Paulus' «kjødelige og falne syndige» betydning av «sarx» i motsetning til åndelig og gjenfødt, kan ikke benektes av noen, siden omtrent alle Paulus' argumenter og logiske tenkning, blir uten mening, om «sarx» ikke betyr «fallen natur.»

Poenget er, at denne somatiske forfalskningen og «normaliseringen» av «sarx», er en absolutt teologisk nødvendighet for den katolske kirke, for å kunne rettferdiggjøre noen av sine fundamentalt ubibelske dogmer. Hvis protestanter kan ledes til å følge dem i denne mistolkningen av «sarx,» er dette den teologiske nøkkelen, som gjør at de simpelthen er nødt til å akseptere andre katolske dogmer.

Allerede i hva den katolske kirke kaller "Det tredje økumeniske konsil" i Efesus i 431 e.Kr., ble det ved et flertallsvedtak bestemt at "Kristi menneskelighet, har intet annet subjekt enn Guds Sønns guddommelige person.-" Dette vedtaket ble presset fram, ene og alene fordi den allerede aksepterte greske filosofi, som på mange områder formet kirkens syn på mennesket, krevde at hellig psyke ikke kunne samstemmes med uhellig materie. Derfor var det «filosofisk umulig» å tenke seg et rent sinn i en fallen natur. Hvis Kristus hadde et sinn som ikke noen gang ga etter for fristelse, kunne han ikke etter den greske filosofiens premisser og spilleregler, ha vært i besittelse av en natur som var annerledes enn «psykens dominerende essens.» At et individs viljes-respons kunne innhente fra kilder utenfor seg selv ressurser til en karakterendring og bevarelse som sto i motsetning til samme individs natur, var ansett umulig.

På grunn av denne konklusjonen, og med den samme greske filosofien som fundament, måtte selvfølgelig, det samme konsil, enten forkynne Jesu mor (Mana) som surrugatmor, uten genetisk involvering i Jesu tilblivelse, eller erklære henne hellig og syndfri fra sin egen unnfangelse i sin mors livmor. Filosofien om natur og essens, som alt var akseptert, ga ingen andre mulige alternativ.
 

Ny forståelse.

Etter et senere konsil (i Calsedon), dukket det igjen opp teologer, som i Skriften klart fant Jesu menneske-natur beskrevet, som reell og «som et personlig subjekt i Ham selv som menneske av Davids ætt med vår likhet.» Disse teologene, avslørte den gresk-filosofiske infiltreringen og opponerte mot pavekirkens ubibelske tolkning. De så også de dramatiske konsekvensene av misforståelsen. De så at Jesus måtte ha tatt vår natur for å kunne fordømme (straffe, vinne over, ha oppgjør med) synden på samme måte og på samme plan vi møter den, hvis denne demonstrative seier, skulle kunne lede til at lovens rettferdighet skulle kunne oppfylles i oss, når vi, som han, tar imot himmelkraften til å leve seirende liv, ved at vi ikke lenger vandrer i eller lar oss dominere av dette kjødet (sarx, fallen natur), men vandrer i Ånden, som Han gjorde.

Denne rette forståelsen ble på nytt voldsomt fordømt av kirken, for igjen hang deres falske forsoningsforståelse i en tynn tråd. På det femte økumeniske konsil i Konstantinopel i 553 e.Kr., ble atter engang dogmet om Kristi uinvolverte annerledeshet bekreftet ved påstanden: «Alt i Kristi menneskenatur må tilskrives hans guddommelige person som sitt eneste subjekt.» Det ble sterkt vektlagt, at Kristi seier over djevelen i tanker, ord og gjerning, hadde sin eneste årsak i hans guddomsdefinisjon, som ikke kan påvirkes av kjødets attraksjoner. Å påstå at Gud gjør en mirakuløs erfaring tilgjengelig, slik at vi kan ta imot den samme kraft og det samme gudsforhold det var for Guds Sønn å eie, var omtrent som å be om å bli kastet ut av kirken eller invitere kirketukt. Det er tankevekkende å se, at enkelte protestantiske menigheter nå kommer snublende nær å kopiere denne responsen, av samme årsak som i det 5. århundre.

Katolske katekismer har siden denne tiden, alltid erklært at «Kristi menneskenatur er Guds Sønns guddommelige naturs egen.» (Se Leks. Den Katolske Kirkes Katekisme, St. Olav Forlag, Oslo, 1994, s.134.)

Fra katolsk hold, er det med undring de ser protestantiske kirkesamfunn følger deres lære om Jesu natur, men unngår å ta den nødvendige konsekvensen og gi Marta den samme ufalne naturen hun ga sin sønn. Med ennå større undring, betrakter de alternativet, som er å anse Marias livmor hellig, mens hun selv var en kvinne med fallen natur. Å kun betrakte Maria som Jesu surrugatmor, er eneste mulige konklusjon, hvis hennes gener ikke ble tilført Jesus, slik at han derved slapp i alle ting å bli oss lik, eller komme i syndig kjød (naturs) likhet.

(JB)

Hovedkjide: Den Katolske Kirkes Katekisme, St.Olav Forlag, Oslo, 1994.