Ingen rester etter mennesker eller dyr, ingen gravplasser, ingen rester av krukker og bruksgjenstander -ingenting! Årsaken er sannsynligvis, at de aldri var der forskerne har lett og da blir de manglende funnene det eneste naturlige.

Hvis teorien om at de krysset Akababukten med Guds inngripen og oppholdt seg i Saudi Arabia de 40 årene er korrekt, bør de arkeologiske funnene man etterlyste, være å finne der.

Og det er de. Fjellet Jabel El Lawz, med den enorme fjellinnrammede sletten nedenfor, stor nok til å romme mange millioner mennesker. Potte skår, gravplasser, restene etter altrene Bibelen sier de bygde, og restene etter steingjerdet Moses lot bygge rundt det virkelige Sinaifjellet. Da Saudi Arabiske arkeologer fra Riadh Universitetet, ble gjort oppmerksomme på petroglyfene av kuer og okser på de nyoppdagede altersteinene, ble de både henrykte og overrasket. De rapporterte, at tegningene klart var egyptiske og at lignende funn var helt ukjente i Saudi Arabia.

Et mange kilometer langt, meget kostbart og høyt gjerde ble umiddelbart satt opp rundt det mektige fjellet langt ute i det ubebodde området. Bemannede vakttårn ble bygd og store advarselsskilt på engelsk (i Saudi Arabia!) ble også plassert rundt området. Skiltene sier. Arceological site. Prohibitet area.

Amerikanske forskere fra GC. Biblical Research Commiittee, kaller funnene i Saudi Arabia en bløff. Man får imidlertid inntrykk av, at Saudi Arabiske arkeologer og forskere har gått vel langt med å gjerde inn og beskytte bløffen. Kanskje de har funnet noe de amerikanske forskerne skulle ønske ikke var der.

Gud ga Moses et oppdrag. "Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt," 2.Mos.3,10. "Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet," 2.Mos.3,12. Da Moses fikk dette mandatet, var han i landet Midian, som ingen benekter både var og er i nåværende Saudi Arabia." 2.Mos.2,15 og 3,1.2. Her plasserer faktisk Gud selv fjellet geografisk i Saudi Arabia og dette gjentas i Galaterbrevet 4,25, hvor Paulus sier "berget Sinai i Arabia".

Som et forsøk på å syrikronisere Bibelens beskrivelse med tradisjonen, ble det i relativt moderne tid, foreslått at deler av området som nå kalles Sinai halvøya, ble kalt Arabia i oldtiden. Dette er senere avslørt som et forsøk på å "tilpasse terrenget til et galt tegnet kart". Slike metoder blir ikke satt pris på av seriøse forskere. Det samme må sies om alle navnene Bibelen knytter til israelitt enes 40 årige vandring. Lenge etter Jesu tid, ble de plasserte rundt på nåværende Sinai halvøya, for å passe med jødenes vandringer. Idet 5. år- hundre etter Irristus, ble det foreslått at fjellet Jebel Musa på Sinai halvøya, måtte være Sinaifjellet. Det er ca. 7500 fot høyt. Men siden denne toppen ikke er synlig fra den eneste sletten stor nok til å huse alle israels barn, ble forskerne fort uenige. Andre utpekte fjelltoppen Ras es Safsaf (6600 fot) som et annet alternativ. Også fjellet Jebel Serbal (6750 fot) har sine tilhengere. Da katolikkene bygde St. Catherina klosteret på Jebel Musa, ble det et tungtveiende argument også for protestanter, selv om fjellet er usynlig fra sletten. "man tager det man finner", selv om den Bibelske beskrivelsen overhodet ikke passer. Tradisjon er sterke saker, enten det heter Sinai, søndag eller sjelens udødelighet.

Det foreligger massiv dokumentasjon på at Egypt på Mose tid, også regjerte området som nå kalles Sinai-halvøya. Både gruvedrift, Egyptiske templer og festninger, bekrefter dette. Området var okkupert og kontrollert av Egypt, men ikke an sett å tilhøre "Egypt proper".

Hvis Moses bare hadde tatt Israels barn over ved "Suez", ville de like fullt oppholdt seg på et område befestet og bevoktet av fienden. I Saudi Arabia finnes derimot ingen indikasjoner på Egyptisk okkupasjon.

Området israelittene fikk å bosette seg på i Egypt, var ikke en by, men "landet Ràamses". 1.Mos.47,11. Husk at 2-3 millioner mennesker etterhvert bodde der. 2.Mos.12,3 indikerer, at folket var i sine respektive hjem, da lammet ble tilberedt og de skulle forlate Egypt. Vi leser i 2.Mos.12,17, at Gud førte dem utavlandet Egypt "nettopp på denne dagen". Dagene mellom den 14. dag i måneden (utreisedagen) til kvelden den 21. dagen i samme måned (7 dager senere) skulle de ete det usyrede brødet de tok med seg. Dette indikerer en 7 døgns vandring, hvor de forlot Egyptisk hovedområde før kvelden var avsluttet dagen etter oppbruddsnatten.

Denne forståelsen ligger i uttrykket "nettopp på denne dagen", som ble avsluttet før solnedgang dagen etter dødsengelen besøkte Egypt. Husk at jødene regnet dagen fra solnedgang til solnedgang. Folket begynte vandringen den aktuelle natten og dro fra Ràamses til Sukkot, 2.Mos.12,37. Vær også oppmerksom på, at selv om Egypt var et langstrakt land, var det også meget smalt.

Flere forskere tror Sukkot tilsvarer festnings- og grensestedet Thani, Taru eller Takit, som er lokalisert på andre siden av vannveien som senere ble utvidet til Suez. Satelittfoto har vist at et kanalsystem eksisterte her også i oldtiden.

Eldre Egyptisk historie, nevner dette fortet som svært viktig, for å holde tilbake beduinene fra delta-landet. Her var en landbro, som gjorde inngangen til selve Egypt kontrollerbar.

Selvfølgelig kjente hærføreren og generalen Moses godt til festningen i Sukkot. Han passerte selv landbroen da han kom tilbake til Egypt fra Midian.

Etter at de nå var ute av Egypts hovedområde, brøt de opp fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen. Under 2.Mos.13,18 kommenteres det i de fleste bibeloversettelser, at Akababukta også ble kalt Rødehavet

Dette var målet Gud ledet dem mot. Han tok dem hurtig gjennom fjell området, som vanligvis kalles den sydlige karavaneruten, med retning mot bunnen av Akababukta. Denne ruten ble vanligvis regnet å være tryggere, siden man unngikk kystruten hvor filisterne bodde.

Siden Moses hadde i tankene, at de selvfølgelig skulle til Midian, si den Gud ba ham ta folket dit, var dette den eneste naturlige veien å gå. Etam var landet ved enden og litt på begge sider av Akaba bukta.

Gebel Musa, det tradisjonelle Sinaifjellet,
med det katolske St.Catherine-klosteret i forgrunnen

---

For å bli "lukket inne" nede ved havet, må de ha vært i et område med dype vadis (daler) og høye fjell som kun tillot adgang til stranden, som måtte være en lukket slette som kunne romme 2-3 millioner mennesker pluss deres husdyr. Videre måtte også fjellene gå helt ut i havet for å hindre flukt langs stranden.

Ingen slik landstruktur hvor samtlige omtalte geografiske betingelser er til stede, har vært å finne der man tradisjonelt har antatt at folket gikk. Der Gud ba dem vende om fra nordlig til sydlig retning, kunne de bare følge den dype ca. 20 km lange vadien som snodde seg ned mot Akababukta. Der fant de den enorme Nuweiba stranden. Denne sletten er så stor, at alle israels 2-3 millioner mennesker hadde god plass og det kunne til og med være mange  kilometer mellom dem og den store Egypterhæren som kom etter dem.

I nordenden av stranden, er ennå restene etter et stort Egyptisk fort, som det ville vært lite hensiktsme sig å gå mot, derfor gikk de sørover på sletten. Flere har antatt at dette fortet var Pi-Hakirot. Folket var nå mellom fjellpartiet Migdol hvor de kom ned på sletten og havet. Egypteme hadde berger og vakttårn over hele Sinai-halvøya og kunne signalisere til hverandre ved hjelp av solrefleks om dagen, og bål om natten. Farao visste til enhver tid hvor folket befant seg. 2.Mos.14,5. 

På andre siden av Akababukta, lå en Midianittfestning som var innviet til Ba' al, Ba' al-Sefon. Uttrykket "midt imot" ble ofte benyttet når det var vann som skilte to navngitte steder.

I 1967 tok Moske Dyan sine soldater fra den samme Noweiba Stranden til Zues City på 6 dager. De sov hver natt. Israels barn brukte 7 dager og de sov ikke, men fikk Guds styrke til å vandre dag og natt.

Nettopp ved sydenden av Nuweba Stranden, tok Gud Israel over havet. Alle andre steder langs denne kysten, hadde folket -med sine vogner og husdyr- måttet klatre ned mange hundre meter høye juv og undervannsfjell etter at vannet ble stående som en vegg på begge si der. Det ville aldri vært mulig. Satelittfoto viser at nettopp her, ved sydenden av Nuweba Stranden, og bare her - finnes en undervanns-landbro med kun svak skråning tvers over Akababukta. Helt fra skapelsen eller syndfloden, hadde Gud planlagt miraklet over Rødehavet. Fremtiden er ikke skjult for Gud.

På denne undersjøiske landbroen, er det funnet en mengde vognhjul rester og utallige koralliserte heste hover, som ikke lar seg ødelegge av saltvannet. Vognhjulrestene viser at Faraos hær benyttet hjul med både 4, 6 og 8 eiker. 8 eikers hjul var et eksperiment knyttet til nettopp Egypts 18. dynasti og nevnes av direktør for oldtidssaker i Cairo, Nassif Muhammed Hassan, som et dokumenta-sjonspunkt for det 18. dynastiet. Andre indikasjoner er som alt nevnt veibeskrivelse, den eneste sletten som passer hvor en rekke detaljer må stemme, vognrester og hestehover, en minnestøtte på stranden i Saudi Arabia, ordren om å ta folket tilbake til fjellet i Midian, Paulus' plassering av fjellet i Arabia, alterrester og petroglyfer i Arabia, knokkelrester og gravplasser der folket bodde nedenfor fjellet samt Saudi Arabiske forskeres inngjerding og bevokting av stedet - burde vekke seriøse forskeres interesse, og gjør nettopp det. Eller er lengselen etter å verifisere og følge katolsk tradisjon så stor, at fakta blir fiksjon?

Vi tror frafallskirken gang på gang har trukket gale konklusjoner, enten det dreier seg om Jesu grav eller fjellet der Guds hellige lov ble gitt menneskeheten. Som en del av oppgjøret med det moderne Babylon, vil både lære og tradisjon møte Guds åpenbaring. Konklusjonene vil til slutt bli; falt, falt er Babylon og alt hun sto for.