fienden er altså djevelens fristelser til synd. Deres våpen er «ved utholdene å påkalle Gud». På denne måten «hjelper de seg selv».

Igjen sies det i synet, at Guds engler måtte forlate dem som «ikke gjorde noen anstrengelse for å hjelpe seg selv».

Glem heller ikke, at Gud bare «av og til» lot sitt lys skinne på de få som kjempet for seier over alle sine svakheter. Dette lyset oppmuntret dem, men kampen mot selvet og syndige tendenser måtte gjennomkjempes, til målet ble nådd. Gud tilbød dem ikke en snarvei eller lettvint løsning. Han gjorde kraft tilgjengelig for kampen. Denne kraften var ikke i stedet for gråten og bønnen, men ble gitt til utholdenhet i kampen.

På dette tidspunkt i synet, er det som om scenen skifter og Ellen White spør engelen som ledsager henne i åpenbaringen, hva denne voldsomme rystelsen av adventfolket betyr. Da får hun vite, at den blir forårsaket av at noen i menigheten virkelig tar imot rådet (behandlingen) Gud tilbyr Laodikeamenigheten. Foranledningen til «rystelsen», er altså ikke tilstanden eller diagnosen lunken, ussel, ynkelig, blind og naken, men at noen bestemmer seg for å gjøre noe med det. De tar imot fra Gud 1) Gull lutret i ild. 2)Hvite klær. 3)øyensalve. (Se Åp.3)

Gullet er ren tro og kjærlighet. De hvite klærne er en uflekket og hellig karakterrenhet i Jesu blod mens naturen ennå er fallen, og øyensalve er Guds nåde som gir et klart syn på åndelige ting og evne til å avsløre synden.

Denne lille gruppen troende, tok imot sannheten i Guds dom over dem. «Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm,... men fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.» Åp. 3,15.16. De som tar imot budskapet, vil med iver og nidkjærhet ta fatt på oppgaven å skille seg fra sine synder.» E.G.W. Veien til Kristus, s.285.

De som overgir seg helt og tar imot Guds behandling, får en erfaring som forårsaker en dyp og gjennomgripende endring av deres karakter. Synet formidler, at erfaringen vil «øve sin virkning på hjertene hos dem som tar imot det og lede dem til å løfte banneret høyt og fremholde den tydelige sannheten.» Deretter får vi vite, at de som ikke ville være med i denne beredelsen, de som ikke kjempet, gråt og ba om full seier, de som ville være adventister og tro seg frelst, uten full overgivelse og seier over nedarvede og tilegnede vaner og trekk, setter seg kraftig opp imot mindretallet som kjemper for og tror seier er både mulig og nødvendig.

Og det er denne motstanden eller opposisjonen fra et flertall som benekter at den siste menigheten må vinne full seier, rettet mot de få som holder fast ved adventbevegelsens over 100 år gamle seierstro, som blir sagt å forårsake den voldsomme rystelsen og splittelsen.

Laodikeabudskapet blir i synet kalt et høytidelig vitnesbyrd, som er så viktig, at forholdet til det fullstendig avgjør menighetens skjebne. Det sies også, at dette budskapet av Syvende- dags Adventister, «er blitt ringeaktet eller kanskje stilt helt ut av betraktning». De som nå tar imot det, leser vi, «vil lyde det og bli renset». Det er synd de blir renset fra.

Igjen skifter synet fokusering. Ellen G. White fikk høre vakker musikk og ble nå vist den samme lille minoritetsgruppen, som før hadde kjempet og bedt. Nå var alt annerledes. Englene sto beskyttende rundt dem og disse som før ble sett svake og gråtende, sto nå fram i en rustning fra hodet til føttene. De beveget seg i fast og fullkommen orden. Deres ansikter var preget av kampen de hadde gjennomgått, men nå strålte de av himmelens lys og herlighet.

Ellen White spør hvorfor de er så forandret. Svaret som gis, er at «de hadde vunnet seier, og det fremkalte den dypeste takknemlighet og en hellig glede.»

Vitnesbyrdet gis, at de onde englene trengte seg fremdeles omkring dem, men det står at «de kunne ikke få noen makt over dem». De hadde vunnet seieren over alle seire, over selvet. Det er og forblir dødt. Satans fristelser hadde ingen appell mer. De var født på ny, slik Bibelen definerer denne erfaringen.

De blir i Kristus og derfor synder de ikke mer, i Joh. 3,6. Selvfølgelig kan de igjen la selvet få kontroll, men velger ikke å gjøre det. Og like selvfølgelig, føler de seg ikke vellykket og prektige. De er bare helt overgitt til sin Frelser. Ofte hadde de lest hva Gud ville med dem, gjennom åpenbaringer gitt av Ellen White. De leste; «De som når fram til hvert punkt og består hver prøve og seirer uansett hva det måtte koste, har gitt akt på rådet fra det sanndru vitne (Laodikeabudskapet), og de skal få senregnet (Åndens fylde og dåp), og bli skikket til forvandlingen.» (Bli tatt til Himmelen når Jesus kommer, uten å dø.)

Til tross for vedvarende forkynnelse, om at denne erfaringen er umulig og unødvendig, trodde de Guds løfter og fikk erfare at Den Hellige Ånd er sterkere enn en fallen natur. De som vant full seier, var tomme for selvet og kunne derfor fylles med Guds Ånd. «Jeg spurte hva som hadde ført til den store forandringen. En engel svarte; «Det er senregnet, vederkvegelsen fra Herrens ansikt, den tredje engels høye rop.»

Her slutter synet å fokusere på Syvende-dags Adventister. Nå er de seirende beredt til å forkynne den 3. engels budskap til verden. Guds kraft strømmer gjennom dem og responsen er enorm. Oppriktige mennesker fra alle kirkesamfunn, tar imot lyset og forstår at lydighet mot Guds hellige lov, ved at den skrives i sinnet gjennom full overgivelse og den nye fødsel, er kriteriet for å bli frelst.

Deretter beskriver synet hvordan verdslige mennesker reagerer på adventvekkelsen, og til slutt hvor dan de trofaste, som nå utgjør Guds sanne folk, går gjennom Jakobskampen, når de blir forfulgt av mennesker under djevelens kontroll.