For en tid siden leste jeg en rapport om resultatet av en større spørreundersøkelse, hvor kristen ungdom som studerte ved en håndfull amerikanske skoler hadde blitt intervjuet.

Det innrømmes at jeg fikk kontakt med en tung tristhet etter å ha lest rapportens konklusjoner, som stod gjengitt i et kristent blad utgitt av et ikke ubetydelig protestantisk kirkesamfunn.

Teologene og de kristne pedagogene som sto bak undersøkelsen, hadde formulert en rekke både personlige og relevante spørsmål til mange tusen unge og ønsket oppriktig å finne ut hvordan de selv evaluerte sitt gudsforhold. Blant spørsmålene var det noen som berørte frelsesvisshet og opplevelsen av å være trygg i Herrens hender i møte med endetidens dramatiske begivenheter og Jesu gjenkomst.

Responsen var etter pedagogenes og teologenes meninger ganske deprimerende lesning.

Overraskende mange av ungdommene, rapporterte at de var misfornøyde med sitt gudsforhold. Parolen for de fleste var at de aldeles ikke følte seg sikre på at de hadde sine navn i livets bok og derfor tvilte på om de ville bli «frelst» om Jesu annet komme var nært forestående. De gledet seg ikke til at bibelens avsluttende hendelser skulle finne sted.

Når de i spørreskjemaet skulle indikere hvorfor denne vissheten og åndelige tryggheten manglet, fortalte de fleste at de ikke trodde de hadde overgitt seg helt til Gud. De var usikre på om de i det hele tatt var omvendte og mange røpet at bevisst synd, åndelig sløvhet og et liv med for mye verdslighet var årsaken til deres tilstand.

Spørreundersøkelsens initiativtakere kom deretter med sine refleksjoner og anbefalinger, om hvordan kirkesamfunnet som de omtalte skolene og universitetene tilhørte, på en aktiv og effektiv måte kunne forbedre disse stakkars studentenes åndelige tilstand.

Jeg satt lenge og følte meg nummen etter å ha lest deres råd. Uten først å være det bevisst, registrerte jeg at jeg ristet svakt på hodet, mens jeg leste. Det var som om en del av meg ville protestere.

De lærde og sannsynligvis ganske erfarne veilederne, som med sin visdom og teologiske innsikt skulle rettlede og utdanne de unge, mente faktisk at disse tenåringene var ofre for en feilslått og misforstått kristen forkynnelse, som hadde fratatt dem frelsesvisshet og troen på at deres forhold til Gud var i orden.

Min første og umiddelbare reaksjon var at intervjuobjektene var både sunne og korrekte i sin analyse av sitt ståsted. De dokumenterte at Den Hellige Ånd gjorde jobben sin og overbeviste dem om «synd, rettferdighet og dom.» De hadde tydeligvis nok bibelsk kunnskap tilgjengelig, til å vite at de levde et liv hvor Gud og hans rike ikke var prioritert. De var seg syndige vaner og valg bevisste og kjente at Jesus ikke sto ved roret.

Den forkynnelsen de hadde lyttet til gjorde det klart for dem, at livet i Gud ville arte seg svært annerledes enn det de nå levde.

Ei heller hadde de noe problem med å relatere den fraværende frelsesvissheten til synd som ikke var overgitt og til et utilfredsstillende forhold til Frelseren.

Det er faktisk mulig at studentene med sin oppriktighet lå gunstigere an på det åndelige plan enn deres bedre utdannede veiledere, siden de syntes å ha glemt hva Gud tilbyr oss å bli frelst fra.JB