Skolens skandinaviske studenter arrangerte en skandinavisk aften, med rømmegrøt, lefse og etter enkeltes mening, relativt uskyldige leker; (bl.a. «tyven-tyven.») Mange av skolens godt voksne (20 år pluss) teologi studenter; hadde tydeligvis vokst opp i kristne miljøer; hvor eksterne kontroll og atferdsrammer; hadde gjort det omtrent umulig å foreta individuelle valg som brøt med oppvekstmiljøets påtvungne normer.

Noen hadde antatt, at disse ungdomene, ved at de omtrent aldri behøvde (kunne) foreta valget mellom rett og galt (siden det alt var gjort for dem av andre), derved hadde utviklet en sterk indre karakter og sunn moral. Dette var selv følgelig ikke tilfelle. Ikke få av disse teologistudentene, hadde sannsynligvis aldri gjort klare, personlige og selvstendige moralske valg på visse områder. De hadde en underutviklet karakter og var som små barn å regne, i møte med spesifikke fristelser og valgalternativ. Den skandinaviske aftenen, forårsaket en kaotisk tilstand på skolen. Flere tilsynelatende «modne» elever, som av mange ble betraktet som solide moralske fyrtårn i skolemiljøet, gikk i dørken på minutter når det plutselig, som en del av leken, ble legalisert å holde rundt en person av motsatt kjønn.

I vår kultur vil mange smile overbærende av denne historien, men hendelser utspant seg den kvelden (og natten) som ikke er å smile av, og som heller ikke passer å beskrive i noen artikkel. Resultatet ble endel dramatiske konsekvenser for noen av studentene.

Hensikten med å inkludere denne illustrasjonen, er ikke å indikere noe som helst om norske folkeleker, men å minne om at kristne miljøer; som belønner og måler menneskers åndelige helse ut fra ferdig oppveide atferdsmønstre, sitter med dårlige virkemidler når karakter; moral og indre styrt ansvarlighet skal formes og styrkes.

Det er lett å la være å gjøre noe attraktivt galt, når det omtrent ikke er mulig å gjøre det. Men det skjer ingen åndelig vekst i et slikt miljø. Tyven som sitter i fengsel, blir ikke en ærlig person ved at muligheten til å stjele er fratatt ham. Matt. 5,28 indikerer; at det å være en sann kristen, involverer et dramatisk guddommelig mirakel som stikker langt dypere enn atferd styrt av sosiale vakt-hund-regler. Det dreier seg om karakterendring som er så dyptgripende, at ingen skole eller retning innen psykologien, kan innlemme den i sin terminologi.

Indre styrt ansvarlighet.

Vi står selvfølgelig ikke for at det er fornuftig å oppsøke fristelser for å finne ut om mam vil falle, men vi hevder heller ikke at fravær av valgmuligheter styrker den moralske karakteren. Sann kristen frihet, foreligger først, når menneskets vilje er renset og forandret av Den Hellige Ånd. Derfor er denne friheten sammensatt av to elementer: 1. Anledning (mulighet) til å gjøre hva jeg vil. 2. En endret lyst, indre motivasjon og evne ved Åndens påvirkning, til å velge rett fra tilgjengelige valgmuligheter.

Å velge ikke å ha TV fordi man da ganske sikkert kommer til å bli fristet til og gi etter for lysten til å se moralsk destruktive programmer eller kaste bort mye verdifull tid på det uvesentlige, kan nok gi midlertidig sosiale beskyttelse, men røper et frynsete og perifert gudsforhold. En slik person er avhengig av et gitt miljø for å være kristen og rettskaffen, og vil lett umyndiggjøres av det eksterne og «la seg kaste og drive omkring,» Efes. 4,14, av ytre påvirkning. Den nye fødselen, som i følge Joh. evang. 3,3, er den eneste veien til Guds rike, produserer helt andre holdninger. Da vil det moralsk destruktive  eller uvesentlige, oppleves å ha null attraksjon, selv om det er aldri så tilgjengelig.

På en måte behøvde ikke Gud hatt et tre i Edens hage som Adarn og Eva ble bedt om ikke å spise av. Men å være skapt i Guds bilde, innebar muligheter til å velge det rette, når det gale var tilgjengelig. Robotens programmerte respons, kan neppe bli den frie viljens alternativ. Det er derfor valget, delaktigheten og tilbakemeldingen, er nødvendige sider av et rett gudsforhold. Kloster- tilværelsen beskytter kanskje, men gir lite daglig valg-vekst

Tilpasningsevne eller karakter.

Et annet problem med personer som oppholder seg for lenge i godt innrammede kristne subkulturer; er at de selv lett begynner å måle sin åndelige tilstand og temperatur etter hvor flinke de er til å gli inn i miljøets gruppedynamiske forventninger. 
 

Man kan ikke stenge "verden" ute når hjertet ikke er endret.

I det beskyttende miljøet, hvor rutiner; atferd, måte å snakke på, ansiktsuttrykk, spesielle ord eller klesdrakt, blir tillagt en åndelig verdi, vil andre måter å fungere på, ofte oppleves å signalisere redusert åndelighet. Jesu gråt og triste følelser i Luk. 19,41 og Joh. 11,35, kan betraktes som klare brudd på 1. Tess. 5,16, («Vær alltid glade.») Et miljø som måler kristendom ut fra et påklistret smil, ville fort konkludere med, at Jesu gråt viste hans begrensede forhold til Gud. Hans adrenalin fylte atferd i templet, Matt. 21,12, kan på samme måte synes i sterk opposisjon til Forkynneren 7,9. Kristne miljøer som legger åndelig vurdering i menneskers konformitet til et lettvint og overflatisk regelverk, vil alltid tolke og behandle mennesker urettferdig. Det er lett å kopiere ytre atferd. Det er noe helt annet å eie et personlig gudsforhold som skaper en selvvalgt og indre motivasjon og lyst til å uttrykke en erfaring og overbevisning, uansett hvor man befinner seg i verden og uansett hvordan mennesker omkring en velger å leve.

 Når personer forlater en slik subkultur; tviholder de som regel en stund, på den tilvante og forventede «åndelige» atferden, men i møte med mennesker som primært er «interesse kristne,» i stedet for «sosiale miljøkristne,» avtar den psykososiale responsen de var vant til å motta for sin tilpassede atferd. Mange av dem opplever da en åndelig krise, som ofte resulterer i ett av tre lett forutsigbare valg.

1. Enten gir de opp den spesifikke atferden, siden den eksterne tilbakemeldingen uteblir. Men hvis de samtidig søker å etablere et personlig og valgt forhold til rett og galt, ligger de jo godt an.

2. De kan også fortsette å åndelig gjøre det tilvante og betrakte de som er dem ulike, for å være mindre åndelige. Ofte ser vi, at dette valget gjør  dem ensomme og leder til et vedvarende behov for og avhengighetsfor hold til det gamle, trygge miljøet, som formet deres kristne atferds-identitet. De vil regelmessig oppsøke personer som har lært den samme atferden. De føler en åndelig trygghet og bekreftelse på Guds velbehag, når miljøet omkring dem stadig repeterer den åndeliggjorte atferden. Ute i en vond verden, og i møte med annerledes mennesker; faller de fort, siden deres kristendom ikke holdes oppe av pillarer på innsiden, men av ytre reisverk.

3. Noen gir fullstendig opp sin kristendom, siden de ikke har en indre basis for sitt gudsforhold. Når det eksterne da blir borte, er det ikke noe igjen.

Jesu rene liv, var ikke resultatet av et fullkomment psyko sosialt miljø. Man kunne nesten si at hans renhet var å se, til tross for miljøet, ellers ville ikke Natanael ha sagt; «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Joh. 1,47.

Hans renhet i et «skittent» miljø, kom av Guds rene og gode Ånd, som alltid var Herre i hans liv. Jesus røpet ved flere anledninger hemmeligheten til sitt liv uten fall. «Faderen som blir i meg,» sa han engang, Joh. 14,10. «sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv,» Joh. 5,19. «Av meg selv gjør jeg intet-» Joh. 8,28. «Faderen er i meg-» Joh. 10,38.

Avansert Fariseisme.

Når fasade og klisjeord skrelles av, sitter vi igjen med holdninger, som på det indre plan framdriver atferd. Opptattheten av hva de andre vil si, tro, tenke og mene, representerer i ytterste konsekvens rendyrket fariseisme. Det utgjør en valgt selvopptatthet og stolt mental prosess, som fokuserer mer på sosial tilpasning, enn indre overbevisning. Innen psykologi ens verden, kan denne måten å fungere på, kalles en usunn symbiose, hvor mennesker blir reaktive i stedet for aktive og derfor rettledet av indre og selvvalgte verdinormer. Bibelen har mye å si om hva som er sundt og rett på dette om råde. Lukkede kristne subkulturer; som lett inviterer til miljøkristendom, bør drive svært aktiv og vedvarende kurskorrigering, for å unngå disse holdningsbakevjene, som lett formes nettopp i slike miljøer.

Fra Guds Ord kan vi hente en håndfull gode råd.

Det vi gjør; skal vi gjøre «som for Herren og ikke for mennesker;» Ef 6,7. «Vær ikke øyentjenere som bare ved å gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet.» Ef 6,6. «søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1,10. «Det dere gjør; gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker» Kol. 3,23.

Når vi glir inn i et gitt miljøs forventede atferdsnormer, uten at det har å gjøre med et bibelsk rett og galt, men kun gjelder ytre vaneatferd som i subkulturen tillegges «sosial åndelighet,» siden det er lettere å måle det perifere uvesentlige, enn det indre vesentlige, blir Paulus råd i 1. Kor 7.23 aktuelt; «Dere er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller.» Det var den samme miljøinviterte fasade-kristendommen» Peter ble fristet til å gi etter for, da Paulus måtte refse ham til fornuft. Gal. 2,11. «En skal lyde Gud mer enn mennesker;» Ag.gj. 5,29. og «være til behag for Gud,» 1.Tess. 4,1.

Gud ser det indre. Vi må ikke tale, være eller leve «som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.» 1.Tess. 2,4. Ja «han som prøver nyrer og hjerte.» Jerem. 11,20.

Da Peter og Johannes, i en annen situasjon, ble utfordret til å tilpasse seg en måte å være kristen på, som ikke bar Herrens velsignelse, sa de; «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.» Ap.gj. 4,19. Alle som lever i kristne grupperinger; hvor den usunne sosiale normen «like barn leker best,» rår grunnen, bør stille det samme spørsmålet til de som etterstreber uvesentlig uniformitet, hva holdninger og atferd angår.

Å forføre andre til å «bli lik oss» og derved tro deg akseptert av Gud, der slik likhet aldeles ikke indikerer et ydmykt og overgitt gudsforhold, men heller ydmyk underkastelse av menneskebud, er forkastelig i Guds øyne. Advarselen lyder;«Ve det menneske som forførelsen kommer ved.» Matt. 18,7.

Et annet bibelsk prinsipp som også må vurderes i denne sammen hengen, er anmodningen om ikke å «være til anstøt» for noen, 1. Kor. 8,9. og 10,32, samt 2. Kor. 6,3 og Rom. 14,13.

Vi behøver ikke skille oss ut fra andre på uvesentlige områder; men vi skal heller ikke la oss holdnings "uniformere," ved å åndeliggjøre det som ikke er viktig. Disse prinsippene står ikke i noe motsetningsforhold.

I sin yppersteprestlige bønn, ba ikke Jesus om at hans barn skulle tas ut av verden før hans gjenkomst, men at de måtte bevares fra det onde i verden. Joh. 17,15.

Når Den Hellige Ånd verner oss så vi ikke snubler; Judas 1,24, er forklaringen noe inne i oss hvor Ånden tar bolig, ikke i det ytre miljøet. Når den som er født av Gud ikke blir rørt av den onde, 1. Joh.5,18, er det av samme årsak. Oppskriften er meget tydelig i Guds Ord. Når selvet og «kjødet» er dødt, 1.Kor. 15,31 og Rom. 6,2, fristes vi ikke, fordi fristelse til synd kan bare registreres ved at kjødets (den falne naturen) lyst vekkes. Når denne naturen ved Åndens iboen holdes død, oppleves ikke fristelsene attraktive. Kampen er derfor ikke å prøve ikke å synde, men å være helt overgitt til Kristus. De som derfor sier (og det er sannsynligvis langt flere enn du tror), at full seier er umulig med en fallen natur; sier egentlig at full overgivelse og bevarelse i et født på ny forhold er umulig og at Kristus er en løgner. Med slike holdninger blir selve frelsen en umulighet. Og de som mener at denne seieren nok er mulig, men uvesentlig, har kansellert Bibelens eneste vei til frelse.

Disse formuleringene er ikke teologisk flisspikkeri, men i åndelig sammenheng en blodig og dramatisk realitet, som vil lede tusener av kristne til fortapelse. Slik forkynnelse gir nemlig menighetene en tro på at de er i et frelses forhold uten å være født på ny, og det er ingen. (JB)