Men la oss først se litt på det historiske Kades og det som fant sted der for mange tusen år siden.(Se 4.Mos.12,1614,14.) Israels barn var ledet ut av Egypts slaveri.  De var på vei til landet Gud hadde lovet dem. På mirakuløst vis hadde han gitt dem alt de trengte på veien og ingen grunn til å tvile på hans allmakt og at han ville dem vel.

Halvannen uke etter at de forlot Horebfjellet, ankom de Kades, i Paran-ørkenen og slo leir der. Synlige og anerkjente ledere, som var høvdinger for hver stamme, ble utpekt for å utspeide landet de sto ved grensen til. I 40 dager var de borte og da de kom tilbake, spredte nyheten seg i leiren, og folket stimlet sammen for å høre deres rapporter. De fortalte om landets enestående fruktbarhet og kunne dokumentere sine påstander, med en enorm drueklase, samt med granatepler og fikener, 4.Mos.13,23. Folket jublet og gledet seg til å komme inn i det gode landet, som de hadde lengtet etter og som var eneste hensikt med reisen.
 

Guds løfter glemt

Men så skjedde det noe merkelig. Et stort flertall av stammenes ledere (10 av 12), fikk et plutselig anfall av total sinnsforvirring, slik at alt deres hjerner hadde lagret av erfaringer om Guds allmakt, styrke og velvilje, ble strøket bort fra hukommelsen, og de maktet ikke et øyeblikk å huske at Herren tidligere hadde gjort noe fordelaktig for dem.

Hele deres teologiske ideologi skiftet med ett kurs. Fra tro, glede og optimisme, hvor Guds tidligere ledelse og løfter om seier var i fokus, spredte mørke skygger seg over ledernes ansikter. I det de tok blikket bort fra Guds nådefulle veiledning og lys, som hittil hadde preget deres erfaringer, begynte de å se på oppgaven og kallet fra et menneskelig ståsted og omdefinerte løfter til krav. Resultatet var at en uforklarlig pessimisme grep dem. Menigheten, som ennå hadde slavers sinn og mentalitet, var vant til å nistirre på sine lokale ledere og raskt kopiere deres meninger og holdninger. Vær enkelt av disse mange hundre tusener av potensielt selvstendig tenkende individer, ga kollektivt opp sin egen vurderingsevne, slik at de også sluttet å huske det Herren hadde gjort og sagt at de aldri måtte glemme. Kan du se hvorfor Gud har imot at noen få skal tenke og mene for mange? (Se Ag.gj.17,11.) Spesielt farlig er denne ansvarsfraskrivelsen på det teologiske området.

Hadde de vært i stand til å se det usynlige, ville de oppdaget at en gedigen åndskamp var i gang, hvor djevelen og hans engler satte inn et massivt frontalangrep for om mulig å hindre en hel generasjon fra å nå løftelandet. Ikke en eneste gang hadde Herren sviktet dem når de adlød og trodde på hans ord. Likevel ga de djevelen tillatelse til å påføre dem denne massive forvirringen, slik at alt de egentlig visste ble glemt. Deres åndelige synsvinkel skrumpet inn til et lite begrenset punkt, slik at det ikke lenger ble plass til en stor Gud, men kun det mennesker sto for og fikk til.

Det som selvfølgelig var umulig uten Guds inngripen og kraft, ble nå oppfattet å være umulig i alle situasjoner, siden Guds allmakt og mirakuløse kraft, ikke lenger ble vurdert å være en tilgjengelig faktor i konfrontasjon med fienden. Forundrer denne historien deg?  Egentlig burde den grubles litt over, for det kan være elementer av denne hendelsen, vi kan vokse og lære av og som har vesentlig overføringsverdi til vår egen tid.

En illustrasjon.

Prøv som et eksempel, å se for deg en person som alltid var å stole på. Du fikk aldri noen grunn til å tvile på vedkommendes integritet og oppriktighet. Plutselig foreslår noen, at vedkommende likevel kanskje ikke er din tillit verdig. «Har du opplevd noe som skulle tilsi det,» sier du. «Nei,» svarer den andre, «men tenk om det er slik likevel.»  Du hugger tak i tanken og grubler og tenker ideen igjen og igjen, til du gradvis blir mer og mer sikker på at omtalte person er en upålitelig kjeltring og bedrager. Du er ikke i stand til å registrere en eneste logisk eller fornuftig grunn for din tvil, verken forstandsmessig eller intuitivt, men tankeprosessen du tillot å «male» i ditt sinn, skaper tro, mening og holdning, som ikke er avhengig av realitetsorientering. Innen psykiatrien, er tilstanden å ikke lenger vite forskjell på virkelighet og fantasi hva egne tanker og opplevelser angår, kalt et «spesifikt borderline syndrom.» Men det er her uvesentlig hvilken medisinsk diagnose som stilles. Det er konsekvensene og resultatet av prosessen som er problemet.

Men tilbake til tankeeksperimentet. Du har ingen dokumenterbar eller logisk grunn til å tvile, men du kan likevel kjenne, at du har latt en my tologisk, fantasi- produsert fiksjons myte, kansellere det objektive og ta over din mentalitet. Dramatisk, er det ikke? Men det var dette som skjedde ved Kades, og det fant sted i hodet på ufattelig mange mennesker samtidig. Og ennå mer alvorlig, kristne som idag står ved grensen til «et over måte godt land,» 4.Mos.14,7, er tydeligvis heller ikke immune mot lidelsen.

Uten annen forklaring enn alt nevnte selvvalgte hjernevask, begynte 10 av 12 ledere, å få store adrenalin øyne. Frykten sto å lese i deres ansikter og alt Gud var og hadde gjort for dem forsvant. Med Gud ute av syne, ble mennesker svært store og betydningsfulle. Fienden er alt for sterk for oss, ropte de. Vi kommer til å falle for deres sverd, 4. Mos. 14,3. De har store festninger, 4. Mos. 13,28, fortsatte de. Vi makter det ikke 4.Mos.13,31. De er større enn oss, vers 32. Ja de er kjemper og vi er som små gresshopper, vers 33.
 

Menigheten hjernevasket.

Snart hadde de lokale lederne pisket opp stemningen. Menigheten tok imot invitasjonen til å la høvdingene stå for ideologien og resultatet var snart at alle knurret og raste mot ideen at Gud er sterkere enn fienden. Utallige ganger hadde de opplevd det de nå benektet. De stirret på sitt eget falne og svake kjød, og trakk fort konklusjonen at full seier var utenkelig, og vedvarende nederlag ikke bare sannsynlig, men uunngåelig. De følte seg ganske sikre på at Gud var like hjelpeløs som de selv var i møte med fienden.

To av de tolv lederne, Josva og Kaleb, gjorde alt de kunne for vekke dem opp. Men tilstanden de hadde satt seg i, var usedvanlig smittsom og epidemien kom fort ut av kontroll. Hundretusener av ellers fornuftige mennesker ble ressursfattige ofre for ideer som ingen plass hadde blant Guds utvalgte folk. De sugde til seg tvilen som ble forkynt av flertallet og de som bar ansvar, og valgte å endre sin teologi (kunnskap om Gud), og lot seg beruse av verdslig mismot og oppgitthet, slik at nederlag ble langt mer trolig enn seier.

Var de prisgitte sine lokale høvdinger og ledere, eller hadde det vært mulig for Israel menighetens med lemmer å stå imot holdningspåvirkningen? Selvfølgelig kunne de avvist denne historieforfalskningen om hva Gud ville og hadde gitt dem av tidligere åpenbaringer. Hver enkelt av dem kunne sukket til Gud om Den Hellige Ånds ledelse og ville øyeblikkelig bli minnet på, en rekke opplevelser som dokumenterte at Herren var med dem. Ånden ville ha minnet dem på plagene i Egypt, miraklet ved Rødehavet, samt ild-og skystøtten som ledet dem. De ville ha husket det beske og giftige vannet ved Mara, som Gud gjorde ferskt på mirakuløst vis. 2.Mos. kap.7-1l, 2.Mos.13,22, kap. 14, kap. 15,23-25.

Kanskje de igjen ville sett for seg hvordan de knurret og raste mot Moses for å få kjøtt å ete, og at Gud lot hele leiren dekkes av vaktler. Eller mannaen (himmelbrødet) Gud lot dekke marken, slik at de aldri behøvde sulte. De kunne også minnes hvordan Moses, på Herrens ord, slo på klippen ved Horeb, slik at de fikk vann. Videre var striden med Amalek å erindre, da seieren var garantert så lenge Mose hender var løftet mot himmelens Gud. Nei menigheten behøvde aldeles ikke ha fulgt sine ledere i dette frafallet. De hadde selv erfaringer å se tilbake på, som et bevis på Guds ledelse. 2.Mos.l6,l3, 14,15,17,  6.8-13.

Herren var hele tiden redd for at de skulle velge seg ledere som førte dem på avveier. Eller episoden med Amalek, sa Gud til dem. «Skriv dette opp i en bok, så dere kommer det i hu.»  2.Mos.17,14. Eller tror du ikke det var en sterk opplevelse å se Sinai fjellet i røk og ild fordi Gud selv steg ned?

Kunne de ikke husket det? Selvfølgelig var det mulig. Guds ledelse var aldeles ikke usynlig for dem og det var vel også derfor de måtte bære konsekvensene av å velge å glemme, ved å sette manipulerende småledere mellom seg og det Gud hadde åpenbart. Selv om 10 av 12 høvdinger påsto at fienden var sterkere enn Gud, var løftene tilgjengelige: «Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut  kana'aneerne, amorittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jesubittene.» Det var ingen grunn til at de skulle la sine ledere ta fra dem løftene. De kunne alle fylt sine tanker med optimisme, mot, glede og visshet om at Gud skulle gi dem seier over alle deres fiender. 2.Mos.19,18? 4.Mos. 14.32- 35, 2.Mos.33,2.

De behøvde ikke lide et eneste nederlag med sin hånd i Guds. Et annet fantastisk løfte de kunne husket var: Fem av dere skal forfølge hundre, og hundre av dere skal forfølge titusen, og deres fiender skal falle for deres sverd.» 3.Mos.26,8. Men alt dette som kunne ha skjedd, er dessverre ikke å lese i denne beretningen. I stedet leser vi at de lot seg påvirke og hjernevaske av sine stammeledere, slik at de ble fylt av et hat til de som påsto at alle fiender kunne overvinnes i Guds kraft. Seier ble som et banneord for dem, for de hadde begynt å gi det betydningen "mennesket alene i møte med fienden." De festet øynene på sitt eget falne og svake kjød og forventet det nederlaget de derfor måtte få.

Kampen mot mindretallet.

Ja, de lot seg påvirke til et ønske om å kvitte seg med de få gud hengivne, som ennå stilte seg på Herrens side og tviholdt på den historisk dokumenterbare sannheten, om at Guds plan var at de kunne motta kraft til å seire over enhver fiende og fristelse. De orket ikke å høre på de som trodde på seier. Guds løfter var blitt deres fiende og sto imot deres egne holdninger og meninger. Få dem ut av menigheten, skrek de. De forbannet og kritiserte dem, for deres vedvarende appeller om at alle fiender kan over vinnes, når små og svake mennesker overgir seg helt til Gud og tror på seiersløftene. De stakk fingrene i ørene og ble kvalrne og syke av minoritetens repetisjon om at seier over alle fiender er en del av Guds plan.

Her, like ved Kades, fryktet Israel fienden

For bedre å kunne flykte fra Guds tilbud, ble de enige om å bytte ut de få lederne, som ennå sto på Herrens side og finne noen som delte deres egen pessimistiske teologi. Vi vil ha ledere, ropte de, som lærer oss at fienden er sterkere enn Guds kraft, og som kan fører oss tilbake til trelldommen i det syndige Egypt. Det var mer behagelig for dem å la fienden herske i deres liv, mens de fremdeles følte at de var Guds folk, enn å regne med at seier var mulig. «la oss velge en ny høvding og vende tilbake tIl Egypt,» sa de, 4.Mos.14,4.

Nei, ikke gjør det, sa de som ennå var trofaste. ikke la en endret teologi som sier at Herren har forlatt sin opprinnelige plan, ødelegge alt Gud har kalt oss til å være og gjøre. I Guds kraft skal vi fortære og ødelegge alle våre fiender. De har ingen makt over oss. Herren er med oss. Ikke vær redd for fienden, 4.Mos.14,9.

Vet du hva flertallet sa da? Bibelen forteller det. «-Da ville hele menigheten steine dem,» 4.Mos.14,10. Få dem bort, brølte de. Drep dem.Vi orker ikke mer av dette seiers preket. Kan dere ikke fatte, at vi ikke vil ha seier. Vi vil bli overvunnet av fienden. Det behager oss. Vi vil tilbake til slaveriet i Egypt, hvor vi tross alt fant en identitet i vår falne og elendige slavetilstand. Vi vet at troen på full seier og aksept av Guds løfter er vår historiske arv, som ga oss motivasjon, retning og identitet da vandringen mot løftelandet begynte. Men situasjonen er annerledes nå.

Å ha en teori om at alle fiender kan falle, i et samarbeid med Gud er en ting. Men nå står vi ansikt til ansikt med kjempene som står oss imot,  da blir vi redde og motløse. Vi tror ikke Gud kan gjøre noe for oss nå. Vi er overlatt til oss selv, og da vet vi at vi er fortapte. Derfor vil vi helst være Israels barn og Guds folk uten å måtte stole på hans kraft, ja, uten å måtte vinne denne ustanselige seieren. La oss lage oss en tro og en teologi som gjør det mulig. Vi vil ha en jordnær måte å være Guds barn på, noe vi kan forholde oss til med våre kjødelige sanser og falne naturer. Vi orker ikke denne annerledesheten.

Men forstår dere ikke, at dette ødelegger alt, sa de få. Hele Guds plan med oss står på spill. Han ønsker å ta oss hjem til landet vi er lovet. La oss angre all vantro, overgi oss til han. og stole på at selv kjempene må falle i møte med Israels Gud.

Nei, sa de. Vi har bestemt oss til å forandre innholdet i vår tro. Vi vil ikke inn i Kanans land, hvis betingelsene er at vi må tro at alle fiender kan og må overvinnes. Vi har herved vedtatt å endre våre dogmer, slik at vi kan være Guds utvalgte selv om fienden er sterkest. Vi nekter å kjempe og anerkjenner ikke lenger, som sanne israelitter, de som motsetter seg flertallsendringen.

Det er alvorlig å merke seg, at de 10 troløse lederne, som hadde vært med å utspeide landet, talte usant da de ga sin rapport. Resultatet var at landet Gud ville gi dem, mistet sin attraksjon for det store flertallet i menigheten. De var tilfreds med sine liv uten å komme hjem og uten å være så overgitte at seieren over alle fiender var garantert.
 

De gjorde Gud til fiende.

Moses, Aron og de to trofaste stammehøvdingene Kaleb og Josva ble fortvilet. Selv om det var de som ble mottakere av folkets kritikk og stygge utfall, var det likevel Gud selv folket og de lokale lederne kjempet imot. Herrens løfter ble deres største fiende. Du kjenner historien. Gud grep til slutt inn og gjorde det klart hvilken av de to ideologiene var etter hans plan og vilje. Men da var det for sent for de som så lenge hadde stått ham imot. Dere har sluttet å tro på meg, sa Herren. Alle som ikke tror på full seier over alle fiender i min styrke, har foraktet meg. Dere er en ond menighet, sa han. Dere har utvist utroskap. En sammensvergelse mot meg står dere for. Dere er ikke beredt for Kanans land. Dit kommer kun de som slutter å tro at fienden er større enn Israels Gud. Ingen som bryter det første bud og gjør Guds motstander til sin Herre, kan se Kanans land.

Like mange år som de dager dere utspeidet landet, skal dere vandre hvileløst i ørkenen, men den dag kommer da mitt sanne og trofaste folk vil la meg overvinne alle deres fiender, slik at landet likevel kan tas i eie. 4.Mos.14.11,23,27,31-34.
 

Så, hva gjør du ved Kades?

Er du en opprører som splitter og fragmenterer Guds menighet, ved å være en utbryter fra den tro som ga det sanne Israel sin identitet og misjon? Kritiserer og angriper du de som ennå tror løftene om full seier? Er du opptatt av å endre Guds folks historiske seierstro, til en menneske-fokusert ideologi, hvor seier betraktes uvesentlig og umulig og fienden så integrert i liv og erfaring, at hans vilje rår? Eller kommer det oppmuntring, håp og tro fra dine lepper, slik at dine med-israelitter, ikke setter seg opp imot Herrens løfter. Sier du med begeistring, at i Guds kraft skal vi «fortære dem som brød,» 4.Mos. 14,9.

Tilhører du den lille minoriteten, som forteller hvor godt landet er? Beskriver du druene, granateplene og de gode saftige fruktene, slik at de som hører på får vann i munnen, og begynner å lengte etter å komme hjem? Minner du dem om Guds kraft i tiden som gikk og hjelper dem bevare seierstroen, som motiverte dem den gang vandringen mot målet begynte?

Eller velger du den behagelige og temporært trygge og akseptable flertallsideologien, som på en eller annen finurlig måte muliggjør Israels identitet uten å stole på løftene til Israels Gud?  Er du en av dem som roper etter nye høvdinger, som lar Egypts slaveri normaliseres, slik at seier og kamp kan unngås og slutte å være kriteriet for å bo i Kanans land. Har du glemt at det er «den som seirer,» Joh.Åp. kap 2 og 3:  Som kan gjøres «til en støtte i - Guds tempel,» Åp. 3,12. Som skal få «ete av livets tre, Åp. 2,7. Som «slett ikke» skal «rammes av den annen død,» Åp. 2,11. Som skal få «et nytt navn,» Åp.2,17. Som skal «bli kledd i hvite klær» og ikke få sitt navn «utslettet - av livets bok,» Åp. 3,5. Som skal «Sitte» med Gud «på» hans «trone,» Åp. 3,21.

Så, hva gjør du ved Kades?  Det var bare to grupper den gang. Det er ikke annerledes i dag.  (JB)