1) Forsoningsforståelsen Gud ga oss, blir gradvis mindre populær i vår egen forkynnelse. Mange slutter å tro at seier over all bevisst synd er mulig og nødvendig. Denne posisjonen slutter nå også hos oss å være teologisk akseptabel. Andre kirkesamfunn har alt vist vei.

2) En minoritet i menigheten, oppdager den dramatiske teologiske endringen, og søker Gud og hans Ord, for å forstå hva som skjer.

3) De oppdager det doktrinære frafallet og begynner en personlig kamp, for å overgi seg helt og ved Guds kraft vinne seier over alle skjødesynder.

4) Et flertall blant oss, opplever mindretallets åndelige fokusering uakseptabel og engasjerer seg i en omdefinering av hva vår bevegelse alltid har trodd og forkynt. Tilpasset arvesyndlære glir inn i forkynnelsen. Jesus sies å ha hatt en ufallen natur, slik at hans seier i fristelse kan forklares som særfenomen og knyttet til hans identitet som Gud.

5) Personene som kjemper i Guds kraft for full overgivelse og dertil følgende seier, gjør sin teologi og tro på Guds løfter kjent gjennom forkynnelse, vitnesbyrd og det skrevne ord. Ellers ville selvfølgelig ikke majoritetsgruppen i menigheten blitt kjent med innholdet i deres tro og kunnet opponere kraftig imot dem.

6) Flertallet i menigheten, dessverre ledet av mange (ikke alle) pastorer og ledere, setter seg «kraftig opp imot» de som ikke vil være med på den økumenisk-teologiske kursendringen, men står for bibelens forsoningslære som vi i over 100 år har trodd og forkynt.

7) «Kraftig opp imot» inkluderer naturlig nok ulike metoder og fremangsmåter, som er tilgjengelige for å nedkjempe mindretallets mulighet til å vitne om sin tro og overbevisning. Siden alle historiske og dokumenterbare trosbevis, i all vår litteratur og forkynnelse, nettopp er på mindretallets side, er det rimelig å anta, at personangrep blir et attraktivt våpen for å lede oppmerksomheten bort fra sak og budskap.

Bøker og artikler, hvor den nye og endrede teologien prioriteres, er også svært sannsynlig påvirkningsmåte. Oppsigelser, fratagelse av forkynnerlisens og verv, taleforbud og utkastelse av menigheten, er kun naturlige og forventede utviklinger av synets «kraftig opp imot.» Vær vennlig og husk, at Den Hellige Ånd i dette synet viser hvordan de i menigheten som ikke følger Guds plan og vilje behandler de som gjør det. Synet behøver ikke tolkes, det kan leses og forstås siden all nødvendig forklaring er gitt.

8) Siden vår profet i andre syn ble informert om, at få av våre store menn (betydningsfulle og synlige valgte åndelige ledere) til slutt ville havne på den rette siden, ble vi tidlig i vår historie varslet om at det siste og avsluttende arbeidet gitt vår bevegelse, i all vesentlig grad skulle utføres av legpersoner, som lot seg føde på ny og derfor vinner seier i alle fristelser og kunne fylles helt med Guds Ånd.
 
 
 

9) På grunn av det ekte advent budskapets formidling av Guds Ords løfter om seier i alle fristelser, er det også rimelig å anta, at endel lett forutsigbare teologiske argumenter finner sin plass i prosessen med å «sette seg kraftig opp imot.» Forventede eksempler er; At Jesu seier over fristelser primært skyldes Hans iboende guddommelige og ufalne natur, som igjen utelukker at Gud kan la det samme skje i våre liv, siden vi med sikkerhet har fallen natur. At den katolske arvesyndlæren, som vi med bibelen i hånden og bekreftet av syn Ellen G. White mottok, i over 100 år kategorisk har avvist, likevel blir anbefalt akseptert. Argumentet at Jesus selv ville trengt en frelser om han hadde fallen natur. (Dette er en helt nødvendig konsekvens av arvesyndlæren, som plasserer syndeskylden i menneskenaturens falne tilstand og ikke som Guds Ord gjør, i valget om å si nei til tilbudet om å bli født på ny, slik at menneskenaturen settes ut av spill.) At de som venter på Jesu gjenkomst må synde til naturen forvandles, siden intet kan gjøres med dens overdominans før dette skjer. At det klare skille mellom karakter og natur, som alltid har vært vår forståelse viskes ut, slik at moralsk fullkommenhet i karakteren blir ansett umulig med fallen natur. At frelsen knyttes til rettferdiggjørelsen kun og at bibelens helliggjørelse i og av Guds nåde, i stedet blir betraktet som menneskets motivasjons respons.

Når splittelse skjer der sannhet møter villfarelse, kan  det bli enhet på sannhetens premisser.

10) Vi må videre regne med, at anklagene som rettes mot de få som søker full seier, slik at djevelen ikke lenger har noen makt over dem, vil inkludere; At de er fanatiske (siden de ikke aksepterer pluralismen og historieforfalskningen i den teologiske endringen). Opposisjonelle (motsetter seg flertallet av ledere, pastorer og medlemmer påvirket av dem). Skismatikere (splitter menigheten i to teologiske leire siden det sanne og det falske ikke kan samstemmes) Ekstreme fundamentalister (aksepterer Guds Ord som fundament for sannheten og er uvillige til å utvanne det Herren har åpenbart for å tilpasse individuell synsing og ørekløende situasjonsetiske preferanser) Lovtreller (siden de tror bibelens løfter og derfor søker Den Hellige Ånds kraft til å etterleve alle Guds bud, også deres åndelige implikasjoner. Kritiske (siden de påpeker det gale kontra det rette å tro ut fra det lys Gud har gitt). At de påstår menigheten er det falne Babylon. (Atter en usann anklage, som er utledet av at mindretallet naturlig nok sterkt beklager og sørger over at mange i menigheten tror og forkynner ubibelsk på flere frelsesavgjørende områder og derfor fører en rekke mennesker vill).

Når disse ting begynner å skje blant oss som et kristent samfunn, har Gud vist oss at det er like før vår kjære Frelser kommer igjen. Ja vi kan betrakte omtalte situasjon som et sterkere bevis på endetiden, enn noe som finner sted ute i verden. Da kan vi selv velge å plassere oss i et gudsforhold og akseptere en teologi (som betyr kunnskap om Gud) som samstemmer med de trofaste i minoritetsgruppen, og kjempe i Guds kraft, med hans oppskrift, for en overgivelse så dyp, at vi vinner seier over alle nedarvede og tilegnede syndige vaner og trekk, slik at djevelen ikke lenger har noen makt over oss. Da bor Kristus kontinuerlig i sinnet ved Ånden og da er vi beredt for senregnet åndsdåp, som er panten på en fullendt og avsluttet seierskamp. Guds barn vil også da og alltid ha behov for Guds nåde, som kan bevare dem fra å velge seg bort fra full overgivelse.

Når all synd er bekjent, overgitt og avstått fra, slik at åndsfylden kan erfares, kan de være med i «det høye rop» og se opp riktige mennesker fra alle og ingen kirkesamfunn, hurtig beredes til å møte Jesus. Disse, som i den ellevte time finner og
tar imot endetidsbudskapets evige evangelium om frelse fra all synd og løftet om gjenopprettelse av Guds bilde i mennesket, vi ta plassen til flertallet blant oss, som rystes ut av adventtroen, ved at de ikke tok imot budskapet om rettferdiggjørelse ved tro, som betyr Kristi ferdighet til å gjøre rett, mottatt og bevart av en tro og tillit til Guds løfter om fullkommen tilgivelse og seier gjennom en endret karakter og iboende Kristus.