Likevel er det nok riktig at på det åndelige område, når Gud setter standarden, kommer selv den best trenede atlet til kort. For på denne arenaen kommer ingen til finalen som ikke har forstått at kravene er så enorme, store og høye, at ingen mennesker på denne kloden er i stand til å oppfylle dem. Det hjelper ikke om de er engasjert i verdens beste treningsopplegg og har de dyktigste instruktører til veiledere. Her ligger lista så høyt at du ikke engang kan se den. Den forsvinner ut av synsfeltet og lar deg gispe av fortvilelse, når du kniper øynene sammen og prøver å orientere deg mot oppgaven.

Mange syntes at prestasjonene som der ble reist, nærmer seg det maksimale av menneskelig yteevne.

Forhåpentligvis går det ettervert opp for deg, at selv om du trener og øver dag og natt all den tid du har tilgjengelig på denne jorden, blir dine åndelige gymnastiske hopp og sprett latterlige og kompetanseløse forsøk, når de sammenlignes med kvalifikasjonskravene.

Du bli ganske sikkert også oppmerksom på at alle de andre idrettsfolka som ligger i trening med deg, befinner seg i samme situasjon og at de som synes å være de mest selvfølgelige favorittene, er like små og hjelpeløse amatører som deg selv. I det du blir klar over hvor håpløs din og alle de andres situasjon er, begynner du ganske sikkert å lete etter en løsning.
 

Tilpasset standard.

Noen av dine medaktører kommer til den konklusjon at den åndelige lista selvfølgelig må tilpasses den enkeltes idrettslige talenter, evner, formkurve og tidligere treningsmuligheter. Hvor dan dette skal fungere i praksis blir litt vanskelig å forstå. En av deltakerne i bibelstudiet omtalt, foreslo denne løsningen. Kanskje meningen er at for noen med en litt vanskelig fortid, må det være tilstrekkelig å lyde 5-6 av Guds bud, siden de muligens sliter med legninger og medfødte eller tilegnede tilbøyeligheter til syndige tanker og holdninger som gir dem et klart handikap.

For selv om litt hor, løgn og avgudsdyrkelse finnes i deres liv, går det jo bra med hensyn til de andre budene. En individuelt tilpasset standard må jo innebære at mindre forventes av dem.

Det er mulig du smiler av dette eksemplet, men ikke smil for lenge. At det er bekjennende kristne blant oss som aktivt lanserer denne løsningen på problemet vi her omhandler, har vi fått dokumentert mer enn en gang. En annen tankemodell for å finne en avklaring på vårt for hold til bibelens høye standard, har vært å postulere at løsningen ligger i at vi egentlig ikke behøver å forholde oss til kravene, for vår kjære Frelser bytter plass med oss og presterer i stedet for oss - altså i vårt sted.

Og siden han faktisk makter å komme over lista, kan vi sitte på tribunen, observere hans glimrende utøvelse og senere motta seiersprisen uten engang å ha vært med på oppvarmingen. Med denne forklaringen gjør han alt for oss, og vi blir statister til hans ubeskrivelige prestasjon.
 

Doping?

Egentlig. er parallellen vi her prøver ut både litt uærbødig og ikke helt treffende. Men hvis idrettslivet fortsatt skal benyttes som illustrasjon på det åndelige livet, er det ikke langt unna riktig å si at den egentlige og riktige løsningen på problemet med den høye lista, er at Gud tilfører oss noe av seg selv. Da blir det mulig at hans kompetanse blir oss til del, slik at vi som egentlig ingen mulighet har til å vinne, likevel når målet. Å si at han bare møter kravet for oss, slik at vi kan fortsette å bomme på målet, gir ikke bibelens mange løfter full kredit. Han tilbyr i sannhet sin prestasjon i stedet for vår, alle de gangene vi prøvde å gjøre det umulige og fikk smake konsekvensene. Gang på gang når vi falt i løpet, lå nede med skrubb sår og smerte eller fant at kondisjonen simpelt hen ikke holdt, var han der og støttet og reiste oss opp igjen.

Men hver gang det skjedde, tror jeg også han igjen foreslo en langt bedre måte å drive denne idretten på. Kanskje han - i overført betydning - atter en gang viste oss «doping midlet» og oppskriften på suksess og garantert seier. Hele tiden lengtet han etter at vi skulle ta imot tilbudet og prøve hans plan. Men da må han få tillatelse til å komme «inn i systemet vårt» med sitt mirakelmiddel, (Her passer muligens doping symbolet), slik at alt det vi selv ikke har og kan, byttes ut med det han har og kan i, ikke uten for oss.

Hans tålmodige omsorg og kjærlighet mens vi hjelpeløst og i egen kraft prøver å lykkes, behøver vi ikke tvile på. Men kan du se at vi vanskelig kan oppnå noe alene når han står utenfor hjertedøren? Jeg tror vi skal vokte oss vel for å tro at frelsen er på plass i vårt liv, når Frelseren ennå er utenfor livet. Vi må ikke for veksle hans kjærlighet, godhet, langmodighet, invitasjon og nåde med selve frelsen. Alt dette møter han oss med fordi han så gjerne ville frelse oss fra synd.

Men frelse fra syndens skyld og makt blir aldri en realitet bare ved at den er tilgjengelig. Den må tas i mot ved at vi aktivt overgir oss til ham ved å slippe han inn i livet.

Ingen blir frelst uten å være født på ny, og det betyr at Jesus ved Den Hellige Ånd tar bolig i sinnet og der forårsaker et uforståelig mirakel som endrer holdninger, tanker, motiver, atferd og liv. Hvis denne svært så synlige og opplevde endringen ikke er å se, må vi for all del ikke innbilie oss selv eller andre at hans tilbud og vårt ønske om frelse kan ta selve frelsens plass.

Uten omvendelsens frukter er det ingen omvendelse,Matt.3,8. Uten et dramatisk endret liv har ingen ny fødsel funnet sted. La oss slutte å lage en «jukse-frelse» for å gjøre himmelveien lett, bred og enkel. Veien er godt synlig og Hans byrde er lett, Matt. 11,30, men grunnen til at «få»  går på den, Matt.7,14, er selvfølgelig at det koster så mye. Det koster nemlig alt. -Selv om vi «er kjøpt og prisen betalt,» 2.Kor.7,23, må vi akseptere at vi nå tilhører ham som kjøpte oss og derfor la han bli Herre. Den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd,» sa Jesus, Matt. 10,38. Hva mente han med det? Han mener det samme Paulus forkynner når han senere bekjenner; «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg -.»  Gal.2,20. Og det betyr igjen at «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster,» Gal.5,24. Mange kristne forkynnere vil på den store dag bli erklært skyldig for manges evige fortapelse, fordi de «solgte» dem en falsk frelsesvisshet som ikke frelste dem fra kjødet og synden. De
fortalte dem ikke om Guds oppskrift for å nå målet.

Hans metode er best.

I åndelig betydning må vårt støle og svake «kjød» (vår falne natur) settes ut av funksjon slik at han kan gi oss del i sin natur. Vi har hørt forkynnere si at nå må vi slutte å snakke om at Jesus tok vår natur og i stedet fokusere på at vi kan motta hans guddommelige natur. Utsagnet er vanvittig meningsløst og ulogisk.

Bibelens hovedargument for at løftet om vår delaktighet i guddommelig natur er å stole på, bygger nettopp på det faktum at han tok vår natur.

Det er for å hjelpe oss forstå disse fantastiske løftene, at Guds Ord gang på gang presiserer at Jesus tok vår natur. Du kan ikke si; gi meg målet men ikke veien til det. Ei heller kan du si «ja» til virkningen men «nei» til årsaken som produserer den. Forkynnere som sier slikt har ikke brukt mange minutter til å studere forsoningen i bibelen. Hvorfor tror du Skriften sier i Heb. 4,15.16 at Jesus kan komme oss til hjelp i nøyaktig rette tid når Fristeren slår til? Svaret som gis er at det er fordi han er prøvet i alt i likhet med oss og derfor kan tilby oppskriften han selv benyttet seg av for å holde ut i fristelse, uten å synde.

Den samme forklaring og det samme løftet gis i Heb. 2,17.18. Peter kaller løftene om at vi kan «få del i guddommelig natur» for «de største og mest dyrebare løfter,» 2.Pet.1,4. Vi møter en del kristne som kaller de samme løftene noe av det mest depressive og negative i Guds Ord. Utgiverne av dette nyhetsbrevet har valgt å adoptere Peters holdning. Vi anbefaler oss alle å la Kristus prestere inni oss ikke utenfor oss. La Ham bringe oss opp til målet og la oss slutte å trekke han ned og gi han samme begrensning vi selv har. La Gud være stor.

I et kristent miljø vi vanker, gjennomgikk vi for en tid siden en rekke bibelstudier som synliggjorde Guds enorme vilje, kraft og evne til å forandre menneskers karakter slik at den blir i harmoni med Guds standard. Mange av våre medtroende fortalte at de ble deprimerte av studiene. Andre anbefalte at vi burde legge bort studieheftene og konsentrere oss om noe positivt i stedet. Mange orket ikke å lese bibelversene studiene siterte. Atter andre kalte studiene fæle, tunge, gledesdrepende og lite konstruktive. De gjorde systematisk alle løftene om til krav og innbilte seg at vi må prøve å komme over den høye lista i egen kraft. Hvorfor skulle de ellers bli deprimerte? Det finnes ingen annen grunn enn nevnte holdning. Guds løfter er jo at han skal gjøre noe i og med oss slik at hans kompetanse blir synlig i vare liv. Vi gremmes over forkynnelse som etterlater hele menigheter i teologiske blindgater hvor selve nådens dynamikk tåkelegges.

Vi syns så inderlig synd på de som sliter for å få til noe de ikke har mulighet til å lykkes med. De fikk høre at det endrede og hellige livet er klippet løs fra Guds nåde. Siden de har sluttet å tro at Kristus ved Ånden kan bo i dem, prøver og sliter de desperat for å komme over lista, men finner til slutt ut at det ikke nytter. Da gir de rett og slett opp å forstå at de kan nå målet, for det må skje på en helt annen måte enn å prøve det umulige. Og det er her Guds metode kom mer inn. La lista ligge hvor den er, slutt å prøve å nå den og la Jesus komme inn i livet med den nye fødsel erfaringen. Da er det Han som får til i oss alt det vi ikke makter i oss selv. Da vinner han med oss ikke i stedet for oss. Han får all ære og kredit for prestasjonen. Men han deler prisen med oss fordi vi lot han bli seierherre i våre liv.