Det var interesse for kunst, samme bakgrunn som rockeelskere og frikere, og vi pratet samme språk på mange måter.
 

Jeg husker spesielt den første gangen han besøkte meg. Vi inviterte han til et måltid. Det var lasagne med kjøttdeig. Han sa han var vegetarianer, så han fikk en salat i stedet for lasagne! Etterpå viste jeg han min platesamling og der fant han en plate som het «Kingdom Come». Da begynte han å fortelle, at det var mange som trodde på et nytt kongerike som skulle komme.

Bjørn Nilsen før (innfelt) og etter.

Han snakket om hvordan historien forteller, om kongeriker som hadde til hensikt å erobre verden. Men alle som en så ut til å falle under en slags usynlig makt. Dette fikk meg til å tenke. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at han kanskje var religiøs, men fikk meg ikke til å spørre. Det var liksom noe annerledes med Tor Einar, han var ikke som andre mennesker. Der Tor Einar var til stede, hersket det en fredelig atmosfære. Derfor var det så behagelig å være sammen med han. En tid etter dette besøket, skjedde det en del ting i livet mitt som ikke er nødvendig å nevne.

Min livssituasjon bidro til at jeg ønsket å leve livet i «frihet» uten hemninger. Jeg flyttet inn i en liten leilighet i Kongsberg på et sted som heter Lindbojordet. Strøket jeg bodde i, ble drevet av Kongsberg sosialkontor. Der ble jeg kjent med mange nye mennesker og fikk mange nye venner. Disse menneskene var frikere, de tenkte på samme måte som jeg. Mentaliteten var: «Vi har det kult nå, og glemmer framti'a!».  Jeg nøt «friheten» en stund, og gjorde akkurat som jeg ville. Hadde det kult og blåste i alt! Men etter en stund, kom jeg inn i en depresjon. Jeg begynte å tenke mye på Gud. Har alltid trodd på Gud og Bibelen, fordi jeg har vokst opp med Jehovas Vitners lære. De fleste på min fars side var Jehovas Vitner og alle på min mors side var vanlige mennesker, som sto i statskirken og ba «Fader vår» hver kveld! Alt ble så sørgelig rundt meg. Jeg visste innerst inne, at jeg ville gå fortapt hvis jeg fortsatte å leve slik jeg gjorde. Det skremte meg. Gud var for meg en streng Gud på mange måter, men jeg klandret han ikke for det, for jeg visste at det var min egen feil, hvis jeg gikk fortapt. Det evige livet på den nye jord var så uoppnåelig. Lengst inne i hjertet mitt, hadde jeg en lengsel etter å oppnå det evige livet, som jeg hadde lært om i oppveksten. Det var faktisk mitt aller høyeste ønske, å leve på den nye jord. Men det var så uoppnåelig!

Mine venner så at det var noe som plaget meg, så de spurte hva som var galt. Jeg husker spesielt ei jente som sa: «Hva er det for noe med deg, Bjørn? Du ser så lei deg ut!» Åå, jeg var  så deppa! Jeg hadde en lengsel inne i meg etter noe bedre enn dette livet. Og jeg visste til og med hva det var! Men, jeg fortsatte å røyke hasj, drikke alkohol og drive med småkriminalitet.

Til og med det eneste som virkelig betød noe for meg i livet, begynte å gå nedover. Det var gitaren min. Jeg spilte i et heavy metal band som het «Anathema» (som er gresk og betyr: forbannelse eller å bannlyse). Jeg ble til og med sett på som en av de beste rockegitarister i by'n. Men jeg var blitt så sløva i hue, at det begynte å gå nedover med det også. Jag klarte ikke å spille gitar slik som før! Jeg kunne spille de fleste rockegitarister i senk og det var min store ære i livet. Alle snakket om «Nilsen fra Svene» som var så flink til å «spelle gittarr»! Men alt sammen var bare tomhet nå. «Det er forbi med gleden ved sitarens klang.» (Jes.24,8)

Det ble en veldig diskusjon omkring religion og kristendom, for Tor Einar hadde sagt, at han var en kristen. Den eneste som ikke sa noe, var jeg. Jeg bare lyttet. Jeg trakk meg litt tilbake og begynte å tegne. Det var en tegning av en hippie. Jeg viste den til Tor Einar og han sa: «Du han gode evner, Bjørn. Du må bruke dem til noe positivt.» Deretter sa han noe som jeg ikke var vant til å høre: «Jeg har tro på deg, Bjørn.» Her var det en person som hadde tro på meg! Wow! Det var litt av en attest fra en anerkjent maler, som jeg på mange måter så opp til!

Etter mye diskusjon om religion, kristendom og miljøvern, reiste han seg for å gå hjem. Jeg fulgte han ut. Det var som om han hadde gitt meg et lite pust av nytt liv. Ut over kvelden og natten forsvant alle sammen. Jeg ble sittende igjen alene med tankene .... Jeg tenkte sterkere på Gud enn jeg noensinne før hadde gjort. Tenkte på mitt eget liv og ble ikke noe særlig imponert! Det var som om Gud selv talte til meg igjennom tankene mine. Jeg begynte å sende tanker til Han. Noe av det jeg sa var: Jeg kan ikke elske deg, Jehova! Jeg har min egen gud: Rocken og gitaren. Men jeg skulle ønske at jeg kunne se like mye opp til deg som jeg gjør til Steve Vai (en av mine store idoler, blant verdens beste gitarister uansett kategori. Det var den store drømmen å lære å spille som Steve Vai)! Så kom det andre tanker, merkelige tanker, om at jeg kunne bli en Gud i mitt eget univers! Så fikk jeg tanker om at jeg var fortapt. Jeg så for meg det fryktingytende «Harmageddonslaget», hvordan de ugudelige var fylt av redsel og angst. Jeg ble forvirret og redd. Det ene øyblikket, trodde jeg at jeg var fortapt, neste øyeblikk trodde jeg at  jeg var Gud! Mange ting skjedde og jeg ble fylt av en enorm redsel. Ble plutselig helt og fullt overbevist om at nå skjer det! Nå er «dommedag» kommet og alt håp er ute! Jeg sprang inn på kjøkkenet og tok tak i en brødkniv og ville drepe meg selv. Og så gjemte jeg meg under dyna. Det var noen inne i leiligheten min! Men jeg kunne ikke se noen! Det var som om noen ventet på meg. En ubeskrivelig stillhet fylte rommet! Nå fikk jeg tanker om at Gud er god! Han var ikke kommet for å fordømme meg, men for å gi meg en helt ny sjanse i livet! Jeg reiste meg opp og foldet hendene (slik jeg hadde lært i «Rikets Sal» som barn), og sa: «Nå er du sinna på meg nå, Jehova!» Så tenkte jeg på noe som min bestemor sa en gang om Guds godhet og noe som faren min også sa om at Gud er god. Jeg sa videre til Gud: «Men du er jo god, så jeg ber om å få lov til å begynne på nytt, om å få en ny sjanse!» Pris Gud, det fikk jeg!

Tidligere på kvelden, siterte Tor Einar fra Bibelen: «Den som river en mur, kan bli bitt av en orm»(Pred.10,8 - 78 overs.) Jeg så for meg - tydelig og klart - en stor mur. Muren ble revet ned rett foran øynene på meg og bak den var det en ørken. Imot meg kom det en svart orm. Jeg lurte veldig på hva dette skulle bety. Senere forsto jeg at jeg hadde revet ned den moralske beskyttende muren som Gud  hadde bygget rundt meg. 

Noen dager etter denne opplevelsen, kom naboen min på besøk. Vi bodde vegg-i-vegg. Det hendte at han var selskapssyk på morgenkvisten! Han hadde gått tom for tobakk, og spurte om jeg hadde noe og det hadde jeg. Han hadde med seg en kanne med kaffe, en kamerat og hasj fra Nepal (det var noe av den beste hasjen man kunne få tak i). De satte seg ned, tok seg en røyk og drakk litt kaffe. Så ble jeg tilbudt å være med på å røyke hasj. Siden jeg var moralsk svak, sa jeg ja. Men det var ikke så herlig som det pleide å være. Jeg fikk skikkelig vondt inne i meg og ble utrolig trist til sinns. Det smakte rett og slett ikke! Gutta skjønte at det var noe galt så de for svant ganske fort. Jeg ble sittende igjen alene og tenke på alt jeg hadde opplevd. Jeg bestemte meg for å dra bort fra leiligheten min og dro ned til veien for å haike hjem til mora mi. Mens jeg gikk oppover veien, begynte jeg å tenke på alt det onde jeg hadde gjort imot mange mennesker og imot meg selv. Jeg så for meg alt i leiligheten som søppel! Følte at jeg måtte legge det livet bak meg. Så begynte jeg å tenke på de ti bud.

Jeg ba til Gud og sa: «Jeg har brutt alle dine bud, utenom å drepe noen. Jeg er så lei meg for alt det jeg har gjort, at jeg tror jeg begynner å gråte (jeg gråt en liten skvett). Men, jeg vet at det er litt tid igjen i verden! Og den tiden har jeg tenkt til å bruke til å tjene deg.» Slik gikk jeg lenge bortover veien og snakket med Gud. Med ett var det som om en ufattelig tung byrde ble løftet av meg. Jeg kjente en varme og en fred strømme gjennom meg. Det var akkurat som om hele himmelen var til stede! Jeg stoppet opp. Følte meg så lett og så fri! Det er vanskelig å forklare, det må oppleves! Jeg kunne bokstavelig talt kjenne at Gud tilga meg alt sammen.

Siden har det gått både frem over og bakover. Det har vært både lette og vanskelige perioder. Det har vært stunder, hvor jeg har ønsket å kaste hele kristentroen over bord. Det har vært tider, hvor jeg har følt at nå har jeg syndet en gang for mye, denne gangen er det for mye til at Gud kan tilgi meg! Men uansett hva som har skjedd, så har Gud kalt på meg og hans kjærlighet har drevet meg ned på kne igjen og jeg har overgitt meg på nytt. Det har vært harde kamper. Men, det har også vært herlige stunder, hvor jeg har følt at jeg nesten kunne sprenge i luften av bare glede! Noen ganger har jeg hatt lyst til å hoppe og danse og rope halleluja!  Men Herren har fått meg ned på jorden igjen!

Etter hvert ble jeg medlem av Syvendedags Adventist-menigheten. Har hatt mange nyttige erfaringer der, både på godt og ondt. Jeg har oppdaget at det er mange idéer om hvem og hvordan Gud er. Noen ser på ham som en dumsnill person, som er overbærende med absolutt alt. Det er et uttrykk som går ut på at han «ser på oss gjennom Jesus» og at «hans nåde dekker over alle våre synder». Jeg får problemer med slike uttalelser. De lukter av unnskyldninger! Men, la oss være forsiktige med å dømme mennesker som sier slike ting, for de kan mene noe annet enn det vi oppfatter!

Andre mennesker ser på Herren som en vred Gud som bare leter etter feil og mangler hos menneskene. Selv bruker de all sin dyrebare tid til å peke på «de andres» feiltrinn og synder. Videre er de utrolig opptatt av det ytre. Jeg har et inntrykk av, at slike mennesker aldri har opplevd hva nåde og tilgivelse er. Min mening er at begge disse grøftene er like djevelske. Fariseere og sadduseere er dekkende begreper på begge disse grupper!

Jesus sier: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og hamn du utsendte, Jesus Kristus.»  (Joh.17,3)

Det er kun den som virkelig kjenner Gud og Jesus som blir frelst, ikke den som bare har den «rette teologien»! Den sanne Gud, som Bibelen taler om, er rettferdig og barmhjertig samtidig. Han er overbærende, tilgivende, tålmodig og god samtidig som han hater vantro, hykleri,. stolthet og synd. Han er konsekvent, streng og vred. Men han elsker menneskeheten så høyt at han gav sin Sønn i døden for oss! Glem aldri dette, for da er du i fare!

Forfatterinnen Ellen Gould White skriver om Gud: «For å kunne gå fremover uten å snuble, må vi ba den fulle forvissing om at en allmektig hånd vil holde oss oppe og at en uendelig medynk vil bli vist oss hvis vi faller. Gud alene kan til alle tider høre vårt rop om bjelp» (Fra boken «Sons and Daughters», side 154)

Til slutt vil jeg komme med en liten appell til alle dere som leser dette. Også til dere som er i redaksonen for «Mens Vi Venter». Har du noen gang tenkt over at muligheten ligger til stede for at du kan gå fortapt? Det står skrevet at Herren skal tørke bort hver tåre av de frelstes øyne. Alle skal trøstes. De frelste menneskene vil ikke lide sorg over de fortapte i evigheten (se Åp.21,4). Men Gud selv glemmer aldri! Den som vil lide den aller største pine av alle sammen, er Herren. Han vil bære sorgen i sitt hjerte i all evighet over deg hvis du går fortapt. Med gråtkvalt stemme, tårer i øynene og med et blytungt hjerte vil han si til de som ikke tok imot frelsen: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler» (Matt.25, 41). Men, dersom du sier ja til å gå hele veien med Jesus og blir frelst, vil Herren glede og fryde seg i sitt hjerte over at han fikk med seg nettopp deg! Dette er den Gud jeg kjenner! Noen annen Gud vil jeg ikke ha noe med å gjøre!

Til slutt:
«Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som elsker sin neste, har oppfylt loven!»
Rom.13,8.
Gud velsigne deg!