Kirkesamfunn i endring
Endringene er styrt av ønske om å
redusere annerledesheten og gjøre oss mer samstemte i endetidens
globale teologiske forandringer.
En rekke kirkesamfunn er i løpet av relativt
kort tid, kastet inn i vesentlige endringsprosesser, som bærer mange
og spesifikke likhetstrekk.
BAPTISTENE, hentet engang både navn og identitet, fra et berettiget protestantisk oppgjør; med den katolske kirkes ubibelske praksis med barnedåp. (Baptist kommer fra det greske ordet «baptismos, » som betyr «å dykke helt ned under vann.») Dette samfunnet har nå fra sin sentralledelses side, erklært at barne- eller voksendåp, begge er like teologisk akseptable og gyldige. At bibelens troende dåp, som uttrykk for et individs personlige og valgte respons til Guds kall om overgivelse og omvendelse, kan sidestilles med et romersk-katolsk mystisk og okkult sakramentrituale, adoptert fra hedenskapet, som i tillegg er ment å bortta en medfødt arvesyndskyld (kalt medfødt åndsbesettelse i de hedenske religionene ideen er hentet fra), grenser til det ufattelige. Bibelens voksne og valgte «neddykkelse av hele legemet
i dåp ens grav,» symboliserer selvfølgelig troen på
at Guds iboende nærvær ved Den Hellige Ånd, gjør
det mulig for Gud, å forårsake det syndige kjødets (naturens)
død, og at den troende kan bli reist opp igjen fra denne graven,
til et nytt liv, hvor denne naturen ikke lenger behøver å
dominere tanker; holdninger og liv. Det greske ordet «baptismos»
bærer derfor i seg, tanken at den nye fødsel (etter kjødets
død) er et mirakel, som gjør djevelen til taper; når
han frister den som vedvarende forblir i dette gudsforholdet.
Ved å gi avkall på dette mektige og innholdsrike symbolet, har også baptistene tilkjennegitt, at en «nyteologisk» og menneskeorientert «frelsesforståelse,» har byttet ut Guds mirakuløse oppskrift på frelse fra synd.» Den Babylonske «vannsprinklingen,» var ment å «frelse» mennesker i «gudenes sfære,» som en «forinsik» eller legal prosess, hvor de frelste ikke på noen måte behøvde å være involvert med valg, endring eller respons. Alt var ordnet for demi, og «gudene» var bare interessert i at de utøvde et mekanisk akseptrituale, som indikerte troen på at evigheten var garantert eksternt og utenfor individet, uten synlige interne prosesser. Alle som tror at frelse er fra syndens straff og konsekvens, men ikke fra dens makt, kan like godt akseptere barnedåp, siden dette ritualet er et dekkende symbol på en slik «frelse.» Selv om denne dramatiske endringen i babtistkirken, signaliserer enorme teologiske konsekvenser; følger likevel et godt flertall av dette kirkesamfunnets medlemmer sine ledere i denne groteske avvikelsen fra Guds Ord. Et mindretall protesterer og har naturlig nok fått problemer med sin samhørighet til bevegelsen de har tilhørt. Behandlingen mindretallet mottar; er beklagelig og de blir stadig konfrontert med at deres tilbakeholdenhet med å ta imot og tilpasse seg «nytt lys,» røper deres reduserte åndelighet. Endringen er liberal, kommer fra ledersjiktet, er fulgt av flertallet og har som klart og uttrykt motiv, å tilpasse dette kirkesamfunnets trosprofil, en økumenisk felleskirkelig samling, hvor alle må gi avkall på en del særegne og spesielle dogmer, til for del for en doktrinefattig enhet hvor likhet og fellesnevnere vektlegges. WORLD WIDE CHURCH OF GOD, eller «Armstrong» bevegelsen, er kjent av mange, som følger med innen det kristne landskapet. Deres godt distribuerte og gratis tidsskrift «Plain Truth,» (Den enkle sannhet), har representert tankevekkende lektyre, for en god del troende også i Norge. Kirkens radio og TV programmer; har i flere år vært å høre og se i en rekke land også i Europa. De har trodd og forkynt noen av Guds Ords sannheter andre protestanter glemte å se betydningen av, bl.a. helligholdelsen av den 7. dags sabbat, lørdagen, som bibelens eneste og rette hviledag. Vi hørte for en tid siden, at også dette samfunnet er midt inne i en rystelse og liberal endringsprosess, og oppsøkte Oslo gruppen, som denne spesielle sabbaten hadde leid Høvik menighetshus for sin samling. Hele ettermiddagen hadde vi anledning til å være sammen med dem (ca. 30 personer), og fikk rimelig god innsikt i deres nylig oppståtte trosdilemma. Vi ble positivt overrasket over den åpenhet og oppriktighet de møtte oss med, når det gjaldt det som fant sted i deres samfunn. Det var få som skjulte eller synlig bagatelliserte det som skjedde, men de fleste vi fikk anledning til å samtale med, erkjente at den teologiske kursendringen var både dramatisk og på mange måter problematisk. Vi kjenner til kirkesamfunn, som er i like stor endring som disse menneskene, men hvor parolen er å benekte, skjule, lyve, late som om og ignorere de endringene som er for alle å legge merke til i blader, bøker og forkynnelse. I sistnevnte tilfeller; er det i tillegg, gitt grønt lys for meget dårlig behandling av de som påpeker og beklager endringene. Selv om forandringene i World Wide Church of God er beklagelig å bevitne, er medlemmenes åpenhet å sette pris på. Også for denne bevegelsen, er det fra «toppen» endringssignalene kommer. Ledelsen i Pasedina, California, sier de har mottatt "nytt lys". De har funnet at tiden nå er kommet, for en doktrinær tilpasning, som de vektlegger må betraktes som en «åndelig» vekst og fornyelse. Midt i denne «veksten,» var oppdagelsen av, at vesentlige trospunkter bevegelsen tidligere hadde stått for og forkynt med Bibelen i hånden, nå ikke lenger skulle betraktes som «plain truth.» Bl.a. var sabbaten ikke lenger å regne som et evig lojalitetstegn, merke og minne om Gud som skaper og gjenskaper. Fra nå av var ukens 1. dag, søndag (Baal- eller den gamle satanreligionens og soltilbedelsens merkedag), å regne som like brukbar dag for gudstjeneste og tilbedelse av himmelens Gud, som den bibelske sabbat hadde vært før. I USA har denne svært vesentlige endringen, alt forårsaket at dette kirkesamfunnet er splittet opp i et 70 talls mindre bevegelser. Men igjen har vi mistanke om, at ganske mange lederlojale, lydig vil følge sine hyrder hvor de enn leder dem. For et såpass bibelorientert folk som World Wide Church of God, var det uventet å se at fokus så lett ble flyttet fra et «Så sier Herren,» til «hva sier ledelsen.» En på forhånd ganske hierarkisk organisasjon, er helt nødvendig, for at en slik prosess kan finne sted. Mange av de norske medlemmene vi snakket med, var usikre og litt forvirret med hensyn til framtiden. Men vårt inntrykk er; at også her er det fare for; at noen av dem sannsynligvis vil bli påvirket og motivert, til å normalisere endringene og overse både det første og det fjerde av Guds bud, til fordel for menneskebud fra Pasedina. Vi gjør imidlertid oppmerksom på, at det ennå kan vise seg, at mange nok i den norske menigheten, tar konsekvensene av den bibelske forståelsen de tidligere var i besittelse av. Det «nye lyset» ledelsen mener å ha mottatt, har å gjøre med hva den nye pakt betyr og at sabbaten er knyttet til den gamle pakt og ikke, som dette samfunnet har forkynt og bevist fra Bibelen i alle år; en gave til mennesket til alle tider; som tegn og merke på Gud som Skaper. Også i dette eksemplet, er vi ganske sikre på at grunnmotivet er å strømlinjeforme kirkesamfunnet, slik at det doktrinære samspillet med den kommende verdenskirken, skal gå så glatt som mulig. I KIRKESAMFUNNET utgiverne av dette nyhetsbrevet føler seg hjemme, på grunn av den bibelske forkynnelsen vi tradisjoneft har stått for, er som alt nevnt i artikkelen «En rystende erfaring» (MVV nr. 11) grunnleggende doktrinære justeringer på gang, som er ment å gi oss en profil og et budskap, som skiller seg vesentlig ut fra det som i over 100 år ga oss en identitet, oppgave og berettigelse. Endringene kommer primært fra samme nivå i organisasjonen, som nevnt i de andre kirkesamfunnene, og er liberale og bibelavvikende, samt styrt av det samme ønske om å redusere annerledesheten og derved gjøre oss mere akseptable og samstemte i endetidens globale teologiske forandringer. I vårt tilfelle, søkes basal bibelsk innsikt å avlæres, som respons på kritikk og trusler rettet mot oss av andre kirkesamfunn, som sterkt mislikte vår litteraturs og forkynnelses framleggelse av forsoningens hensikt og mål. Våre ledere fikk valget mellom å endre vesentlige aspekter av vår lære, eller bli utelatt fra det gode evangeliske selskap og stemplet som en «ikke kristen sekt.» Truslene fikk gehør hos en liten gruppe ledere, pedagoger og teologer, og en etter hvert godt synlig plan ble utarbeidet, for å utforme endringene og gjøre dem akseptable nedover i organisasjonen. De som sterk nok protesterte og advarte mot prosessen, fikk lite pen behandling og en del solide teologer; forkynnere og administratorer, som av samvittighetsgrunner ikke kunne være tause om frafallet, ble fratatt verv og utelukket av menigheten. En rekke bøker; som på en saklig og grei måte, dokumenterer det som skjedde, er godt tilgjengelige blant oss, men de som skrev dem, blir av endringens promotere, ikke levnet stor ære. I så måte skiller ikke denne prosessen seg vesentlig fra det som finner sted i andre kirkesamfunn. Mindre grupper og enkeltpersoner står fram (mange hundre slike bevegelser bare i USA og mange i hvert enkelt land i verden) og synes å ha tatt over forkynnelsen av budskapet, som engang var vårt felles mål å for midle. En rekke TV og radiostasjoner; bokforlag, tidsskrifter; brevskoler er oppstått uavhengig av hverandre. Til og med et eget teologisk college, søker å videreformidle det unike og gudegitte i vårt budskap, som mange er på vei bort fra, på grunn av nevnte endringer og omprioriteringer. Ellen G White, som vi tidligere har omtalt i dette nyhetsbrevet, fikk flere syn og åpenbaringer; hvor disse forandringene og hva de skulle lede til, er beskrevet ganske detaljert. Legpersoners involvering i avslutningen av vår forkynneroppgave, når systemet er gått i stå, på grunn av sin uvilje til å dele med mennesker vitale, spesielle, men for enkelte upopulære sannheter for den siste tid, er godt forutsagt i EGW's mange bøker og artikler. Vårt samfunns navn bæres av de som tror budskapet Gud ba oss forkynne. Derfor kan ikke alt omtalte endringer; på noen måte eller noen gang i framtiden, ødelegge adventistsamfunnet, for den (bevegelsen) følger de som tror; selv om de, når endringsprosessene er avsluttet, skulle vise seg å være i minoritet. De som tror og følger adventbudskapet, tar samfunnets navn og identitet med seg, hvor de enn måtte befinne seg. (Les artikkelen «En rystende erfaring i MVV nr. 11, om en dypere forståelse av omtalte tema ønskes.) Vi avviser kategorisk den tanken, at vårt samfunn vil falle og bli en del av endetidens Babylon. De som slutter å alliere seg med den sannhet vi viderefører og derfor ikke føler seg hjemme i adventtroen, vil forlate oss, men de som tror; vil alltid være vår bevegelse. Som konklusjon, kan vi med oppriktighet påstå at endringene som er å observere i dette kirkesamfunnet, også vil bryte ned murer i den protestantiske beskyttelsen mot en teologi som rekker hånden over juvet, og finner «moderkirken» mindre og mindre problematisk. Endringene er gradvis og utgjøres av små trinn, men retningen og retningens endemål er lett å se, hvis vi ser prosessen i perspektiv og sammenheng. PINSEBEVEGELSEN's splittelse og oppgjør med den ekstreme trosbevegelsen, er kjent av de fleste. Endringen bort fra Guds Ord, til mirakel og mystikk, har etterlatt en relativt liten konservativ gruppe, som prøver å bevare det lys denne bevegelsen mente å ha funnet i Guds Ord. De fleste av de gamle og opprinnelige pinsemenighetene, er spist opp av opplevelsesteologien, men også her står et mindretall igjen og ser en usikker framtid i møte. Pinsevenner vi har snakket med, er mange ganger ikke i tvil om at «kraften» som tilbes og søkes i tros bevegelsen, ofte kommer fra helt andre kilder enn Den Hellige Ånd. Mange av dem tar avstand fra manifestasjon-sensasjonen, hvor forkynnelse fra Guds Ord omtrent er borte og åndskrefter som hovedsakelig åpenbarer seg gjennom elektriske kraftfelt, besvimelse og hysterisk latter; blir den nye guddom. Det er vår antakelse, at de opprinnelige pinsevennene, ligger bedre an til å bli ledet videre i Guds lys, enn de som blir sugd opp i trosbevegelsen, hvor de ofte hører forkynt, at Paulus, som satte oss fri fra Guds lov, krav, normer og bud, står for en langt bedre, sunnere, lettere og mer akseptabel kristendom enn Jesus, siden sistnevnte sto den gamle pakts lovorienterte jødedom for nær. "Han forkynte ikke engang at loven skulle avskaffes," sies i dette miljøet. Når slik teologi formidles, bør ikke kristen vekst forventes. SMITHS VENNER har også et synlig navn innen norsk protestantisme. Dette på en del områder relativt konservative kirkesamfunnet, er en annen bevegelse som nå er midt inne i en tilpasning for endetidens enhet. På bare ett år; har over 1000 medlemmer forlatt bevegelsen, på grunn av en dramatisk teologisk kursendring. Nye ledere, som primært er opptatt av å gjøre samfunnet populært til fordel for vekst kurvene, har funnet ut at en appell til massene, nødvendiggjør en langt mer liberal teologi. Opplevelse og uttrykksform ble lansert som kirkens nye
fokusering og mange medlemmer vi har hatt kontakt med, forteller at mange
snart ble vant med at Ordet fikk stadig mindre og mindre plass i kirkens
tro og praksis. Endringene vi kan observere i dette samfunnet, er atter
engang justeringsstrinn som gjør romaveien kortere og lettere.
AT DEN NORSKE STATSKIRKE er inne i en forandringsprosess,
burde alle ha lagt merke til. Et skriforientert mindretall, søker
å vise vei tilbake til Bibelen, mens liberalisieringen hylles av
massene. Etter vår mening, har selv de konservative i statskirken,
en del endringer å være med på, hvis Guds Ord i stedet
for Konkordieboken og tradisjon, skal være troens grunn. Men med
det lys de har; søker de å finne et bibelsk mandat for kirkens
tro. Samtaler vi nylig har hatt med presteskapet i statskirken, indikerer
at splittelsen er langt dypere og konsekvensrekkende enn det avisene gir
inntrykk av. Dessverre har debatten stort sett dreid seg om et par spesielle
og tidspopulære temaer, men under disse emne diskusjonene, ligger
det en uenighet om Gud åpenbarer absolutt sannhet i sitt Ord, eller
om kirkemøter vedtar den, og at frelsesmulighet rett og slett har
å gjøre med menneskets respons og mottakelse av det Gud står
for og vil med og i oss.
Er endringene tilfeldige? Vi har bare nevnt noen av mange protestantiske kirkesamfunn og kristne bevegelser; som nå gjennomgår endringer som bærer overraskende mange fellestrekk. Er disse endringene tilfeldige, eller er det en plan eller «mal» for det som skjer? Vi har tidligere skrevet om noe av det som finner sted bak kulissene i den økumeniske sammenslåingen, (se bla. MVV nr. 6, 1993). Vi tillater oss derfor her; å minne leserne på noen observasjoner; som ble siterte i omtalte utgave av nyhetsbrevet, siden endringene, som i dag finner sted, omtrent er en oppfyllelse av kildene vi siterte i nevnte blad fra 1993. I 1983 utkom boken «unity of churches, an actual possibility» (kirkesamfunnenes enhet, en reell mulighet.) Forfatterne var dette århundrets mest innflytelsesrike jesuitt, Rahner, og den katolske økumeniske teologen Henrich Fries. Boken tilbyr en detaljert handlingsplan for å omghøre refomasjonen. Vatikanets strateger var meget for nøyde med planen, og ba Ratiner og Fries videreføre spesielle aspekter av sine forslag. Boken «Promoting Unity» (Å fremskynde enhet), ble resultatet og forfatterne fokuserer her på de hierarkiske, juridiske og institusjonelle sider av den planlagte enhet i et nytt katolsk verdenssystem. Planens hovedlinje, var at gjennom infiltrasjon og målrettet påvirkning, skal protestantiske kirkesamfunn bearbeides i forhold til sin nærhet eller avstand til katolsk teologi. Planene innebar at bevegelsen tilbake til Rom, må begynne på topplan, med kirkesamfunnenes ledere. Deretter skal endringene filtrere ned over i systemet til medlemsmassen. Rahner og Fries argumenterer; at protestanter generelt sett, er like passive som katolikker; når det gjelder å ha et personlig trosfundament. De observerer at de fleste overlater til sine ledere å bestemme innhold i tro, lære og praksis. Derfor er det små sjanser for aktiv motstand nedenfra. De mener at det store flertall, nok vil følge sine ledere tilbake til enhet med moderkirken. Boken forklarer hvordan ledere kan vise nok autoritet, ved bruk av den hierarkiske myndigheten, som ligger i embetets kirkelige prestisje og makt. Det gis også praktiske råd, om hvordan ledere skal takle eventuelle «lommer av levende protestantisme,» som motsetter seg den nye utviklingen. Videre presiseres betydningen en av at ideologiske prosesser har forberedt endringen, slik at medlemmer finner det både naturlig og riktig å overgi egne vurderiger til sine ledere. I alle de kirkesamfunnene hvis endring vi har omtalt i denne artikkelen, er samtlige trosjusteringer trinn i disse spesielle kirkenes vandring tilbake til Rom. Samtlige forandringer og doktrinære kurskorrigeringer, har i seg tilpasninger til romerkirkens teologiske fordel. Flere endringer vil komme, og sluttresultatet vil i følge Guds Ord, bli en verdenskirke, hvor de sannheter samfunnene får lov til å beholde, er uvesentlige og ikke blokkerende for å akseptere hovedinnholdet i katolsk tro og underkastelse av paven, som alle kirkers åndelige overhode. Denne prosessen er kommet mye lengre enn de fleste er klare over og varsler at endetiden er meget nær. «All jorden undret seg og fulgte -» Åp. 13,3. «Alle som bor på jorden, skal tilbe - » Åp. 13,8. «Det forfører dem som bor på jorden, -» Åp. 13,14. Kilder: Samtaler og besøk i ulike kirkesamfunn. Gjennomgåelse av deres blader og rapporter fra kirkemøter og vedtak. Videre anbefales bøkene henvist til i artikkelen. (JB) |