Systematiske observasjoner av årsak og virkningsforhold, samt kontrollert forskning hvor ulike medvirkende faktorer holdes konstante, mens andre justeres, har gitt mye innsikt i kroppen Gud skapte. Lovene, prinsippene, systemene og dynamikken er Gud arkitekt for. Selv lagfolk som ikke tror på Guds eksistens, kan selvfølgelig oppdage og samarbeide med nevnte lover. Det kreves ikke et aktivt gudsforhold eller tro på Frelseren, for å spjelke rett et brukket ben, transplantere hud etter en brannskade eller fjerne en betent blindtarm. Gud og hans lover er der, selv om han ikke tros på.
 

Sinnets helse.

Mange, selv en del kristne, har ikke forstått at menneskesinnet Gud skapte, også er underlagt en rekke observerbare funksjonsbetingelser. Når disse brytes og ignoreres, vil sinnet belastes og skades på samme måte usunn mat, for lite søvn, overvekt, gal løfteteknikk eller overanstrengelse skader kroppen. Ikke få av disse mentale lovene, er allmenn kunnskap innen ulike fagområder, men burde både kjennes og respekteres av alle.

Hva den fysiske livsdimensjonen angår; har alle funnet ut at man blir tørst når kroppen trenger væske, sulten når mat og næring er behovet og trett ved for lite søvn. Men hvor mange vet å tolke rett sinnets alarm systemer?

To personer i et nærforhold ønsker å ha det godt sammen. La oss si at mannen i forholdet, hørte på ukloke råd, og kom til å tro, at dyp psykologisk nærhet og samhørighet (intimitetsbånd), skapes av prektighet. Derfor er han lukket og selektiv i delingen av seg selv med ektefellen, reduserer åpenheten og presenterer kun «glansbildene.»

De får det aldri fint, fordi han bryter en av grunnlovene for gode relasjoner. Nemlig at intimitetsbånd skapes av oppriktighet ikke prektighet.

Andre tror alt blir bedre når tabber, feil og den skyld de medfører fortrenges, og vet ikke at denne sunne og nødvendige følelsen er et signal som varsler brudd på aksepterte, valgte og bevisstgjorte verdinormer og signaliserer behov for oppgjør. Det er mye kunnskap de som gransker menneskesinnet kan finne ut, som Gud står bak. Skaperen har heller ikke noe imot at vi selv ser etter relasjoner; observerer sammenheng, eller lærer av egne og andres erfaringer. Bonden som selv er ateist, kan likevel ha en dyp respekt for naturens lover og derved oppnå en akseptabel avling.

Vi har imidlertid møtt såpass mange unyanserte holdninger blant en del kristne, med hensyn til kunnskap om menneskesinnet (psykologi), at vi har sett et behov for å poengtere det overnevnte.
 

Verdslig psykologi.

Et problem er imidlertid, at mange fagfolk innen den psykologiske disiplinen, ser på mennesket som et avansert dyr og er ukjente med Guds normer; plan og vilje med oss. Der for har jeg møtt usedvanlig mange, som har mottatt profesjonelles råd og veiledning, samt blitt invitert inn i terapiprosesser, som ignorerer mange av Bibelens prinsipper. Dette gjør at vi har problemer med, uten videre, å anbefale at kristne ukritisk søker faglig hjelp, selv om medmenneskelig tilbakemelding og faglige observasjoner, i mange situasjoner, kan være aldri så nyttig og sunn. Vær oppmerksom på at det psykologiske problemområdet som her omtales, ikke tilhører tungpsykiatrien.

Det er uten tvil viktig, at eventuell hjelp tilbys og mottas, med full respekt for klientens livssyn og kristne tro. Vi har mange eksempler på, at dette ikke alltid skjer. I denne artikkelen ønsker vi i stedet å komme med noen observasjoner og refleksjoner; som viser et annet alternativ når sinnet har det vondt. Noen vil kanskje finne det som her skal skrives provoserende, men vi ser ikke på det som en uheldig respons. Leserne anbefales å tenke gjennom innleggets hovedbudskap.
 

Alle slags sykdommer.

Da Jesus selv var blant mennesker; står det at han forkynte Guds rikes prinsipper og helbredet «alle slags sykdommer og plager blant folket.» Matt. 4,23. «Alle som hadde ondt og som led av forskjellige plager;» vers. 34, helbredet han. Månesyke, besatte lamme og blinde - er noen av lidelsene Bibelen nevner. Blant de lidende var det helt sikkert de som hadde vokst opp i miljøer hvor deres sinn var blitt ødelagt av vold, overgrep, manipulering, hån, mobbing, forsømmelse, umøtte emosjonelle behov og syke avhengighetsforhold. De levde sant nok i en annen tid og kultur, men menneske sinnet var vel like sårbart og utsatt i møte med ødeleggende opplevelser og sanseinntrykk som tilfelle er i vår tid.
At Jesus kunne skape på nytt forstår alle kristne. At øyne og synsnerver kunne repareres er ikke et problem for oss, når vi aksepterer hvem han er. At en lam kunne gå og en stum snakke, er greit nok. Men hva med alle de som var plaget av dype ødeleggende vane mønstre, vonde ubearbeidede opplevlser? Hva med de knuste og skadeskutte, som var misbrukt ved incest og voldtekt, slag og hate fulle holdninger? Hva med fobier, angst, dype depresjoner; knudrete nevroser og psykotisk flukt? Manges sinn bar uten tvil symptomene på innkapslede og forkalkede smerte opplevelser som gjorde seg gjeldende hver dag i offerets liv. Var sinnets senreaksjoner eller andre mentale lidelser i prinsipp vanskeligere for Jesus å helbrede, enn rent fysiske sykdommer og livs- konsekvenser?

Har vi noen grunn til å tro, at disse fortvilte og hjelpeløse menneskene, ikke var å regne blant de mange som led av «alle slags sykdommer og plager.»?

Jeg tror Jesus så djevelens vedvarende og aktive innblanding i alle sykdommer han møtte i sin tid. Er det ikke sannsynlig, at Guds og menneskets fiende, ikke bare var sentral i å arrangere situasjonene og hendelsene som påførte skadene, men at han også arbeidet intenst for d holde skadene ved like?

Kanskje var datidens «rett på sak» diagnoser; som satte ord på den virkeligheten at djevelen plagde, herjet med, styrte og besatte mennesker; en langt riktigere definisjon, enn nåtidens latinske gloser. Et sinn Gud ikke kontrollerer; styres av en annen. I åndskampen kan ingen være nøytrale.

Når Frelseren møtte de selvsaboterende, de som var plaget av lav verdiopplevelse fordi andre en gang behandlet dem verdiløst. Når han kom nær de som hatet, fordi ingen modell på kjærlighet hadde vært å kopiere, behøvde han tydeligvis ikke gå veien gjennom mange år med psykoanalyse, for at pasienten i løpet av prosessen, til en viss grad kunne finne ut av seg selv. Han var ikke avhengig av den psykologiske arkeologiens «hvorfor engang,» for å finne nutidens emosjonelle alternativ. Han var langt mer opptatt av «hvordan idag.» Han ga mennesker både motivasjon og evne til å «sutte med» og «begynne med» idag. Gud tilbyr ikke endring på avbetaling, men endrer med engang han blir invitert inn i et menneskes liv. Han gir også oppskriften på hvordan endringen kan bevares og fornyes hver dag, ved at han selv får være Herre hver dag. Han er primært framtidsorientert. Luk. 9,62.

Det virker som om den store legen nyttiggjorde seg en kvalitetsprosess, som kansellerte behovet for kvantitet og tid, når et såret sinn skulle helbredes..

Et eksperiment fra kreasjonismen.

Forskere innen den naturvitenskapelige disiplin, arrangerte et eksperiment, hvor antatte fysiske miljøbetingelser fra før vannflommen ble reprodusert. Betydelig høyere atmosfærisk trykk enn det vi har idag (på grunn av vannkappen som omkranset jorden), høyere oksygeninhold i luften, diffust sollys uten skadelige stråler og langt gunstigere næringssammensetning i jorden enn tilfelle er idag. Under disse forholdene, vokste en tomatplante over 10 meter i høyde, fortsatte å vokse etter flere år og produserte 1500 tomater samtidig. Under samme trykk og oksygennivå (i medisinske trykkamre), helbredes et dypt kutt på ett døgn. Når fysiske rammebetingelser; som kommer nær miljøet i Edens hage, kan forårsake fysiske mirakler; hva vil skje med et såret og skadd sinn, i et internt mentalt miljø, som ligner det Gud skapte mennesket til å leve i? Forstår vi hvorfor Jesus sa; «Hva er lettere, å si, Dine synder er deg forlatt, enn å si, stå opp og gå?»  Matt.9,5. Aner vi dybden i Jes. 33,24, hvor vi leser: «0g ingen innbygger skal si: Jeg er syk! Det folk som bor der har fått sin synd forlatt. Vi sier ikke derved, at helse og frelse er det samme, selv om ordene kommer fra samme rot i grunnteksten, men vi vil påstå at Gud både kan og vil gjenskape og helbrede et sinn som er skadd i en ond verden og at denne prosessen meget sannsynlig, er knyttet til full og hel overgivelse, syndstilgivelse og erfaringen å bli født på ny.

Kvinnen på Chios.

Vi oppholdt oss engang en ukes tid på den gresk øya Chios i Egeer havet utenfor Tyrkiakysten. I tillegg til å kunne lese, skrive og fordype oss i Guds Ord, kom vi også hørbart nær en lokal familie hvor husets mor behandlet de andre medlemmene av familien lite pent. Hun bjeffet, kjeftet, skrek, kommanderte og verbalt pisket  dem  omtrent til alle døgnets våkne timer.  Etter lydene å dømme, falt det også slag. Hun var brå, hissig, dominerende, tydelig mest opptatt av sine egne prosesser og behov. Hun var etter våre perifere observasjoner ekstremt aggressiv med mange «plugger» og lav frustrasjonsterskel.

Det er rimelig å anta, at alle i hennes familie, heller ville bodd «i en krok på taket,» enn å være i hus med en slik «trettekjær kvinne.» Ordsp. 21,9. Det er heller ikke usannsynlig, at dette litt spesielle mennesket, hadde mange vonde opplevelser og erfaringer som preget hennes måte å mestre (eller ikke mestre) livet på. Kanskje var hun godt og tidlig preget og formet av modeller; som nå var blitt en del av henne selv. Et gitt miljø, psykososiale eksempler; mangel på god relasjonslæring og mange opplevelser av at det tøffe, harde og sterke overlever; hadde kanskje formet henne til det hun var.

Videre er det mulig, at hun i tillegg var utrustet med et genetisk betinget familiært temperament, som krevde sitt og ga henne ennå et handicap. La oss si at inntrykkene vi fikk, klart indikerte, at hun hadde både nedarvede og tilegnede dype og lite gunstige karaktertrekk imot seg.

Tenk deg nå, at kvinnen på Chios tar imot Jesus Kristus som sin personlige frelser fra synd. Hun blir født på ny og opplever daglig at Den Hellige Ånd bor i og er Herre i hennes sinn. Med seg inn, har Ånden selvfølgelig alle Åndens frukter. Han legger aldri noen igjen utenfor til en annen gang eller en annen person. La oss også i dette tankeeksperimentet anta, at hun har forstått at hun ikke, ti ganger hver dag, behøver eller må si nei til Guds Ånd og igjen la den syndige naturen få dominans, men at hun ydmykt og overgitt lever i omvendelsen og bevarer det nye fødsel forholdet.

Hvor mange år med psykologisk behandling og bearbeidelse tror du Den Hellige Ånd ville trenge, for å endre henne, slik at hun avlærer dype mentale koplinger og spor?

Hvor lang tid er nødvendig for at sementert refleksatferd, mentale bilder av gale modeller, godt etablerte vaner, 40-50 år med repeterte tankemønstre, et elendig selvbilde, bitterhet, et hissig temperament, utålmodighet, nedvurderende holdninger til andre, samt hennes ekstreme selv fokusering - kan slippe taket og sette henne fri? Er disse spørsmålene aktuelle eller er de bare akademiske og teoretiske? Er Bibelens lære om en mirakuløs karakterforandring, når Ånden blir Herre ikke sann? Har noen forfalsket Guds Ord og skrevet inn de mange versene, som lover  at vi kan bli nye mennesker ved omvendelsen?

Kunne kvinnen fra Khios ha opplevd levd å dø bort fra sin synd, slik at hun kunne vandre i et nytt liv? Kunne hennes gamle menneske korsfestes og syndelegemet bli tilintetgjort ved at det holdes nede? Kunne alle de syndige sidene av hennes liv slutte å herske over henne? Kunne hun bli frigjort fra syndens makt? Er det mulig at syndens surdeig kunne renses ut av tanke og sinn? Går det an ved Åndens hjelp, å våkne opp for alvor og slutte å synde? Stemmer det at Jesu sår kan lege et ødelagt sinn?. Kunne hun alltid (ikke bare av og til) bære Jesu død i sitt legeme, ved selv å være død for all synd? Kunne det gamle være forbi og alt bli nytt? Kunne hun i tro motta Kristi sinn? Kunne hun bli fri eller må hun igjen under syndens trelldom? 1. Kor 15,34 , 1.Pet.2,24 , 2.Kor.l l,10 , 2.Kor.5,17 , .Ef.2,5 ,  Rom. 6,2.4.12.18 , l.Kor 5,7 , Gal.5,1.

Kunne det blitt hennes privilegium å erfare at Kristus bodde i henne? Er det en bløff eller kunne hun faktisk bli en ny skapning? Kunne hun bli levende der hun før var død i overtredelse og synder? Er det sant at hun ikke behøvde å gi djevelen rom» Kunne hennes råtne snakk, bitterhet, hissighet, sinne, skrik og spott, forsvinne? Eller måtte hun pent være «kristen,» med alle sine dype og massive karakterfeil aktive? Kol. 1,26.27. Gal. 6,15.Ef.2,l. Ef. 4, 27.29.31.

Eller kanskje du kan svare på et annet spørsmål. Hvorfor møter vi så mange bekjennende kristne, som blir svært sinte på de som minner oss alle om at Gud er så stor; god og mektig, at han kan holde alle disse løftene fra Bibelen? Det virker nesten som om løftene gjør dem redde for at Gud ikke vil tilgi, hvis de igjen velger å slippe Jesu hånd men etterpå angrer. Det er også mulig at full og hel frelse fra synd virker skremmende, hvis det ennå er synd og svakhet i livet, som Den Hellige Ånd alt har gjort bevisst, men som ikke er overgitt og ønsket avstått fra.

Var ikke kvinnen omtalt, styrt, dominert, besatt og plaget av mentale prosesser djevelen selv både igangsatte og vedlikeholdt? Den Hellige Ånd var da neppe kilden til atferden og holdningene i hennes gamle liv. Var det ikke sjelefienden  som hadde benyttet seg av alt det beklagelige som hadde skjedd i hennes fortid, som inkluderte både erfaringer og miljø, til å videreføre et leve og tenkesett som ganske sikkert ville gjøre Guds bilde i henne mindre og mindre synlig?

Ved kvinnens tenkte omvendelse, ville Den Hellige Ånd neppe vært begrenset av våre psykologiske modeller. En erfaring som har uendelig stor betydning, kan skape en senreaksjon som merker livet og gjenoppleves hver dag. Tenk på en livslang klaustrofobi, som resultat av en tidlig opplevelse som varte noen minutter eller tenk på de mange krigsseilernes nattlige mareritt, over 50 år etter en livstruende situasjon. På samme måte, kan gode, vakre og fine sterke opplevelser; som inneholder mye betydning, også endre sinnet, slik at det skjer noe godt i tanke, følelser og holdning, hver gang opplevelsen bevisstgjøres.

Hva tror du kan skje i menneskesinnet, når ramme betingelsene fra Edens hage gjenskapes? Når Den Hellige Ånd renser ut all skyld og selvbebreidelse, gjennomsyrer bevisstheten med full og hel tilgivelse, gir visshet om at vi er så verdifulle, at Guds Sønn ville dødd på korset, selv om bare jeg trengte frelse, når selvrespekt, selv aktelse og integritet kommer på plass, når selvet dør og tar all stolthet, egoisme og selvopptatthet med seg i graven, når en guddommelig og mirakuløs kjærlighet og omsorg for andres velvære og frelse vokser fram, når synden som forårsaket Jesu lidelse blir motbydelig og fred og frelsesvisshet fyller sinne?

Tror du ikke like dramatiske resultater da vil bli å se, som var å observere da tomatplanten eller det dype kuttet møtte Guds miljø?

Tilbake til kvinnen på Chios. Hvis du hadde møtt henne dagen etter hennes antatte omvendelse, ville du ikke da ha truffet en kvinne som hadde sluttet å «bite» og «ete» andre. Gal. 5,15. Fiendskap, trettekjærhet og sinne ville blitt borte fra hennes liv, Gal. 5,19. Hennes stolte og oppblåste dominerende atferd ville ikke lenger vært synlig. 2. Kor. 12,20. I stedet ville hennes familie møtt en mor fylt med «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet og saktmodighet,» Gal. 5,22. Det nye mennesket ville kommet til syne. Kol. 3,6, med vennlig tale, Kol. 4,6 og et fredsommelig vesen. Joh. 3,17.

Ville vi ikke da ha vært vitne til at dype nedarvede og tilegnede mentale trekk, arr, skader og væremåter ble helbredet på noen timer når Den Hellige Ånd slapp inn? Ville ikke djevelens dominans av denne kvinnens liv blitt brutt? Ingen av løftene fra Guds Ord, som vi tidligere har sitert, ville vært sanne om dette ikke hadde skjedd.
 

Nåtidens emosjonelle lidelser.

Mange års arbeid i skjæringspunktet mellom teologi og bibelsk psykologi, har åpenbart et mønster og mye repetisjon, når det gjelder den emosjonelle smerten og opplevelses konsekvensene mange bærer med seg gjennom livet. Gjengangerne er manglende oppgjør i relasjoner; sjalusi, usunn psykologisk symbiose, mangel på betydningsopplevelser som igjen (og nødvendigvis) må lede til grader av kliniske depresjoner; avhengighetsforhold, selvstendig hetsfrykt, skyldfølelse og tilgivelsesblokkering, generell meningsløshet, fravær av indre verdinormer; makt og manipuleringssyndromer, redusert  eksistenstillatelse, (indre tillatelse til å være, tenke, mene, si etc.), som igjen leder til sykelig underdanighet, frykt for åpenhet, tilgjengelighet og oppriktighet, frykt for god og sunn nærhet idag p.g.a vond nærhet engang, kompensering, flukt og fortrengning fordi mestringsevne er begrenset, (ofte av mangel på gode modeller), ensomhet blant mange, blokkering mot deling og involvering, dårlig relasjonsatferd, lammende angst for det objektivt ufarlige, osv. osv.

Er du villig til å si, at Gud som gjorde den hissige Moses mild, den lettsindige David til en moralens vokter, den temperamentsfulle Johannes stille og ydmyk, den feige Peter modig og som sannsynligvis kunne gjort kvinnen på Chios ugjenkjennelig for sine nærmeste, ikke kan endre, helbrede, avlære og omstille et sinn som av djevelen plages med omtalte vonde og klart funksjonshemmende prosesser?

Men, sier du kanskje, hvorfor skjer ikke disse helbredelsene oftere? Kan det være at altfor mange har sluttet å tro, at Gud faktisk kan gjenskape sinnets rammebetingelser? Er det likevel rett det forfatterinnen E.G. White skrev engang, at den nye fødsel erfaringen er blitt en sjelden opplevelse blant Guds folk. Er ikke dette det samme som å si, at meget få finner et frelsende gudsforhold, for de vet ikke lenger hva det er?

Hva har skjedd med kristen forkynnelse hvis den ikke lenger viser veien til å bli en kristen. For uten å være født på ny er ingen kristen, ei heller frelst eller sikret evigheten i Guds rike, Joh. 3,3.

Forkynnere i en rekke kirkesamfunn, har hatt salg på billig «frelse,» hvor troen ble definert til «å være sikker på at jeg er frelst fordi jeg tror jeg er det,» i stedet for å være så sikker (tro) på at Jesus kan frelse meg fra synd at jeg lar han få gjøre det. ALENE ved en slik tro kan tro AIENE frelse. Men frelsen finner ikke sted vet troen ALENE, men troen tar imot frelserens tilbud som ALENE kan frelse, slik at et oppgjør med syndens skyld og makt kan finne sted.

Det er jo ikke TROEN som er var frelser,  men Frelseren er det, når han frir og frelser oss fra syndens skyld og makt. Og han frir oss ALDRI fra skylden alene, uten samtidig å gi tilbud om frigjøring fra makten. Tilgivelsen gis ikke uten at Jesus kommer inn i livet med den og da har han kraften til seier med seg. Både tilgivelsen og kraften er knyttet til og ikke løsrevet fra Frelseren. Skal én av dem være virkelig i våre liv, må Frelseren også være der med den andre komponenten av frelse fra synd, for det er «fra synd» frelse betyr.

Men tilbake til vårt tema. Det er rimelig å anta, at Gud ikke vil helbrede en røykerelatert kronisk emfysem eller et røykeben (redusert blod sirkulasjon i bena på grunn av nikotinforbruk), mens personen fortsatt har et for bruk på 60 sigaretter om dagen. Ei heller tryller Gud mirakuløst bort 30 kg. overvekt, hos en person som fortsetter å hive i seg 8000 cal. pr. dag og nekter å involvere seg i noen mosjonerende aktiviteter. Sannsynligvis stenger vi ofte selv ute Guds  hjelpende hånd, ved ikke å overgi våre svakheter, synder og begrensninger til ham.

Jeg har selv hatt anledning til å hjelpe noen hundre mennesker av med røyken. Mange «ville» så gjerne slutte, men fikk panikk ved tanken på at de aldri mere skulle ta seg en røyk. På samme måte, har mange kristne ikke noe imot å seire litt, av og til, med hensyn til visse problematiske områder av sine liv, men de får panikk ved tanken på at spesielt behagelige og tilfredsstillende skjødesynder; som gir dem utsøkt nytelse, aldri mer skal ha en plass i deres liv. Frelsende overgivelse har å gjøre med en betingelsesløs kapitulasjon, hvor selvet får dø og holdes dødt og hvor prosessen «å vende om» (omvendelse) er oppriktig og dyp.

Bibelsk overgivelse.

Å overgi betyr å «gi over;» «gi bort,» «gi fra seg» og «gi opp.» Noe spesielt og identifiserbart blir overlatt en annen (Kristus), og mottakeren tar velvillig imot det som gis bort. Det er ikke snakk om et midlertidig lån, men en avgjort, endelig og avsluttet prosess, hvor det som forlater giveren, ikke er ment å bli tatt eller gitt til bake. Vårt inntrykk er, at mange ikke vet hva bibelsk overgivelse er; derfor opplever de ikke et gudsforhold, som endrer livet samt gir hurtig og vedvarende seier over karakterbrist.

Den falne naturens mange ulumskheter; vil selvfølgelig alltid gjøre seg gjeldende igjen, hvis Den Hellige Ånd ikke dominerer livet, men vi møter så mange, som ikke vet verken av teori eller er faring, at Ånden kan og vil gjøre dette for oss og faktisk må det, hvis kristen-navnet skal bæres med rette. Å være kristen er ikke å tro på Kristi eksistens, at han var Guds Sønn, at han døde for menneskenes synd, at han kan frelse og endre og at han kommer igjen. Ingen vet det bedre enn djevelen, men det er neppe til noen hjelp, fordi han ikke overgir seg og blir frelst fra sin synd.

Vi må være nøyaktige, grundige og detaljerte med hva vi overgir til Kristus. «Meg selv» eller «hele jeg» kan bli fraser som ikke formidler dybden i sann overgivelse. Hvis vi gir etter for tanker; holdninger; vaner; følelser; tendenser; lyster; legninger etc., som vi ut fra Guds Ord, ser er imot Herrens vilje og som påfører oss selv, andre og alltid Gud smerte og vanære, må vi først be innstendig om, at Gud må vise oss det onde og avskyelige i disse syndene. Tro meg, Gud er ikke sen om å svare på en slik bønn, for den er etter hans vilje.

Den Hellige Ånd vil garantert «overbevise om synd,» Joh. 16,8, for det er en av hans spesialoppgaver.

Deretter; når syndens syndighet går opp for oss, må vi gi Jesus de navngitte syndene og be ham gi oss sin Ånd og Åndens frukter; til å ta tomrommets plass. På denne måten, må vi gi Gud alle byrder og bevisst ta imot både tilgivelse for at vi selv bar dem og kraft til å hvile fra dem Matt. 11,28. Ja, syndens byrder som "henger så fast ved oss," Heb. 12,1, kan bare Jesus løse oss fra. Vi må ikke kjempe for å overvinne dem, ved kun å bruke egne ressurser; men vi må overgi disse svakhetene og syndene til Kristus. Han må overvinne i oss, ved å bli invitert inn i våre sinn ved Ånden, for han overvant djevelen en gang for alle.

Hans seier kan reproduseres i oss, når han selv kommer inn og får lov til det. Det er derfor vi ikke kan være «i Kristus» uten at Kristus er «i oss.» Den samme oppskriften var Jesu hemmelighet. Han var «i sin Far» og hans far var «i ham» Joh. 14,11,20. 15,4.17,21-23.10,38. Da kan naturen være hva den vil, for karakteren er ren ved at naturen ikke får uttrykke seg. Derfor kunne også  Jesus bli  oss lik, ved å ta vår falne natur, uten selv å trenge en frelser, for syndeskylden bæres ikke av muligheten til å gi etter for den falne naturen, men ved å gi etter for den og det gjorde han aldri. Derfor trenger ingen barn å døpes, for å bli kvitt en ikke eksisterende syndenaturskyld, men alle trenger som modne mennesker; å overgi seg til Kristus slik at egen begått synd kan tilgis og naturen kan "dødes" og overvinnes.

Å bli fristet er ikke synd. Men fristelsen gir oss ennå en anledning til bevisst å overgi oss på nytt og ta imot kraft fra Gud til å motstå fristelsen. Denne overgivelsen må være kontinuerlig.

Enten det er stolthet, hissighet, bitterhet, mismot, likegladhet over for andres smerte, sure eller såre følelser; uheldige vaner; sladder og baktalelsesmani, behov for fordekt insinuering, mistenksomhet, tilbakeholdelse av tillit, menneskefrykt, selvfokusering, spiraliserende grubling, tendens til flåsing og tøysing, overdrevet snakkebehov, redusert lytteevne, urene tanker; ja hva det enn måtte være Den Hellige Ånd viser og påpeker i oss, så kan vi spesifikt og detaljert overgi disse svakhetene til Jesus, uten noen strategier for å ta dem tilbake igjen. Du behøver aldri mere å måtte gi etter for disse syndene igjen. Du kan bli kvitt dem for alltid, ved alltid å være overgitt. Endringen Gud for årsaker; når han helbreder våre sinn, har med et kvalitetsforhold å gjøre og er ikke knyttet til den tradisjonelle psykologiens behov for kvantitet av tid.

Når vi på denne måten gir våre synder og svakheter til Kristus, tar vår kjære Frelser imot gaven, og han beholder den. Men hvis vi insisterer på å vekke kjødet til live igjen, ved å forsømme den vedvarende overgivelsen, respekterer han vårt valg, ser med sorg på synden som tar over der Han før var Herre og lengter etter en ny overgivelse og omvendelse.

Hvis du hører forkynnelse eller leser kristne bøker og blader; som forteller deg at du kan ha en tro som frelser deg «i Kristus,» uten at den samme Kristus har sluppet inn i livet ditt med sin frelse fra synd, bør du gå hjem og sjekke med Guds Ord, om det du hører eller leser er rett. Hvis du har aktiv synd i din liv, som du godt vet om, fordi du faller regelmessig, så ønsker du da ikke tro at alt er i orden, når det ikke er det.  Hvis du er hissig og ukontrollert for eksempel, eller stadig faller i synd ved å ha urene tanker som du dveler ved (Se Matt. 5,28) og uttrykker dette karaktertrekket daglig, ønsker du da å tro deg frelst «i Kristus,» når du vet at denne synden ikke er overgitt og at du ifølge Bibelens lære, selvfølgelig heller ikke kan være født på ny? Joh.3,9. Og er du ikke født på ny er du jo heller ikke frelst. (Se Joh.3,3.) 

Gud skapte menneskesinnet og han vet rammebetingelsene for at det kan fungere på best mulig måte. Han kan kurskorrigere, helbrede, reparerer, gjenskape og endre det synden og djevelen har gjort med og i oss. Men noen ganger ser det ut til at djevelen har så stor makt over et menneskes sinn, at personen selv ikke klarer å ta den nødvendige kontakt med den store legen, eller opplever kanskje at bønn om hjelp og befrielse ikke leder til endring. Det kan f.eks. være en til stand av apatisk oppgitthet og energiløs depresjon eller en ukontrollert og voldsom sinnstilstand, som synes å fjerne all evne til riktig initiativ.

Da gir Guds Ord oss en oppskrift og modell. Be til deg, eller oppsøk kristne venner som selv har sin sak oppgjort med Gud, er overgitt, og tror på Guds seierskraft. Deretter ber alle innstendig og vedvarende om at Guds Ånd og de gode englene må drive djevelen og hans innflytelse bort. (Se Mk. 9,29.) Vi må nemlig aldri glemme, at alt vi opplever; bør og må sees i sammenheng med kampen mellom det gode og det onde. Da ser vi fra Guds perspektiv. Og la oss heller aldri glemme, at Kristus alt har seiret og at djevelen alt er en slagen fiende. Vi må slippe seierherren inn i våre liv, slik at hans seier kan bli vår. (JB)