Ordet «ordo» er hentet fra den romerske antikk, og ble benyttet for å markere ulike stender eller sjikt i et samfunn eller subkultur. Det gjaldt i særlig grad den styrende og bestemmende stand, som hadde myndighet.

«Ordinatio,» betyr innlemmelse i en «ordo.» Innlemmelsen i en av de kirkelige autoritetsstender, fant sted ved et rite som kaltes «ordinatio.» En mottatt «ordinatio,» gjorde det mulig å utøve «hellig makt» (sacra potestas), som bare kunne formidles fra Kristus selv, gjennom Hans hellige katolske kirke. Personer som i kirkens makthierarki var plassert over kandidaten, og derfor nærmere maktkilden, måtte være til stede og ved denne tolkningen av håndspåleggelsens hensikt, være bindeleddet mellom den åndelige makt i autoritetssystemet og mottakeren.

På denne måten ville Peters nøkkelmakt videreføres til neste ledd i autoritetskjeden, som igjen ga den nyutnevnte rett og makt til å handle «in persona Christi Capitis.» Presteordinasjonen ga der ved systemmakt til å utøve Kristi persons makt i Kristi sted.

Ordinasjonsritualet var helt nødvendig og hadde som sin dypeste hensikt, overføringen av den mystiske evnen til å forvandle eukarist offeret til Jesu reelle legeme og blod» Protestantiske kirkesamfunn, som i sin verbale og teoretiske forkynnelse ikke aksepterer Petersrekkens autoritet som formidler av Guds rett og nåde, som også benekter frelsesformidlingen gjennom Baaltilbedelsens sakrament-riter, og heller ikke tror på den mystiske transsubstansiasjonen eller "vesensforvandlingen," - som har sin opprinnelse i Baalreligionens kannibalist-orgier.

Disse har ingen unnskyldning, for å tviholde på ordinasjonssymbolene, som formidler all denne hedenskapen. En slik atferdsloyalitet til Babylon, roper langt høyere enn teoretisk benektelse av samme tradisjoner.

Å «gå ut fra Babylon,» innebærer mer enn ord og setninger på papir. Det er modig holdning oversatt til handling Gud etterlyser, når de oppriktige blir bedt om å bryte alle bånd som binder dem til hedenskapet og bli regnet blant endetidens sanne israelitter.

Ordinasjonen ble også sett på som nødvendig, som en innlemmelse i den hellige katolske kirkes prestekult av ordo-makt formidlere.

Vi har hatt kontakt med unge protestantiske pastorer som med lengsel ser fram til den dag de mottar sin ordinasjon, for da oppleves en trygg profesjonell etablering og kalls sikkerhet, som overfører rettigheter, plikter og myndighet til å formidle de mystiske sakramenter (som bare kunne utføres av de som har mottatt ordo-makten,» og da kan handle «in persona Christi Capitis.)

Vi lengter etter å se ærlige bibellojale forkynnere, ha et oppgjør med denne katolsk-hedenske fasadebløffen og i stedet stå for nytestamentets allmenne presteskap, hvor alle sanntroende er prester for Gud og autoriteten ene og alene ligger i forkynnelsens sannhet.

Å være satt til side for å forkynne Guds rene sannhet, er et kall individet mottar fra Gud alene. Derfor kan ingen organisasjon eller hierarkisk system verken gi eller frata noen et tjenerkall. En slik maktillusjon er fiktiv og i opposisjon til Guds system. Ei heller kan en bibeltroende kristen akseptere at katolsk influert sakramental «Peters-makt,» er noen bibelsk betingelse for å initiere en minne- eller responshandling, som er ment å kommunisere et personlig vitnesbyrd om troen på og mottakelsen av Kristi evangelium enten det dreier seg om nattverd eller dåp.

Vi har vært i kontakt med forkynnere, som føler at deres autoritet i en menighet blir svekket om innholdet i denne artikkelen blir kjent for deres menighets medlemmer. De assosierer den respekt og aktelse mennesker bør ha for dem, med den åndelige myndighet som ligger i en offisiell ordinasjon. Nei og atter et nei! la oss riste av oss hedenskapets holdninger og behov. Den ydmyke tjenerens eneste ønske og behov, må være å formidle rett bibelens sannhet.

Da er all myndighet, respekt og aktelse på plass, for det er Gud som skal anerkjenne oss. Det er englene som skal applaudere, når vår forkynnelse er ren og klar, slik at oppriktige mennesker kan ta et standpunkt og gjøre et valg for evigheten. Det var lite anerkjennelse å høste for de 50 millioner som ble myrdet av den katolske kirke i den mørke middel- alder. De lengtet ikke etter «ordo-makt,» for å bli behandlet med ærbødighet. Men Gud ga dem kredit for deres forkynnelse, ved å skrive deres navn i livets bok. Jesus ble korsfestet, mange av apostlene ble forfulgt og drept. Reformatorer ble brent på bålet Det var de ordinerte som brautet med sin ordinasjon og kirkemakt, som tok deres liv.

Sakrament-ritene, som opprinnelig ble «stjålet» fra det Babylonske hedenskapet, ble av det katolske kirke gitt frelsesformidlende autoritet ved kirkemøtet i Trent for ca. 400 år siden, som et ledd i kampen mot reformasjonen og er av pavemakten åpent erklært å være en ubibelsk tradisjon. Mange protestantiske kirkesamfunn, har freidig og frekt adoptert dem og gitt dem bibelsk opphav. I mange av disse samfunnene, bindes mye av prestenes eller pastorenes tid til å være ritualmestere etter katolsk tradisjonsmodell og i ærbødig lydighet til Trent Konsilet, som nettopp ga sakramentene denne makten for å styrke den katolske kamp mot reformasjonen.

Vi hørte nylig om flere protestantiske menigheter i Afrika, som ikke hadde kunnet arrangere nattverd på et helt år, fordi ingen "ordinert" menighetsleder eller pastor, hadde anledning til å «forrette» sakramentritet. Det var nemlig ingen i lokaliljøet, som hadde fått handspåleggelse av en person fra et høyere hierarkisk autoritetssjikt, slik at den mystiske ordo-makten kunne videreføres til dem. Som protestanter burde vi gråte over en slik Babylonflørting og ha et øyeblikkelig oppgjør med det falske.

For lesere som har kilden tilgjengelig, er pastor R.Robertsens artikkel i bladet «Advent ungdom» for noen måneder siden, om nettopp bibelske ordinasjon, utmerket for å vise forskjellen mellom bibelens «sette til side» og hva tradisjoner har endret ordinasjon til å bety. JB

Hovedkilder: Div. kat. bøker og blader, spesielt 1968 utg. av Katolsk Katekisme, St. Olav Forlag, sidene 227-229, samt disse siders henvisninger.)