| Det var en skute som seilte på et stille
hav. Det var ikke land å se fra noen vinkler. Solen skinte
og det var blikk stille. Mannskapet nøt stillheten og solvarmen.
Noen lå og solte seg på dekk mens andre satt på rekka
og plystret og sang. Kapteinen lå og sov middag i lugaren sin. Alle
ante fred og ingen fare, livet var deilig og bekymringsløst, ja
helt idyllisk. På utkikksposten sitter vakten og koser seg i den
deilige svale vin den: "Åh, livet er verd å leve her på
denne skuta! Her er det virkelig godt å være!" Så får
han øye på en mørk sky i det fjerne. "Der blir uvær!",
roper han til mannskapet. "Det er lenge til, skyen er langt borte og det
vil ta dager før uværet kommer!", sa en. "Vi seiler mot øst
og skyen beveger seg mot nord!", sa en annen. "Ta det med ro!", sa den
tredje. "Det er bare en liten skur!" alle fortsatte å nyte "livet"
på
skuta slik som før. Kapteinen fortsatte å sove. Han hadde
ikke engang hørt varselropet.
Tiden gikk og ingenting hendte. Skyen forsvant igjen. "Du verden så godt vi har det her på skuta!" var alle enige om. "Her vil vi være for alltid!" Etter en stund dukket det opp en ny uværssky i horisonten. "Det blåser opp til storm!", ropte vaktposten. Nå begynner'n igjen! Det skjedde ikke noe forrige gang, da forsvant skyen igjen. Er det da noen grunn til å være engstelig? Vi er jo erfarne sjøfolk, vi har vært ute for storm før!" Det begynte å blåse litt. "Gjør dere rede!!", ropte vakten. "Slapp'a! Det er jo bare en liten bris. Den forsvinner snart og dessuten er det jo deilig med litt vind iblant, midt oppi all solvarmen." Alle var så godt vant til gode værforhold at de ikke oppfattet alvoret i stormvarslene. Det var få som stod på sin post da stormen brøt løs. Kapteine våknet til slutt, men da var det for sent, skuta gikk under.... Dette hendte fordi at alle hadde det så godt under den blå himmel og solvarmen, og få innså behovet for å være rede i tide og utide. De likte seg så godt på skuta, at de glemte at den bare var et framkomstmiddel som skulle bringe dem til målet. Jesu sier: "Men når menneskesønnen kommer, mon han da finner troen på jorden"(Luk.18,8,) Selv følgelig finner Jesus troen på jorden når han kommer igjen! Det Herren egentlig spør om her, er om han finner din tro når han kommer. Vil han gjøre det? Stormvarslene er klare nok, selv om vi har fått "falsk alarm" mange ganger. Verdens problemer er ikke bare vanskelige, de er helt umulige. Det er bare uvitende og naive mennesker, som mener at slik som verdensbildet er i dag har det vært i uminnelige tider (se 2.Pet.3,1-14) La meg da nevne at det er ikke få, men tusenvis av problemer verden har å slite med og faktisk har mistet kontrollen over for lengst, og så sier de: "fred, fred og ingen fare"! Men la oss da huske på Pauli ord i 1.Tess.5,16. "Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen!" (Rom.13,11.-13) Kjære, venn! Er du virkelig rede til å møte stormen? Hvis ikke, når skal du gjøre deg rede? |